Ikke kjørende og ikke ridende

Ikke kjørende og ikke ridende. Foto: Eirik Lande

Anne Marthe Dyvi, Prisme, installasjon. Foto: Eirik Lande

Vilde Andrea Brun, Det du ikke kan høre, det du ikke kan se, fotografier. Foto: Eirik Lande

Anngjerd Rustand (med Lotte og Karen Grønneberg), One of the Dark Places of the Earth, bok. Foto: Anngjerd Rustand

Ikke kjørende og ikke ridende. Foto: Eirik Lande

Ikke kjørende og ikke ridende. Foto: Eirik Lande

Julie Lillelien Porter: so far, skulptur. Foto: Eirik Lande
Share on Facebook

Ytter presenterer i forbindelse med B-Open og BGO1:

Ikke kjørende og ikke ridende

Rasmus Meyers allé fredag 29. oktober fra kl. 19.

Anne Marthe Dyvi: Prisme, installasjon
Anngjerd Rustand: One of the Dark Places of the Earth, bok
Julie Lillelien Porter: so far, skulptur
Vilde Andrea Brun: Det du ikke kan høre, det du ikke kan se, fotografier

Parallelt med åpningen av den storstilte mønstringen BGO 1 innenfor Bergen Kunstmuseums vegger, åpner kunstnergruppen Ytter den noe mindre utstillingen Ikke kjørende og ikke ridende i parken foran museet. I mangel av en museumsbygning, vil utstillingen fordeles på små telt. Hver av de fire kunstnerne vil vise ett verk i ett telt.

Teltet er verken ute eller inne, telteren er beskyttet og utsatt på samme tid. Teltingen er en midlertidig eller nomadisk tilstand. Den signaliserer ikke makt, men derimot frihet og evne til omstilling.

Utstillingen pakkes sammen når klokka slår tolv.

Ikke kjørende og ikke ridende er Ytters bidrag til B-open 2010

Share on Facebook

Perkele!

Perkele er den finske utgaven av guden Tor med hammeren, som farer over himmelen med sin tordenvogn. Perkele er også et saftig uttrykk for fanden eller helvete. Det var mange djevler og demoner på Knipsu da de viste finsk samtidskunst under tittelen; Blackout, mellom 17.09.10 og 10.10.10. Det herlige mørket.

Et land i moll

Det finske forbindes ofte med det mørke; med dype tjern, brennende vodka og sinnets evige ensomhet. Et land i moll. Denne mollklangen er svært tiltrekkende, og denne tiltrekningskraften finnes i mange av arbeidene på Knipsu også. Og helt uten at det tipper over i noe patetisk. Jeg omtaler kun noen av  arbeidene her, men de er alle med på å danne en solid utstilling som gir etterdønninger og resonans i oss norskjævlar.

Et arbeid som har hengt med meg siden, i ordets rette forstand, er videoene Stuck og The Harmonica Man av Juhanna Moisander.

Stuck. Videoloop av Juhanna Moisander.

De to videoene ble vist i et uraffinert videorom, med upålitelig visningsutstyr, projisert henholdsvis på vegg og på tekstil. Likevel klarte arbeidet å gi meg følelsen av at det var flere enn meg i det rommet (og da mener jeg ikke andre tilskuere…) Det å gjøre et så velbrukt medium som video mystisk igjen, er en bragd. Arbeidene fikk meg til å undre meg over om levende bilder i virkeligheten er virkelige? På hvilken side av lerretet virkeligheten egentlig befinner seg.

Stakkars jævler

Momo City – Prospect #3 (momo = modest modernism /moderat modernisme) av Sari Palosaari.

Momo City – Prospect #3 (momo = modest modernism /moderat modernisme) av Sari Palosaari.

“Skulpturparken” Momo City er slående fotogen sammen med gulvet i Knipsu. Forgrunn og bakgrunn i en uavklart systemkrig; todimensjonale sjakkruter og en tredimensjonal modellverden i laminat-plater. Noe sier meg at de har Ikea i Finland også. (Stakkars jævler).

– Og nyoppførte leilighetskomplekser ala Bjørvika eller Sandviken Brygge har de sikkert også, der fedre i pappaperm kan gå rundt og rundt med kaffe latte i pappkrus.

“Untitled”  fotografier, C-print, av Jaakko Rustanius.

Også dette mennesket da, som lever sitt liv ut inne i samfunnsstrukturene. Det är synd om menniskorna, for å sitere Strindberg. Forfallet, avgrunnen, kroppsvæsker og søppel. Alt er der, men mennesket skjuler det så godt det kan. Det passer rett og slett ikke inn i selvbildet. Alt det ingen vil vise, og ingen vil se.

Fotografiene til Jaakko Rustanius balanserer ustødt på kanten av hva jeg personlig er interessert i at artikuleres i kunsten. Her males det ut. Likevel når disse bildene frem fordi de representerer like mye min egen potensielle avgrunn, som disse konstruerte eller kanskje rekonstruerte sådane? Eller er helt reelle hendelser utført i lyst? Jeg tar en distansert og trygg holdning, og ser denne kroppen med sine drifter velte seg rundt inne i unkarsreiret, eller er det i eksil i foreldrenes hytte? Alene i skam. Skam og lyst – to alen av samme stykke.

So beautiful and yet so messed up” av Inka Nieminen. Installasjon/skulptur.

Tittelen på Inka Nieminens “So beautiful and yet so messed up”, oppsummerer utstillingen, og speiler oss, så vel som den speiler kunsten. Vi kjenner igjen disse myrene. Knipsu har satt sammen en utstilling som tar opp en god del ting vi ikke blir ferdige med, men heller ikke lei av å forholde oss til.

——————-

Knipsu drives av Flaggfabrikken, og holder til i Komediebakken 9, over gaten for Sentralbadets ene side. Vi gleder oss til neste utstilling!

Åpningstider: Torsdag, fredag, lørdag og søndag fra 13 til 17 (eller etter avtale)

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi


Share on Facebook

INNI FJELLET ER DET EN ABSTRAHERT BIL

Knud Young Lunde på Entrée: Road Show Event Plan
Utstillingen stod 10.–28. september 2010


Free Sample

Det var dette svart-hvitt bildet av en liten gutt som vekket min interesse for utstillingen Road Show Event Plan. Et mer smertelig bilde på den type tilfeldighet eller “glitch” som Knud Young Lunde ofte refererer til i sin praksis, enn f.eks. skulpturen Little Did He Know What Wheels He Was Putting Into Motion ifra 2009. Etter å ha sett fortsettelsen her på Entrée, skjønner jeg at det hele utgjør en svært gjennomarbeidet tilnærming til ideene og materialene han bruker. De forskjellige arbeidene berører hverandre på en nesten metafysisk måte, og kjennes både naive og hensynsløse på én gang. Jeg møtte Knud i galleriet for å høre mer om arbeidene og praksisen hans.

Road Show Event Plan

Julie Lillelien Porter (JLP): Jeg liker veldig godt koblingen mellom bildet av gutten og legoskulpturen. For meg kobles de sammen i forhold til at de handler om å prøve å kopiere eller gjengi noe, utifra en mal eller en satt form.

Knud Young Lunde (KYL): Ja, det kopieres, og samtidig feiles det. Ubevisst. Men kan det være feil i fasit, kanskje?

JLP: Selvfølgelig. Det latterlige eller umulige ved å kopiere virkeligheten, gjengi den. Litt sånn som i Google Earth, som du så elegant eksemplifiserer i de innrammede landskapsbildene her. Men – jeg er så interessert i bildet av denne lille gutten. Hvor har du funnet det?

KYL: Jeg har funnet bildet i en bok om vekst! Loppemarked-funn. En serie med vitenskapsbøker om mennesket, gitt ut av LIFE Magazine en gang på midten av 60-tallet. Kapittelet prøver å beskrive at før en viss alder så klarer man ikke å forstå verden på “fasitmåten”. Jeg kjente en connection til det bildet der umiddelbart. Det satte fingern på akkurat det jeg vil si med kunsten min. På en non-verbal måte. Opprinnelig, i boka, har bildet kun til hensikt å opplyse, saklig og nøkternt. Det liker jeg. Når det parallelt foregår en ubevisst meningsproduksjon.

JLP: Hvor gammel tror du han er? Fem, seks kanskje?

KYL: Ja, noe sånt, det ser ut som han snart skal begynne på skolen. Hvor hans begrepsapparat skal ryddes opp i. For meg handler bildet ganske mye om en maktkamp mellom ekspressivitet og konformitet. Den “logoen” der, den minimalistiske kryssformen innenfor et enkelt grid, jeg hadde en følelse av at det var noe med den. Sjekka på nettet. Den brukes visst gjerne for å symbolisere at et utsagn er galt! True or false liksom. Ingen gråsoner, ingen tvil. Det minner samtidig om disse isolerte legoveikryssene da. Jeg tenker at han gutten der, han driver med event planning på et eller annet nivå.

JLP: Ja, “tilfeldige events i selve veidekket” står det her i utstillingsteksten, det er dét han tegner! Et road show, kanskje? Du behandler de uproporsjonale forholdene i det å begå “feil”. Normen i samfunnet som ikke setter pris på de impulsive, ulineære oppfattelsene, tankegangene, eller måtene å gjøre ting på. Mens i ufattelig store, globale regelverk, så skjer slike “glitches” allikevel hele tida. Det er jo dét du er inne på her.

KYL: Jepp. Uten regler, ingen glitch. Utilsiktede feil kan oppstå i et hvilket som helst system. Byråkrati, infrastruktur, reklame… det er så digg når intensjoner kortsluttes. Og etablert mening forkludres. Knud Young Lunde er billedkunstner og en språkforstyrrelse. Det har jeg skrevet ned et sted.

Det kommer noen inn i galleriet. Knud snakker med dem. En historie han forteller fikk meg til å le høyt, kan jeg høre, på opptaket her:

KYL: Det var noen unger her igår, som kastet seg over legoskulpturen. Forskjøv hele greia. Jeg satt inne på kontoret, da han ene kom bort, og spurte meg “er du en doktor?”. Galleriet var et venteværelse, med bilder på veggene til de voksne, og lego til ungene på gulvet.

Knud returnerer.

JLP: Jeg likte så godt den doktorhistorien. Fungerer som en bra metafor på en institusjonalisering av alle mulige plan i samfunnet. Jeg tenker på Lego som leke, nå finnes nesten bare helt konkrete ting man skal bygge, apropos det du er inne på i forhold til en fasit, mal, et hefte man skal følge for å kunne bygge noe.

KYL: Det virker som Lego mer og mer satser på promoterende klosser. Prince of Persia-lego lissom! Det legges ikke akkurat opp til fri utfoldelse der. Men jeg tenker ikke på kunsten her som direkte institusjonskritisk, det er iallefall ikke der jeg starter… Jeg jobber intuitivt. Denne skisseboka for eksempel, jeg har mange slike, og som du ser sampler jeg veldig mye, klipper og limer. Fra tørre instruksjoner, reklamebilag, selvhjelpslitteratur, hotellrommets serviceinnstilte informasjonsmateriell… Det er noe fremmedgjort over det materialet her, ser jeg. Fremmedgjort, og emo. Robot-haiku. Og ganske ironisk til tider.

“En slags distansert verdensanskuelse, koblet med tilfeldig lek”

For More Information Please Go

JLP: Det får meg til å tenke på det arbeidet du har utenfor her på veggen. Veggarbeidet  i billboardformat hvor det står For more information please go, like i nærheten av et “fjell” med nyrevne bygninger. Det er utrolig interessant, for jeg synes det blir et veldig tydelig stedsspesifikt verk. Det funker så bra i forhold til hele området her nede på Nøstet og Dokken, bygningene som blir revet og åpne plasser som blir stengt igjen. En fremmedgjøring på dét planet. Derfor er det arbeidet så fint, for det belyser nettopp det fake i det forbrukervennlige.

KYL: Det arbeidet har jeg tenkt mest på som en utadvendt del av utstillingen her inne. Jeg fant de eksakte rammemålene til et Clear Channel-billboard og snekret det opp. Bestilte ekte print og greier. For more information please go. Kortslutningen i mening, en standard setning, som man er vant til å høre fortsette. Man skal vanligvis “gå” til et virtuelt sted, men amputert fungerer setningen kun som selvmotsigende reklame. Høflig, i en stram tone, “vær så snill og gå”. Jeg syns det var veldig godt sagt, “det fake i det forbrukervennlige”… det er jo noe kunstig med hele den retorikken der, og iscenesettelsen av opplevelser, events. Billboarden oppfordrer kanskje til å oppsøke en mer direkte opplevd informasjon, ikke fullt så farget av kommunikasjonsmedier, vareform og kommersielle interesser?

JLP: Den knotete skriften på billboardet, hvordan oppsto den?

KYL: Tilfeldig forming av bokstaver. Venstrehånda mi skriver fortsatt som om jeg var 5. I skisseboka skriver jeg endel sånn for å skille ting fra hverandre visuelt. Jeg lukker øynene og tusjer sakte avgårde. Og så ble det en link til fotoet av han kiden da.

Free Sample

Print Screen, 60°28´58.58″ N 5°22´24.06″ E

JLP: Absolutt. Men apropos det du sier om tilfeldig forming. Det er jo tendenser til nettopp dét som skjer i Google Earth når verden scannes og måles opp. Når veier gis sterke elementer av dysfunksjonalitet. Kan du fortelle litt mer om de bildene som henger her i utstillingen?

KYL: I Print Screen-serien kjennes det ut som at det skjer en idésymbiose mellom form og innhold. Dette er jo, som titlene antyder, screenshots, ubehandlede observasjoner ifra Google Earth, avfotograferinger av warpede fotografier printet ut i formatet til en 60 tommers flatskjerm-tv. Selve innrammingen aktiveres ved at den er matt sort, som på en TV. Print. Og screen. I disse to bildene her er det en bil inkorporert i topografien som satelittfotoene har blitt strukket nedover. Jeg mistenker at satelitten har truffet en bil i farta. Jeg liker å tenke på det sånn. At det er helt tilfeldig, det som har skjedd der. Inni fjellet er det en abstrahert bil. En virtuell eller mental fremstilling. Av veien. Den glitchy information superhighway.

JLP: Det får meg til å tenke på en samtale jeg hadde i sommer. Har du hørt om automatiserte biler? Jeg blir alltid så engstelig når taxisjåføren følger mer med på GPS-skjermen enn på veien.

KYL: Ja, biler som ikke kan kræsje, som har sensorer. Det er en form for eksistensialisme i det jeg driver med, tror jeg.

www.knudyounglunde.com

www.ministryoftransportandcommunications.com

Knud er representert på BGO1 med en stedsspesifikk installasjon utenfor inngangen til Stenersen, som vil stå fra 29.10.2010 til 30.01.2011.

Han skal også være med på en utstilling på Volt i Bergen i desember.

Foto: Knud Young Lunde

Share on Facebook

Tre ganger hurra! (2010,2011 og 2012)

Gratulerer og heldigvis for Bergen!

Entrée har fått støtte nok til å holde det gående i tre år frem i tid. Det er med en lettelsens sukk for kunstlivet i Bergen. Kjære Cato Løland og Randi Grov Berger: takk.

Share on Facebook