…vi er ikke i mål ennå…

Mer om kunstnernes levekår i kommentaren til Jonas Ekeberg på Kunstkritikk.no her.

(Illustrasjon: Bilag til regnskapet 2009/ Anne Marthe)

Hei,  jeg er en kunststudent. Jeg er også voksen, og har vært regnet som voksen siden ca 1999. Jeg feirer mitt tiårsjubileum som voksen i år.

Det rare med studentstatusen er at voksenbegrepet ikke gjelder helt for oss. Helt voksen blir du når du er FERDIG med å studere. Så en yrkessjåfør på 20 år med fast jobb er faktisk litt mer voksen enn en studerende tobarnsmor på 30, som meg.

Denne introduksjonen om min identitetsfølelse kommer i kjølvannet av det ny-følte behovet for etiske retningslinjer fra min skoles ledelse, ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg skriver ny-følte, fordi jeg tenker at det er en følelse som ligge til grunn for disse planlagte etiske retningslinjene. Og følelsen er redsel eller rädsla som er svensk for redsel, og  høres mer redd ut enn det norske redsel, og som passer fint til en hendelse som skjedde i Sverige . Da en av Konstfacks masterstudenter, Anna Odell lot seg innlegge på psykiatrisk sykehus som del av sitt masterprosjekt. Og etterfølgende mediestorm. Er dette en kunsthøgskoles værste mareritt? En oppmerksomhet omkring kunsten som de sliter med å håndtere. Når media tar over kontrollen. Ja, Øystein Hauge – jeg tror også det handler om tillit. Å stole på at Anna Odell kan ri stormen av.

 Og hva er de redde for? At kunststudentene skal lage kunst som sårer, skremmer , sjokkerer, og fornærmer. Eller faktisk lage denne farlige kunsten som noen driver og maser etter. Både Trond Giske og Vetle Lid Larsen ser ut til å savne farlig kunst. Vi skal vel som kunstnere ta litt høyde for publikum også?

 Men et samfunns etikk er vel forhåpentligvis ikke en konstant konstruksjon, men noe som kan og bør utfordres og være i bevegelse. Følge kulturen vår.

Som med alt som er dumt – så lenge vi snakker om det etterpå, er det vel til å leve med?

                                                                                                 *

Hvordan skal en skoles ledelse forholde seg til disse ustyrelige studentene? For studenter er jo noe annet enn de erfarne voksne som styrer skolen. For studentene er jo bare brukere av skolen. (Selv om den grusomme sannhet er at det ikke ville vært noen skole i det hele tatt hvis det ikke var for at det var noen studenter der). At det er et hierarki der er jeg til dels med på, og forstår jeg.  Men det jeg gjerne vil frem til er at studenter er voksne mennesker. Og kunststudenter  er selvstendige og kunnskapsrike voksne mennesker med den samme dannelsen som staben ved skolen (herregud, vi er jo fra middelklassen hele gjengen…)

 Vårt etiske fundament er jo noe vi tok i bruk lenge før vi passerte dørstokken til Kunsthøgskolen. Og vi kunststudenter er også såpass med i offentligheten at vi kjenner når vi går for langt. Det er jo egentlig en ganske flott ting ved menneskers kultur.

 Men selv jeg som feirer dette voksenjubileet i år, ønsker ikke å diktere andres etiske ståsted. Jeg tror  ikke det har noen effekt for de med en hullete moral, og jeg finner det meget ubehagelig å sette noen over noen andre, som etisk vokter. Være seg om det er rektor eller Jørgen Hattemaker. Det får da holde at man nok får kollektiv motstand likevel. Det er  der den etiske utformingen virkelig foregår. I “Hva vil de andre si.”

For min egen del er jeg  faktisk ganske interessert i å vite hva de som tør å utfordre etablissementets enighet, og skolens tilstedeværende reglement , har på hjertet. Enhetskunsten er det vel ingen som ønsket seg? Og i hverfall ikke en kunsthøgskole?

 Mitt velmenende råd til skolens ledelse er såre enkelt. Dropp oppdragelsen – det er for sent, vi er blitt voksne.

(Illustrasjon: Anne Marthe)

En liten notis sakset fra Khib sitt nyhetsbrev “Khib-nytt” 14.april 2009.

Evaluering av Stipendprogrammet foreligger

Styret i Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid har
foretatt en omfattende egenevaluering som blant annet viser
at både veiledere og institusjonsledere vurderer stipendiatenes nivå som høyt i
internasjonalt perspektiv. Veilederne mener også at programmet har en høy
faglig standard. Tilbakemeldingene fra stipendiater og veiledere er entydig
positive. Evalueringen kan fåes ved henvendelse til KHiB v/resepsjonen i
Strømgaten 1…

Nå som semesterevalueringene står for døren på Khib, vet jeg ikke om det er
tenkt at studentene skal gjøre det samme?

Klapp , klapp på skulderen…et entydig klapp.

*************************************

The delicious self-evaluation …

A note from Khibs Newsletter “Khib-Nytt” from
14.april 2009

Evaluation of the Scholarship Program are available.

The Board of Scholarship Program for artistic
development, has completed a comprehensive self-evaluation that, among other
things, shows that both coaches and institutional leaders are considering
fellow’s level as high in international perspective. Coaches also believe that
the program has a high academic standard. Feedback from the fellows and tutors are
exclusively positive. The evaluation is available by contacting Khibs v reception
in Strømgaten 1. ..

Tekst av/text by Anne Marthe Dyvi

«Menn burde lese fleire bøker skrive av kvinner. Kvinner burde vere stormannsgalne når dei skriv», sier forfatter Brit Bildøen til Morgenbladet (1). Anledningen er essaysamlingen Litterær Salong som ble lansert søndag. Boka er en samling utdrag av tekster skrevet av kvinnelige forfattere som Bildøen mener ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. I innledningen bemerker hun – i følge artikkelen – at mannlige forfattere, når de blir spurt om hvem de har som forbilder, så å si aldri nevner kvinnelige forfattere. Allerede her begynner min lille parallell. Det er ikke så lenge siden, kanskje et års tid, at jeg ble oppmerksom på det: Jeg har hatt en rekke store kunstnerforbilder fra ti-tolvårsalderen og frem til i det siste. Det eneste de har til felles, er at de er menn.

«Eg trur ikkje det kjem av uvilje eller ignoranse. Det er nok tenkesett og samfunnsstrukturar», svarer Bildøen på journalistens spørsmål om hvorfor det er slik at menn har menn som forbilder. Nå er jeg selv kvinne og ikke en potensielt ignorant mann, så spørsmålet må kanskje stilles på nytt. (more…)

Etterspørsel av hva?

av Frøydis Lindén

B-open seminaret (www.b-open.no) i Bergen i november i fjor var en gledelig overraskelse. Foredragsholderne og selvpresentasjonene som seminaransvarlig Samir M’Kadmi hadde invitert, viste hvordan kunst åpner opp for både å leve i og med naturen på et mangfold av måter. Seminaret ble ikke en gjentakelse om hvor miljøvennlig kunsten er i seg selv, gjennom bruken av ready-mades i mange verk. Kunstnerduoen Ackroyd and Harvey sine gressmalerier lager fremdeles et grønt slør på netthinnen og Peter Fend sine sinnrike ideer for å løse vannressursproblemene i verden, var visjonære langt utover min fatteevne. Likevel fikk jeg behov for grave videre for å finne argumenter for hva kunsten kan bidra med i en miljødebatt.

Jeg søkte tilflukt i Arne Johan Vetlesens sammenstilling av miljøessays i boken ”Nytt klima – miljøkrisen i samfunnskritisk lys” (2008). Ulike samfunnsdebattanter og aktivister har skrevet sine analyser om miljøkrisen. Skremselspropagandaen slår til også i denne boken, med nøkkeltall som sender oss til helvete uten å nøle. (more…)