SKULPTUR BERGEN, Bergen Kjøtt 16.09–02.10.
J: Utgangspunktet for å lage utstillingen kommer veldig tydelig og konkret fram gjennom tittelen, Skulptur Bergen– fortell.
M: Jeg hadde lyst til å lage en skulpturutstilling av flere grunner, og én var rommet her på Bergen Kjøtt. Det lokalet her er jo utrolig stort og har en veldig egenartet arkitektur, med mange forskjellige volum og irregulariteter. Det funker ikke så bra for veggarbeider p.g.a muren, men rommet passer bra til lage skulptur i, og har helt andre kvaliteter enn en tradisjonell hvit kube. I tillegg synes jeg at skulptur kan fortjene litt fornyet oppmerksomhet i Bergen, da. Så synes jeg det var gøy å ta en sånn tittel, det høres jo ut som noe veldig offisielt noe, organisert av en inistitusjon som har eksistert i årevis.
J: Det er interessante er jo nettopp kombinasjonen av rommet her, som er veldig dramatisk, og det som har blitt til av skulpturer her inne. Som en helhet har jo utstillingen blitt særdeles homogen. Noen av kunstnerne har vært her før selvfølgelig, men andre ikke. Kan du snakke litt om hvordan prosessen i forhold til å gå i gang med utstillingen ble til?
M: Det var meg, Kent (Fonn Skåre) og Bjørn (Mortensen) som diskuterte dette, hvem vi kunne invitere til å bli med, så det begynte med en samtale mellom oss egentlig. Når vi sendte ut invitasjoner, ba vi folk om å jobbe med skulptur innenfor deres egen definisjon av hva skulptur kunne være, så det lå ikke noe ønske om at utsillingen skulle ta noen konkret form. Mange av kunstnerne har jo vært her før og vet at det er et stort rom, så dét er nok noe som har stimulert folk til å jobbe i stor skala når de har hatt sjansen.
J: Det er en ganske stor følelse av forening mellom alle skulpturene, materialer som går igjen og det at en arkitektonisk eller strukturell (anti) idé eller metode går igjen i arbeidene.
M: Ja, det var en overraskelse for meg, noe jeg synes var spennende å oppdage. Niklaus Wenger, f.eks, kom med den serien med skulpturer der han har en kubekonstruksjon, noe som var liknende det som Bjørn snakket om. Når vi hadde et møte med kunstnerne var det ikke sånn at jeg bestemte hvor alle verkene skulle stå, vi hadde et møte sammen der vi diskuterte og ble enige– og det var da gikk det opp for meg at det kom til å være en del ting som ville ha masse av det samme språket. Så det var en overraskelse, men det er klart at det har noe med kunstnerne vi inviterte, og hvordan hvordan de forholdt seg til rommet. Alle verkene er nye verk til utstillingen her, så stedet har nok påvirket produksjonen.
J: Ja, det er en del bygningsverk-aktig og grid-aktig-liknende strukturer som går igjen i mange av skulpturene, og det er jo interessant, for det kan jo også handle om en slags skulpturell trend?
M: Ja, jeg tror kanskje det er noe med det. Særlig med materialet, all mdfén, det er jo f.eks. en veldig tydelig trend, tenker jeg da. Men det trenger man ikke å gå her for å oppdage, det blir bare veldig tydelig nå man setter det sammen og kaller det for en skulpturutstilling. En annen påfallende ting med å lage en sånn type utstilling, er undersøkelsen av nettopp de tingene, ikke sant, hva er det som ser ut som en trend, og hvordan er det folk tolker den ideen om å lage en skulptur, noe som var helt åpent. Så det var veldig gøy å se hvordan kunstnerne har grepet an ideen. F. eks. Anja Ulset har jeg ikke sett noen skulpturelle arbeider av før, bortsett fra arbeidet med boka hennes Bergen Art Guide, som viser masse skulpturer, ikke sant.
J: Utstillingen heter som sagt Skulptur Bergen, og som du sa tidligere ønsker du at skulptur skal få en fornyet oppmerksomhet i byen?
M: Ja, det er mye nytt som skjer med skulptur f.eks i Oslo, de har Skulpturbiennalen, Skulpturarena öst, utstillingen Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion ifjor, altså en del storskala prosjekter som jeg synes vi godt kan sette fokus på her i byen. Utendørs også, i byrommet… det er ikke så ofte man ser en ny samtidsskulptur i byen, for å si det sånn. Så jeg tenker at det finnes et stort potensiale i å gå den retningen der, da.
J: Har du lyst til å gjøre dette om igjen, er det mulighet for en fortsettelse? Er Skulptur Bergen en manifestajon av en ny tradisjon her i byen?
M: Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å gjøre det om igjen, men jeg tenker egentlig at det kanskje er best å sette all energien inn i det én gang. Jeg kommer til å fortsette å lage en skulptur, og kunne gjerne gjort det en gang til, men det er ikke derfor jeg gjør det, for å starte en årlig greie. Det jeg kan si noe om i forhold til det samlende i utstillingen, som er skulpturmediet, er at vi har ikke har noe overordna tema vi knytter oss til utover det, og det synes jeg er fint, at alle enkeltprosjektene kan komme fram og være seg selv på en ærlig måte, utenat de skal sees gjennom et filter som er presentertert fra en kurator.
J: Du tenker at det kuratoriske grepet har ikke vært tilstede bortsett fra at du har hatt en idé, og invitert til en utstilling. Det er det som er ganske morsomt her, for utstillingen virker jo ganske gjennomkuratert, og du kunne altså gjort en kurator skikkelig envious med det som har blitt til her…
M: Hehe, jeg ville legge best mulig tilrette for at kunstnerne kunne vise sine verk på den best mulige måten, ikke sant. Jeg har prøvd å organisere det sånn som jeg selv skulle ønske å ha deltatt på en utstilling, hvor egenkonseptet til verkene kan kommunisere tydeligst mulig.
Deltakende kunstnere: Anne Marthe Dyvi, Anja Ulset, Bjørn Mortensen, Ingrid Furre, Katla, Kent Fonn Skåre, Magnhild Øen Nordahl, Niklaus Wenger og Stein Rønning
Tekst/fotografi: Julie Lillelien Porter
Share on Facebook
