Pines & Powerlines
Masterutstillingen 2011, Bergen kunsthall 8. april–2. mai

1
Jeg skjønner at jeg egentlig ser på masterutstillingen (og for så vidt alle andre slike utstillinger) som en slags skattejakt. Jeg må være en egoistisk betrakter, ute etter det som kan gi meg noe; en begynnelse til en ny idé eller et spor å forfølge videre. Altså greier jeg ikke å engasjere meg i helheten i de tilfellene den taler mer om trender og fluktuasjon – utslag som gjerne tilskrives utdanningspolitikken – enn om kunstneriske ambisjoner. Det gjelder stort sett alle avgangsutstillinger.

Kanskje har reaksjonen min dypest sett å gjøre med at jeg har behov for å tro at menneskene ikke primært er tegn på institusjonens tilstand, de er seg selv og gjør det de vil. Det er uansett slik det oppleves på individplan: Jeg følte meg ikke videre bundet opp av læreplaner eller konkrete forventninger da jeg gikk på skolen. En del konsekvenser av Bologna-prosessen er svært problematiske, men det ville være en løgn å si at utdanningssystemet har klart å virke negativt inn på min kunstneriske utvikling. Kunstutdanningen består fortsatt heldigvis først og fremst av medstudenter og veiledere og forelesere, høyst forskjellige enkeltmennesker som jeg både lar meg påvirke av og forsøker å forholde meg kritisk til. Les for øvrig gjerne Jan Verwoerts glimrende essay om emnet – «Free? We are already free. What we need now is a better life.» (mail meg hvis du vil ha den).

Her er jeg, kvinne, norsk, med utdannelse fra den og den skolen, en høyst målbar identitet. Slett ikke den minst fordelaktige, men like fullt en jeg ikke slipper unna. I et opplyst øyeblikk ser jeg at det vi må gjøre er å befatte oss med så mange institusjoner som overhodet mulig (da det motsatte ikke er noe alternativ om man vil leve med andre mennesker) de kommende årene, for bare slik kan vi sørge for at de kansellerer hverandre ut.

2

Hans Kristian Borchgrevink Hansens Undere i dagligstuen
er en film satt sammen av en lang rekke avbildede lokalavis-utklipp, sortert i undertemaer eller kapitler. Med bildevisningen følger fortellerstemmen, kunstneren selv, som tilforlatelig gjør rede for disse hverdagssituasjonene fra hjemtraktene i Hedmark. Gjennom fortellingen blir steder, situasjoner og mennesker knyttet sammen på tvers av det den konteksten de en gang har stått i, det bærende elementet er de enkle bildenes uendelige muligheter for å frembringe assosiasjoner og bifortellinger. Det kan tippe over i absurd humor (jeg ler høyt flere ganger i løpet av den halvtimes filmen) i møtet mellom bildene og fortellerens høyst idiosynkratiske tolkning av dem, samtidig som det hviler et alvor over fremstillingen, noe som gjør at arbeidet slår meg som uendelig omsorgsfullt.

Det ligger en parallell historie i disse utklippene, ordløse, fysiske tegn som omslutter filmen: alle nålestikkene i papiret, de tydelige sporene av at alle disse bildene har hatt en for oss ukjent tilværelse i tiden (årene?) fra de ble klippet eller revet ut. De har hengt på oppslagstavler, vegger, kjøleskap, eller de har vært lagt i mapper eller esker for ettertiden.

Kaia Hugin, Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)
Jeg tenkte på det da jeg så Pina i forrige uke, at selv noe så fysisk som dans, som man skulle tro kom best til sin rett live, i enkelte tilfeller tvert imot uttrykkes bedre gjennom kameraet – at det nærmest kan fungere som en forlengende kroppsdel eller et ekstra ledd som muliggjør andre slags bevegelser og sprang. Slik er tilfellet med Kaia Hugins kroppslige fantasi, Motholic Mobble, også. Videoen rammer inn hode, to armer og to bein og utestenger samtidig stedet de kommer fra; slik blir de én kropp, om enn oppstykket. (Nei, forresten, når jeg tenker over det igjen senere skulle jeg gjerne sett det live også, resten av kroppene dekket til og gjemt i stativet over.)

Denne konstruerte kroppen synes ny og fremmed for seg selv, og som en konsekvens av dette støter lemmene og hodet i hverandre – utprøvende først, så villere – klorer og slår hverandre til blods. Det er noe barnlig over denne voldsutøvelsen, den en instinktiv og selvmotsigende, men svært presis lek, sånn som når vi dreper insekter og små dyr og grøsser av fryd og selvforakt.

Kristine Halmrast, Such Old Friends, So Much Time
Jeg kjente ikke igjen dialogen som de to skuespillerne fremfører før jeg ble fortalt hvor den kom fra, og jeg måtte også se gjennom stykket flere ganger før det gikk opp for meg at de faktisk bare mimer til et allerede eksisterende lydspor. Men noe jeg merket meg ganske snart, er at de to brått, men naturlig bytter roller, altså bytter på hvilken stemme de beveger leppene til, flere ganger i løpet av fremføringen. Det er dialogen fra sluttscenen i There Will Be Blood som de to dresskledde mennene mimer, og alle som har sett filmen kan forestille seg at det krever et visst mot å våge seg på å appropriere disse minuttene. Kristine Halmrast klarer å fange opp og vri om på noen av den opprinnelige filmens grunnleggende elementer – forbannelsen, fordervelsen og ondskapen personifisert. Gjennom det enkle grepet å la stemmene skifte person, glir offeret og overgriperen over i hverandre, det nærmer seg ett menneskes kamp mot seg selv. Og der There Will Be Blood eskalerer mot det siste støtet, kommer ikke Such Old Friends, So Much Time lenger enn til det desperate «I am a false prophet and God is a superstition!» før vi er tilbake ved begynnelsen igjen. I sømløs loop til evig tid, som en ny og sofistikert forbannelse – den grusomme slutten blir værende i fremtiden.

Tekst av Anngjerd Rustand

Mer om masterutstillingen på pinesandpowerlines.wordpress.com
Kunstnerne som er omtalt i teksten: Kaia Hugin kaiahugin.com
Kristine Halmrast kristine.halmrast at gmail.com
Hans Kristian Borchgrevink Hansen hanskbhansen at gmail.com

Bachelorutstillingen 2010
Kunsthøgskolen i Bergen
Strømgaten 1, Vaskerelven 8, Marken 37 og Kong Oscars gate 62, 19.-23. mai
2 cool 4 school, Bergen Kjøtt, Skuteviken, 19.-30. mai

FØRSTE AKT

Om fem utvalgte arbeider fra utstillingen(e).

Hilde Skevik: Abstract Absence
I det dunkelt belyste rommet, et stykke fra hverandre, står en lenestol og en sofa. Fra under putene i stolen stikker det frem to armer og to bein, som om det sitter noen der og som om det er slik man sitter, det er ihvertfall en grunn til at hun sitter slik. Kan man sitte så urørlig? Jeg overveier det en stund, men tar ikke på armen hennes, for jeg velger å tro at hun er virkelig. I sofaen løper en katt – en videoprojeksjon av en katt som løper og hopper forholder seg så presist til sofaens topografi at man kan forestille seg at den faktisk er der – bortvendt, i sin egen sluttede verden. Hvem er mest til stede, hun i lenestolen eller katten? Jeg vet ikke, ingen av dem er helt her/vi er ikke alene.

Trine Hylander Friis: Voice Work #1 (Air), #2 (Wood) og #3 (Horizontal)
Med Horizontal går det opp for meg at det hele tiden har vært stemmen som griper inn i landskapene og ikke motsatt. Jeg har sett de to andre videoene i Voice Works-serien, Air og Wood, på mindre skjermer. Den skjøre og skadede, men også kraftfulle, ordløse sangen følger videoene: den første svart, noen glimt av tretopper som spinner rundt, et glimt av et brennende hus – den andre bevegelser forbi et skogholt, gjentagende og hakkete, med små forskyvninger. Horizontal fyller en hel vegg, himmel og hav driver forbi og stemmen tiltar og nesten umerkelig, først, tar himmelen opp i seg noe av havet, det forsvinner igjen, men kommer tilbake med ny kraft, gradvis blir himmelen hav og havet himmel før det løser seg opp og de blir seg selv igjen, det er stemmen som maner.

Gabriel Johann Kvendseth: «First We Take Manna Hatta», «Farmer Scrubs´s Preparations for a Post-Carbon Lifestyle»
og «Warning»
Alt skal snart ta slutt betyr inskripsjonen – noe man forsåvidt kan gjette seg til, og derfor får det en umiddelbar appell. Kvendseths postapokalyptiske tilnærmelser er spredt rundt i lokalet på Bergen Kjøtt, og det passer godt å få det slik i små stikk. En samling fantasifulle våpen spiller sammen opp mot et bloggutdrag som diskuterer overlevelsesstrategier og våpenbruk. Denne gutteromsleken får et slags tilsvar i den litt bortgjemte, høytidelige marmorplaten. Men denne inneholder samtidig en avgjørende selvmotsigelse: For hvis enden er nær og monumentet laget for å vare en stund, hvem er da ordene myntet på? Det er ikke en advarsel, det er et vitne om en menneskelig konstant. Og slik blir det hele blir en avstemt miks av lek, patos og eksistensielt alvor.

Else Ciljan Jakobsen: EMMA
To profiler mot hverandre: en ung kvinne og avstøpningen av hodet hennes – i et materiale jeg må anta er sjokolade. Hvit og svart. Hun bøyer seg mot henne og kysser henne, lenge, og langsomt løses skulpturens munnparti seg opp og hun tar det opp i seg, glupsk og alvorlig, til det er et åpent gap der, og hun blir stående og se på det hun har fortært.
Det å spise kan jo romme hva som helst. Skam og nytelse er alltid så nære hverandre. Her balanserer det i midten av alt, like deler erotisk, grotesk, fråtsende, kjærlig og tvangsmessig. Og så er det jo seg selv hun tar for seg av.

Espen David Haagaas
Scenen som utspiller seg i det lille kjellerrommet er forholdsvis bisarr. Kombinasjonen fylkesmuseum, art brut og skrekkabinett (noen sjangre som vel ikke ligger så fjernt fra hverandre i utgangspunktet) har endelig gått opp i en høyere enhet. I et i utgangspunktet mørkt rom famler jeg meg frem og oppdager at det er to slags modi: black light og vanlig lyspære. Natt og dag, på en måte, for i black light-versjonen lyser de påmalte detaljene med et tydelig måneskinnspreg. Der sitter en gammel mann frosset i det han løfter en bit av måltidet flesk og poteter mot munnen. Han sitter alene ved bordet, kona (med enda fjernere blikk) er plassert i sofaen ved siden av. Detaljer trer frem i det blålige lyset: som spor av bare føtter oppetter en vegg. I gult lys er det det samme, men annerledes. Innredningen er utstudert. Diverse kreative anretninger peker i retning av at han var en sjelden en, denne mannen (eller kona?) I ene hylla kommer jeg over et glass med et syltet romvesen.

ANDRE AKT

En liten tilstandsrapport fra bachelorutstillingen 2010 med hovedvekt på institusjonelle forhold (delvis som erstatning for den semesterevalueringen dere vet).

Tross busstransport, rød teip og programflyere: Det er alltid en utfordring å tråle gjennom Kunsthøgskolens lokaler og klare å finne frem til den årlige bachelorutstillingens mange avkroker. Noen fortalte meg etterpå at det også var utstilt arbeider i det røde rommet (og nå snakker jeg om kunstdelen, har ikke tatt for meg design), og hvis det var tilfelle er det jo litt synd at det ikke var annonsert noe sted. Men det at det oppstår rykter om bortgjemte skattkamre er kanskje noe i seg selv? Det har vært så lite mytedannelse i det siste.

Akademiklassen har gledelig nok droppet skolens labyrinter og fått ordnet seg et eget utstillingslokale i nystartede Bergen Kjøtt i Sandviken. En utmerket løsning for begge parter: Avgangsstudentene har fått mulighet til å lage en skikkelig utstilling, og mange besøkende har fått øynene opp for BK, inkludert studentene (opptil flere av dem har fått seg atelierplasser der nå etter ba-studiet). Initiativ og innsatsvilje – når alt kommer til alt er det det som kan føre en noe sted hen. Gjennomført og godt er det også, både utstillingen som helhet og enkeltarbeider.
Men det ville sikkert ikke vært så dumt om skolen (for eksempel neste år) gjorde noen grep i retning av samlet utstilling med litt bedre forhold for flere. Slik det er nå virker det som en åpen dag hvor det er et poeng å promotere skolens bygninger og fasiliteter, og det virker jo noe regimeaktig. Selvfølgelig er det den enkleste løsningen, så jeg skal kanskje ikke legge så mye mer i det. Men det ville uansett trolig vært mangedoblet promoteringsverdi i å skaffe et tomt lokale og legge til rette for en avslutning som står i stil med arbeidet som er nedlagt av studentene.
Når det er sagt ble jeg faktisk positivt overrasket over lokalene i Vaskerelven i år: Rom 8 er et anvendelig (om enn lite) sted, og arbeidene gikk godt sammen. Men det som løftet det enda noen hakk var nok rommene bakover og oppover i lokalet, det at de seks utstillerne her virkelig hadde tatt i bruk plassen og bygget opp forseggjorte romlige installasjoner. Da henger man seg ikke opp i verkstedinventaret rundt.

Én ting til vil jeg benytte sjansen til å si. Det er fem-seks av avgangsstudentene som bruker tekst som bærende eller viktig element i arbeidene. Det vil si at tekst som kunstnerisk uttrykksform/materiale/metode er like mye brukt som for eksempel maleri, tegning, keramikk eller tekstil. Og da er det vel snart på tide at Kunsthøgskolen vurderer å få inn noen lærekrefter på feltet? Bortsett fra Hanne Ørstaviks årlige femdagerskurs for masterstudenter (som forøvrig er veldig lærerikt), finnes det ikke noe tilbud og fint lite kunnskap. Det er flinke teorilærere på skolen som nok fyller noe av behovet, men kunstteori og kunstnerisk tekstproduksjon er jo allikevel to totalt forskjellige ting.

FINIS

Anngjerd Rustand, tekst og foto (bortsett fra stillbilder fra videoene – kunstnernes egne)