Haugesund 1:1

John Audun Hauge “Bøyg” skulptur, fra inngangspartiet. Permanent skulptur utenfor Haugesund Billedgalleri.

Haugesund Billedgalleri sitt faste publikum, og noen flere, har sett den delen av Vestlandsutstillingen som vises i Haugesund . Mange lar seg begeistre av kunsten, men noen har også vært kritiske til at Vestlandsutstillingen i år ikke vandrer rundt. De føler seg “snytt” for resten av utstillingen. Var dette alt de fikk se? En ting er å få det faste publikummet til å komme til galleriet, å få de til å reise rundt til andre gallerier er en større bøyg.

Det er 190 kunstforeninger i Norge. Det utgjør mange nysgjerrige kunstentusiaster på landsbasis. I Haugesund finnes Haugesund Billedgalleri og Haugesund Kunstforening. Galleriet er en kommunal institusjon, foreningen er privat. Og de samarbeider så det er vanskelig for en utenfra å skille enhetene fra hverandre, noe som kanskje ikke er nødvendig heller. Det som holder dem samlet er et fantastisk hus i Byparken i Haugesund. På utsiden ser det kanskje ikke så forlokkende ut, men det intakte interiøret fra da bygget ble til i 1978 er tidstypisk og kledelig for en kulturinstitusjon.

Samtiden i Haugesund Billedgalleri blir synliggjort av de historiske omgivelsene, med en del arbeider som kontrasterer stedet, og noen som absolutt ikke gjør det. Det er gitt god plass til verkene, selv om noen av de bærer preg av å ha blitt “plassert” i den store salen. Videoverket, “Heaven is another place” til Helene Selvåg burde vært vist et annet sted da det ødelegges fullstendig av overlyset i salen. Salen er ikke spesielt egnet for video, men svært godt egnet for skulptur og arbeider med en omfangsrik koloritt.

Indre gemakker, pauserommet til de ansatte.

Som ved de fleste utstillinger er noen utstillere heldigere enn andre når det kommer til plassering, og den lille salen har Nils-Thomas Økland fått for seg selv. Det er blitt et spennende rom.

“I Dionysos Hage; Stammen”, installasjon av Nils-Thomas Økland. Tegniner og skulpturer.

Arbeidet “I Dionysos Hage; Stammen”, til Nils-Thomas Økland kan minne om mobiler, kinetiske skulpturer, som hadde sin storhetstid i femti og sekstiårene, og de henger stille i sin lille sal. Fargene og materialene derimot skriker i en ganske annen oktav. Ledningsstumper, fluoriserende maling og fjær fra en svart fugl kan tyde på at et samtidig urfolk har slått seg ned i institusjonen. Tegningene på veggen bak skulpturene er tegninger av de samme skulpturene. Tredimensjonaliteten, speiler seg i todimensjonaliteten; nett som i virkeligheten.

Når to blir tre

En annen kunstner som utfordrer vårt forhold til to- og tredimensjonalitet er Randi Nygård og hennes “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner”. Arbeidene er gamle bøker og blader som er skåret så de ikke lenger kan være det de er ment å være. Innsidene er vrengt ut og kun fragmenter av innholdet i trykksakene avsløres. Som tilskuer forsøker jeg å danne sammenhenger mellom tilstedeværelse og fravær i møte med arbeidene. Hva er skåret vekk, hvorfor, og hvilken verdi har en trykksak i vår tid?

Randi Nygårds “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner.”

Randi Nygårds “Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner”

Tingenes verdi

I Mona Nordaas sin installasjon Hoppe Paradis er det verdien av tid og verdien av ting som artikuleres. Tusenvis av små gjenstander er sortert etter farge og form og lagt ut i et større system som danner formen av et “paradis”. Et arbeid med utallige referanser til oss som ser. På grunn av at gjenstandene ofte er masseproduserte, er det leker, nips og dingser som både du og jeg har eller en gang har hatt. Vårt felles magasin av ting og tang. For fine til å kaste? For ubrukelige til å bruke. Vi møter vår egen historie fortalt gjennom det vi en gang har eiet og sett verdien av.

Mona Nordaas sin installasjon “Hoppe Paradis” i forgrunnen. Sten Are Sandbeck sin “Drivved” i bakgrunnen.

Detalje fra Mona Nordaas sin installasjon “Hoppe Paradis”

Dette er ikke en båt

Sten Are Sandbeck sine skulpturer “Drivved” av tre, maling og lerret er overraskende tilpass i interiøret anno 1978. De seiler rundt på et hav av linoleum og strutter med vant og seil. “Drivved” kontarsterer ikke fortiden, men er direkte kontakt med den, og med et formspråk som skreddersydd til åpningsdagen i 1978 der det sikkert ble servert små kanapeer med grønn oliven. I en kort tekst som er å få som vedlegg til utstillingen kommer det frem ett og annet om samtidigheten i “Drivved”: …”Kunstnerens atelier er en øde øy der alskens materialer reker i land. ….Betrakteren betrakter det ilanddrevne”… I gallerirommet seiler så kunsten rundt. Med den entydige referansen til kunstens vesen blir arbeidene liggende på overflaten, og jeg lurer på om kunstneren egentlig tror like mye som meg at galleriet er et hav?

Sten Are Sandbeck sine skulpturer “Drivved”

1:1

I tillegg til flere innholdsrike arbeid under Vestlandsutstillingen, avdeling Haugesund, vil jeg nevne galleriets faste samling som også er verdt et besøk. Med Haugesund Billedgalleris beliggenhet i Byparken, kan det minne om en skalamodell av kunstmuseet Louisiana utenfor København, for de som har vært der. Med skulpturpark og arkitektur fra flere perioder som står skulder ved skulder. Et sted for kunst man godt kan tilbringe noen timer. Fordelen er at det er mye raskere og billigere å ta Kystbussen til Haugesund! I hvertfall hvis du som jeg allerede befinner deg i vest.