Gesten som dominerer i utstillingen til Jorunn Hancke Øgstad, er reduksjonen og abstraksjonen av det maleriske språket, hvor det finnes en smal vei inn. Selv om jeg til en viss grad setter pris på knappheten og det “anti–e” i maleriene, gjør de bare følelsesmessig overflatisk inntrykk på meg.  Om dette er en bevisst konseptuell tilnærming klarer jeg ikke helt å avdekke; flere av verkene med titler henspeiler til ideer om et språks autonomi, mens selve maleriene likevel ikke helt berører. Det mest interessante er måten rommet blir tatt i bruk på– skjeletter av gallerivegger bestående av bygningsplanker– for på den måten også å synliggjøre lerretenes (språkets)  bakside og oppbygning (og spinkelhet).

Noe av det øvrige arbeidet presentert i den hjemmelagede katalogen fungerer gjennom sin formale nakenhet. “Being a painter today, means trying to forget”, sier kunstneren selv, noe som har en relevans i forhold til kunstutøvelse generelt, men kanskje spesielt i forhold til maleri? Jeg synes hele det visuelle uttrykket til Hancke Øgstad minner om nettopp det man har sett før, rent bortsett fra det åpenbare eller tilsynelatende “lettvinte” med det, hvor hun tviholder på ulike kombinasjoner av motoriskbevegelige materialbearbeidelser. Likevel er det noe interessant utilpass med det, som jeg kan forholde meg til.