Nattsyn

Rina Charlott Lindgren

BLOKK 2.–8. mai 2015

20150508-DSC_9093

20150508-DSC_9094

20150508-DSC_9088

20150508-DSC_9075

20150508-DSC_9077

20150508-DSC_9091

20150508-DSC_9076

20150508-DSC_9080

20150508-DSC_9070

20150508-DSC_9068

 

 

Share on Facebook

Generasjon perfeksjon

Discount Parachutes, masterutstillingen 2015, Bergen Kunsthall 17. april– 10.mai.

Siste uke! Denne anmeldelsen sto på trykk i Bergens Tidende 19. april:

Årets masterutstilling er ren og pen, men hvor er verden utenfor?

I år er det tiende gang masterstudendene ved Kunst- og Designhøgskolen i Bergen viser avgangsarbeidene sine i en felles utstilling i Bergen Kunsthall. Masterutstillingen er et av årets høydepunkter i kunstsammenheng, og en gyllen mulighet for et større publikum til å få et innblikk i hva som rører seg blant unge kunstnere. Det er umulig å gå inn dit uten forventninger om å finne en fellesnevner, få et grep om tidsånden. Forsøk på å tolke og oppsummere slike utstillinger blir lett kunstige når «tendensene» like gjerne er uttrykk for tilfeldigheter. Men i år er faktisk fellestrekkene og sammenhengene slående.

Umiddelbart slår det meg hvor luftige og velbalanserte rommene virker. De fleste kunstnerne har begrenset seg veldig, mens enkelte har fått plass til litt større installasjoner, noe som gir en fin dynamikk og kontraster innad i rommene. Flere av veggene er malt grå, et enkelt grep som understreker sammensetningene av ulike verk i de enkelte rommene. Dette ligner heller en gruppeutstilling med nøye utvalgte arbeider, enn en avgangsutstilling. Det samme helhetlige inntrykket gir utstillingskatalogen, trykket på avispapir.  Det er en vakker og gjennomført trykksak. De fleste kunstnerne viser andre arbeider her enn i utstillingen, og den blir slik en arena for å gi plass til litt mer enn de dempede utstillingsrommene.

Uttrykksmessig skiller utstillingen seg fra tidligere år ved først og fremst å bestå av skulpturelle arbeider og performance. Video- og lydarbeider er nesten helt fraværende, det samme er tegning og foto. Jeg vil ikke si at dette fraværet peker på en generell tendens – men det skulpturelle og meterielle fokuset er definitivt tidstypisk. Vektleggingen av materialitet, sansning og komposisjon er gjennomgående. Et flertall av arbeidene kan beskrives som en slags innadvendte forskningsprosjekter, hvor forskningsobjektene er kunstnernes egne sansende kropper. Et annet gjentagende trekk er ulike overgangsformer mellom performance og materialbaserte verk. Mari Kolbeinsons «Variations 6×3» er et av de mest vellykkede, i all sin enkelhet: Et stort, oransje tekstil ligger i en brettet formasjon på gulvet, og komposisjonen endres én gang om dagen gjennom en koreografi hvor to personer løfter, folder og slipper det.

Når materialenes visuelle og taktile kvaliteter er bærende elementer, blir det lett overfladisk. Det er min største innvending mot utstillingen, og den er ikke liten: Jeg savner noen tegn på at verden utenfor eksisterer. Men på sitt beste innbyr det selvrefererende fokuset til en økt oppmerksomhet og varhet også hos betrakteren. Dette kan sies om Karin Nordgrens nennsomt utførte installasjon. Her er det inkorporert et lydverk som beskriver prosessen og valgene, et metanivå som bidrar til å gi det en dybde og følsomhet. Det gjelder også Marija G. Repšytė, som arrangerer små hendelser, opplesninger og annet med inviterte deltakere inne i egne installasjoner. Objektene som installasjonene består av, har hun laget med utgangspunkt i hendelsene, og over tid bygger hun opp lag på lag av objekter og historier som refererer til hverandre.

Verdt å nevne er også to arbeider som som ikke følger hovedstrømningen, verken i form eller innhold: Damien Rudds monument i såpe og voks, han beskriver selv kunstnerskapet sitt som et forsøk på finne alternative måter å rekonstruere fortiden på. Kristine Marie Aasvangs «Oro-ro-ra, The Secret Choir», et et korverk med 25 kvinnelige sangere, som jeg ikke har hatt mulighet til å høre live, men som jeg har store forventninger til.

Anngjerd Rustand

http://discountparachutes.khib.no

Bergen Kunsthall

Share on Facebook

End and Entrance

 

Last show at Entrée as we know it, Lewis & Taggart, Black Holes and other painted objects. April 24th- May 24th, 2015.

IMG_4783The last map of the gallery with this shape. Entrée is on the move.
IMG_4784 Volume Piece (2015) and Two Black Holes in Hóra Sfakion, Greece, 2014; Two Black Holes in Hordaland, Norway, 2009 (2015)

IMG_4786Transformation / Gentrification

IMG_4800 Line Piece (2015)

IMG_4823IMG_4802 Second Sight (Illuminated) 2011/2015IMG_4808 String Piece (2015)IMG_4814 Detail of Two Black Holes in Reykholt, 2011, Iceland; Two Black Holes in Copenhagen, Denmark, 2011 (2015)
IMG_4830

Randi Grov Berger at work, last days of Entrée being in Nøstegaten 42.IMG_4842IMG_4859IMG_4845

More about the exhibition here.

More about the artists here: lewisandtaggart.com

Share on Facebook

«Jeg ønsker meg flere kunstnere som engasjerer seg i den offentlige samtalen»

oyenskygger-billedkunst800

Øyenskygger følger som vedlegg til Billedkunst 2/2015 – som  kunstnere over hele landet fikk i postkassa går.  Her er en smakebit fra publikasjonen:

Jeg spurte Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende (BT), om innspill til hvordan billedkunst kan få en viktigere plass i media og i offentligheten.

– Hvorfor får billedkunst mindre oppmerksomhet i media enn andre kulturfelt?

– Jeg tror det er et større potensial enn det som blir utnyttet. Mye av problemet ligger i at billedkunstfeltet har vendt seg inn mot seg selv og utviklet et språk som gjør at kunsten føles utilgjengelig og lite relevant for folk. Det her til skade for kunstfeltet selv. Bergen Assembly er et tydelig eksempel på at man bygger opp en egen liten verden og bare kommuniserer internt. Jeg mener ikke at kunsten skal være mer populistisk. Det er formidlingen som er problemet. Det var mange enkeltverk og prosjekter under Bergen Assembly som man kunne skapt en fortelling rundt, som ville vært egnet til å trekke inn flere folk. Man kunne generert mye større interesse rundt arrangementet. Det er en dårlig bruk av ressurser.

Jeg har tenkt litt på at kunsten skulle hatt en person som vineksperten Ingvild Tennfjord. Hun kunne ingenting om feltet fra før, men bestemte seg likevel for å bli landets beste til å formidle kunnskap om vin. Nå har hun blant annet Vinskolen som publiseres i en rekke aviser. Hun klarer hun å formidle til et bredt publikum noe som i utgangspunktet er for spesielt interesserte.

– Dere er også et formidlingsledd som kan gjøre kunstfeltet forståelig for leserne. Hvordan prioriterer dere kunstkritikk og annen omtale av kunst i BT?

– Vi har nok rom for å få mer kunststoff på trykk. Vi prioriterer de største institusjonene og det som skjer der, men vi prøver også å ha omtaler av de mindre stedene. Vi har også begynt med Kunstrunden sammen med VISP, en månedlig avisside hvor aktuelle utstillinger presenteres. Det er en liten, enkel måte å vise hva som skjer på. Det er utfordrende å skrive om noe som er ikke-språklig, og som for mange ikke oppleves som vesentlig. Vi har de samme utfordringene med dans, for eksempel – det feltet er dårligere dekket enn billedkunsten. Jeg skulle gjerne funnet andre måter å skrive om kunst på enn klassisk kritikk. Vi er også på jakt etter gode skribenter.

– Det er vanskelig å finne. Jeg har gjort skriveoppdrag i perioder, men nå prøver jeg å unngår jeg fordi det er så dårlig betalt. Det er jeg ikke alene om å tenke.

– Ja, jeg har faktisk tenkt på å høre om vi kan få til et samarbeid med Kunstkritikk. Ideen er å dele på stoffet og dermed kunne tilby mer betaling. Nå som jeg har sagt det må jeg kanskje ta en telefon til Jonas Ekeberg, så han ikke leser det her før jeg får spurt! Slik kunne vi utnyttet ressursene bedre og fått større slagkraft. Vi er jo skviset på ressurser. Men hvis ikke vi i BT skulle ta dette på alvor, hvem skal gjøre det da?

– Hva tenker du kunstnere og kunstfeltet selv kan gjøre for at kunst skal blir en mer naturlig del av den offentlige samtalen?

– Jeg skulle ønske meg flere kunstnere som engasjerer seg den offentlige samtalen om kunst. Det handler ikke om å lage den mest politiske kunsten eller utfordre grenser. Saken om Arne Mælands skulpturer* for eksempel! Det er symptomatisk at det var Erlend Høyersten i Danmark som uttalte seg kritisk til kunstgaven først, ikke noen i Bergens kunstmiljø. Hvorfor er det ikke flere kunstnere som er med og sier hva de mener, sier hva er dette for slags prosess?! Det er enklere å vende seg inn mot seg selv. Jeg har inntrykk av at kunstnere tenker at de blir sett på med mistanke av andre i miljøet om de prøver å kommunisere med omverdenen og bruker et helt alminnelig, forståelig språk.

Det hviler også et spesielt ansvar på lederne for de store institusjonene. Jeg synes det forsvant kraft ut fra Bergen med Solveig Øvstebø og Erlend Høyersten. De nye lederne for KODE og Bergen Kunsthall har vært urovekkende lite synlige i diskusjoner jeg mener de absolutt burde ha vært til stede. Eksempelvis har vi hatt gående en land bergensdebatt nå: Hvor vil byen. Hva skal byen være? Også i slike samtaler kan de vise at kunsten er relevant og viktig. Det er plass til langt flere premissleverandører i Bergen.

Anngjerd Rustand

 

* Debatten rundt 250-årsjubileet for Bergen Filharmoniske Orkester. Feiringen markeres blant annet med en utstilling med verk av kunstner Arne Mæland, som viser en samling skulpturer plassert inne i og utenfor Grieghallen. Næringslivsleder Christian Rieber både tok initiativ til og finansierer utstillingen. Prosjektet ble gjennomført uten kunstfaglige vurderinger. Sandvik har selv uttalt seg kritisk om prosessen.

Share on Facebook

Påskelektyre #3 Running After Antelope

Påskekalenderen har gjenoppstått! Dagens anbefaling er er radioprogram, en teori, en besettelse, en lek, en drøm om en naturtilstand.

Scott Carriers radiohistorie Running After Antelope fra 1984 ble nylig relansert på hans egen podcast Home of the Brave.

“as I was delivering this brief pitch, I watched the science editor go cross eyed, and then she stopped breathing […] Luckily, I didn’t need her approval to do the story, I already had a grant from the National Endowment for the Arts. Yes, arts money to make a science story”

Teorien om at mennesket har jaktet storvilt ved å følge etter dyrene til de segnet om av utmattelse har siden blitt bredt akseptert.

Hør på Running After Antelope (16 min)

Eller hør en lengre versjon på This American Life fra 1997 (44 min)

Share on Facebook