Mellom frakoblede områder

Eirik Senje stilte ut på prEmisS sist helg.



Share on Facebook

Forførelsen er en lek

NO FEAR NO DIE, Galleri fisk 15-16 april.

Pernille Meidell,  Aurora Passero, Camilla Steinum.

Soft in the middle i forgrunnen, Pernille Meidell

Utstillingen på Galleri Fisk denne gangen er deilig lite forankret i Kunsthøgskolen i Bergen. Det at kunststudenter søker seg på tvers til hverandres studentdrevne gallerier er bra for oss som føler tilhørighet til et sted, og helt sikkert for de som skal ut på eventyr til et annet kunstmiljø. De tre utstillerne er alle studenter på Kunsthøgskolen i Oslo.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble begeistret for at de tre kunstnerne hadde kommet kvelden før åpningen, sov på madrasser på bakrommet og tenkte at de kanskje ville få noen tilbud i løpet av kvelden som innbefattet overnatting MED varm dusj. Denne rock n` roll innstillingen til sin egen utstilling rimer for det første svært godt med kunstnernes arbeider, samt er medisin for oss streitinger som har masterutstillingen friskt i minne. Nå tenker jeg både på min egen i fjor, og årets.

De tre kunstnerne oppfordret også publikum til å rekke å se utstillingen i løpet av fredag eller lørdag, siden søndag jo var Palmesøndag, og da hadde de tenkt til å ha fri. Så nå sitter jeg på deres fridag og forsøker å skrive om kunsten deres. Er det et paradigmeskifte vi har foran oss? Kunstnere som stiller krav nedenfra. Jeg tror på CHANGE!

Been around, Pernille Meidell

Arbeidene i seg selv trenger nok hverandre litt . Dette fordi hintene og antydningene til hva arbeidene er opptatte av er ganske så underspilte, og  materialebevisste kunstnere har en lei tendens til å bli lest ut ifra estetiske parametere. Arbeidene ville mye mer enn å snakke om estetikk, og det ville kunstnerne også.

Utstillingens første døråpner er teksten de har med i invitasjonen; ‹‹The exhibiton reveals the underlying influence of masculine competition and aggression in the everyday conduct of business and the human touch.››

Den introteksten fikk meg på kroken, og jeg hastet bort til Fisk for å se den avdekkede påvirkningen. Til å stirre makta inn i hvitøyet. Men i møte med verkene var det godt at de gikk utenpå dette, og ikke nøyde seg med å  illustrere utsagnet. På meg virket det som om “the human touch” interesserer og er et møtepunkt for kunstnerne mer enn maskulin aggresjon eller undertrykkelsen fra den.

Den andre døråpner var  verket “Been around” av Pernille Meidell, en enkel sirkel som balanserer på en stav. Assosiasjonene til seksualitet ligger fett utenpå når man får med seg tittelen, men den er så uskyldig lent inn i hjørnet. Uskyld som virker utspekulert. Det gjelder også dansevideoen, “Uran than” av Camilla Steinum, der en ung dame danser med seg selv til en barnslig tegneseriesang, i loop og der motivet er speilet. Om og om igjen, kjempefornøyd med å ikke trenge noen dansepartner. Skal jeg ta dette ut så ligger det en oppdatert feminisme under der den seksuelle makthaveren, eller den som frister gir blanke i om motparten blir stimulert, så lenge en selv får ut av det  man vil. Forførelsen er en lek, der det gjelder å ta lett på det. Gi fingeren til moralen som strengt tatt har lite med dans å gjøre! Dans frigjør, moral systematiserer. I´ve been around.

Uran than, Camilla Steinum

Det vevde verket, “Fan their hearts”, av Aurora Passero, tar utgangspunkt i historien om Penelope som vever på Odyssevs likklede da det blir påstått at han har falt i krigen. En rekke beilere stimler om Penelope som nå er blitt fri på markedet, som lover å velge en av dem så snart likkledet er ferdig vevet. Hver natt rakner hun det opp igjen mens hun venter Odyssevs tilbake. Eller man kan si at hun bruker en utspekulert uskyld for å være i sonen for oppmerksomhet. Alt etter hvordan man ser det. Penelope nyter beilernes blikk og det å  være fri for forpliktelsene de etterlyser.

Fan their hearts, Aurora Passero.

I verket er materialet/tradisjonen/teknikken vev sin historie, kvinners historie, seksualitetens og kjærlighetens historie i ordets rette forstand, vevet sammen. Og forførelseskunsten. En generell utbrodering vi kunne begynt på her er materialenes historie, og om de hefter ved et hvert verk. Men jeg begrenser meg til dette verkets relasjon til historien som her virker styrkende og spennende. Det vevde kledet på veggen er på mange måter en kropp, eller Penelopes utslåtte hår.

Et litt mer forknytt verk er “Soft in the middle” av Pernille Meidell som er en trommel med et tarmformet klede surret rundt seg selv. Antiverket til veven som strekker seg ut og griper rommet. “Soft in the middle” tar nærmest kvelertak på seg selv, ens farligste fiende er vel nettopp det; en selv. Selvdestruksjonen. Forstoppelsen. Tarmslyng. Det får meg til å tenke på faren ved å kveles av sin egen tunge. Det virker så usansynlig, men det finnes ingen garantier mot noe. Det er nok best å danse mens man kan.

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Share on Facebook