Category Archives: nyhet

YOU at UOY

Pictures from the opening of True Will, Friday 11th of November.  Artists: MELANIE BONAJO, HANNALEENA HEISKA, KAMILLA LANGELAND, JOSEFINE LYCHE, KIMMO KUMELA, KASPER MUTTONEN. Curated by Hilde Jørgensen/KNIPSU.

11.11-11.12 2016 at UOY, Strandgaten 224, Friday-Sundays, 13-17.

l1100740

l1100774

l1100760

l1100771

l1100731

l1100787

l1100736

l1100773

l1100757

l1100769

l1100717l1100729

l1100723l1100762

l1100722

l1100711

l1100750

l1100712l1100749Photo: Anne Marthe Dyvi

 

Share on Facebook

Yonder

YONDER.

The solemn geographies of human limits.
Maleri og skulptur. Mer om utstillingen her.                                                      På Galleri Christinegaard.

www.ninagrieg.com

img_5888

img_5903

img_5884

img_5885

img_5904

img_5907

img_5899

img_5901

img_5863

img_5911

Photo: Anne Marthe Dyvi







 

Share on Facebook

UOY

output_jpiskp

Velkommen til KNIPSU’s utstilling True WillUOY i Strandgaten 224. Åpning den 11.november kl. 19.

Åpningstider fredag – søndag 13 – 17 og etter avtale post@knipsu.no

UOY er en plattform for samtidskunst etablert og drevet av Alves, Dyvi, Jørgensen og Lillelien Porter – lokalisert i Strandgt 224. Tidligere kjent som Ytterkontoret, nå i ny og moderne drakt. Første prosjekt på UOY er True Will. Velkommen!

Utstillingen er støttet av Kulturrådet og Bergen kommune.

Kunstnere:

Melanie Bonajo
Hannaleena Heiska
Kamilla Langeland
Josefine Lyche
Kimmo Kumela
Kasper Muttonen

Kuratert av Hilde Jørgensen /KNIPSU

Share on Facebook

«Jeg ønsker meg flere kunstnere som engasjerer seg i den offentlige samtalen»

oyenskygger-billedkunst800

Øyenskygger følger som vedlegg til Billedkunst 2/2015 – som  kunstnere over hele landet fikk i postkassa går.  Her er en smakebit fra publikasjonen:

Jeg spurte Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende (BT), om innspill til hvordan billedkunst kan få en viktigere plass i media og i offentligheten.

– Hvorfor får billedkunst mindre oppmerksomhet i media enn andre kulturfelt?

– Jeg tror det er et større potensial enn det som blir utnyttet. Mye av problemet ligger i at billedkunstfeltet har vendt seg inn mot seg selv og utviklet et språk som gjør at kunsten føles utilgjengelig og lite relevant for folk. Det her til skade for kunstfeltet selv. Bergen Assembly er et tydelig eksempel på at man bygger opp en egen liten verden og bare kommuniserer internt. Jeg mener ikke at kunsten skal være mer populistisk. Det er formidlingen som er problemet. Det var mange enkeltverk og prosjekter under Bergen Assembly som man kunne skapt en fortelling rundt, som ville vært egnet til å trekke inn flere folk. Man kunne generert mye større interesse rundt arrangementet. Det er en dårlig bruk av ressurser.

Jeg har tenkt litt på at kunsten skulle hatt en person som vineksperten Ingvild Tennfjord. Hun kunne ingenting om feltet fra før, men bestemte seg likevel for å bli landets beste til å formidle kunnskap om vin. Nå har hun blant annet Vinskolen som publiseres i en rekke aviser. Hun klarer hun å formidle til et bredt publikum noe som i utgangspunktet er for spesielt interesserte.

– Dere er også et formidlingsledd som kan gjøre kunstfeltet forståelig for leserne. Hvordan prioriterer dere kunstkritikk og annen omtale av kunst i BT?

– Vi har nok rom for å få mer kunststoff på trykk. Vi prioriterer de største institusjonene og det som skjer der, men vi prøver også å ha omtaler av de mindre stedene. Vi har også begynt med Kunstrunden sammen med VISP, en månedlig avisside hvor aktuelle utstillinger presenteres. Det er en liten, enkel måte å vise hva som skjer på. Det er utfordrende å skrive om noe som er ikke-språklig, og som for mange ikke oppleves som vesentlig. Vi har de samme utfordringene med dans, for eksempel – det feltet er dårligere dekket enn billedkunsten. Jeg skulle gjerne funnet andre måter å skrive om kunst på enn klassisk kritikk. Vi er også på jakt etter gode skribenter.

– Det er vanskelig å finne. Jeg har gjort skriveoppdrag i perioder, men nå prøver jeg å unngår jeg fordi det er så dårlig betalt. Det er jeg ikke alene om å tenke.

– Ja, jeg har faktisk tenkt på å høre om vi kan få til et samarbeid med Kunstkritikk. Ideen er å dele på stoffet og dermed kunne tilby mer betaling. Nå som jeg har sagt det må jeg kanskje ta en telefon til Jonas Ekeberg, så han ikke leser det her før jeg får spurt! Slik kunne vi utnyttet ressursene bedre og fått større slagkraft. Vi er jo skviset på ressurser. Men hvis ikke vi i BT skulle ta dette på alvor, hvem skal gjøre det da?

– Hva tenker du kunstnere og kunstfeltet selv kan gjøre for at kunst skal blir en mer naturlig del av den offentlige samtalen?

– Jeg skulle ønske meg flere kunstnere som engasjerer seg den offentlige samtalen om kunst. Det handler ikke om å lage den mest politiske kunsten eller utfordre grenser. Saken om Arne Mælands skulpturer* for eksempel! Det er symptomatisk at det var Erlend Høyersten i Danmark som uttalte seg kritisk til kunstgaven først, ikke noen i Bergens kunstmiljø. Hvorfor er det ikke flere kunstnere som er med og sier hva de mener, sier hva er dette for slags prosess?! Det er enklere å vende seg inn mot seg selv. Jeg har inntrykk av at kunstnere tenker at de blir sett på med mistanke av andre i miljøet om de prøver å kommunisere med omverdenen og bruker et helt alminnelig, forståelig språk.

Det hviler også et spesielt ansvar på lederne for de store institusjonene. Jeg synes det forsvant kraft ut fra Bergen med Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten. De nye lederne for KODE og Bergen Kunsthall har vært urovekkende lite synlige i diskusjoner jeg mener de absolutt burde ha vært til stede. Eksempelvis har vi hatt gående en land bergensdebatt nå: Hvor vil byen. Hva skal byen være? Også i slike samtaler kan de vise at kunsten er relevant og viktig. Det er plass til langt flere premissleverandører i Bergen.

Anngjerd Rustand

 

* Debatten rundt 250-årsjubileet for Bergen Filharmoniske Orkester. Feiringen markeres blant annet med en utstilling med verk av kunstner Arne Mæland, som viser en samling skulpturer plassert inne i og utenfor Grieghallen. Næringslivsleder Christian Rieber både tok initiativ til og finansierer utstillingen. Prosjektet ble gjennomført uten kunstfaglige vurderinger. Sandvik har selv uttalt seg kritisk om prosessen.

Share on Facebook

Departure, absence, flight, emigration

UTOPIA / KREUZBERG PAVILLON 14.03.15

madbur IMG_3050IMG_3045gym kattIMG_3052

One’s time, the idea has failed, as if he had been given a box of time, brimful of hours and minutes for usage just like cash.

He could for example carve. He could sculpt chess pieces, play a game against himself.

He could do as old fashioned sea captains – the ship is wrecked from a storm, the captain sits hopelessly lost in the cabin yet fearlessly filling in the logbook.
There were films with these kinds of scenarios.

Or repelled on an deserted island, keeping a diary every single day into the eternal. Equipment lists, weather reports, small duties being done: the sewing in of a button, the eating of a seashell.

A single word surfaces from nowhere: Mesozoic. He can visualise it, hear it, but he can not grasp it. The word has no connotations for him. This often happens: significance dissolves, his treasured glossary spreads evaporate.

She raised her eyebrows over the disparity between her thoughts and her doings– ladling soup – and ever stronger the feeling of being outside the whirlpool; or that somehow a shadow had fallen over it all and that presently, without the colours, seeing everything as it truly was.

Which skeletal nerve pool in the mind did all this come from? Hours in Social Learning at school.

Learning digital double entry bookkeeping, logging into the bank, how to boil eggs in the microwave without exploding them, filling out an application for residence in this or that Module, or for working in this or that Enclave, heredity research on your family, negotiating one’s own marriage and divorce contract, genetically sensible pair matching, correct condom use to prevent sexually transmitted lifeforms. Hours in Social Learning had consisted of this.

The text is written freely after the early 2000s novel Oryx and Crake by Margaret Atwood and the 1900s novel To the Lighthouse by Virginia Woolf.

lightcrime kreuzberg DENNEMADFLOATING

Share on Facebook