Jeg anbefaler alle kunstnere å lese dette intervjuet med vår nyinnsatte byråd, Gunnar Bakke på minerva.no:

Kulturliberalist møter kommunehverdag

Vi har nå to alternativer; bli jævli forbanna, eller se for oss at i Bakkes periode må han lære noen nye ting. Vi får håpe at kulturbyråkratene i Bergen Kommune sammen med oss utøvere orker å ta denne voksenopplæringen av Bakke som er å formidle kunstfeltet som sammensatt, tvetydig, utfordrende, samarbeidende, kvalitetssøkende, selvkritisk, inkluderende, vanskelig, lett og i bevegelse. Alt det som enstavelsesforklaringer og svart-hvitt tolkninger sliter med å favne.

Han skriver så eplekjekt at “– Kulturpolitikken har til nå har vært veldig styrt av byråkrater, men det er politikerne som bestemmer. Sånn er det bare.”

Til nå har politikken vært styrt av politikere, men det er folket som velger dem. Sånn er det bare.

Venter fremdeles å se deg på åpning, Bakke, så kan vi snakke litt om jobbene våre.

Performancefestivalen Never or Now ble arrangert på Bergen Kjøtt i januar 2011, med et imponerende program som varte over tre dager. Festivalen skapte en visningsarena og møteplass for lokale, nasjonale og internasjonale performancekunstnere, og ble til gjennom stor vilje og dugnadsånd i fagfeltet. Senere i år kommer en retrospektiv katalog med dokumentasjon av alle performancene som ble gjort på Never or Now.

Ytter gratulerer Never or Now med Natt&Dag prisen for beste kunsthappening i Bergen 2011!!

DU KAN AVGI DIN STEMME HER!

I forbindelse med Natt&Dag prisen presenterer Ytter og Vagant de tre nominerte i kategori beste kunsthappenings i 2011, avdeling Bergen:

1

Never or Now

Performancefestival på Bergen Kjøtt 28.–30. januar

Nå!

Engangsfestivalen Never or Now samlet et solid utvalg performancekunstnere fra inn- og utland til tre hele dager med et usedvanlig energinivå. Det ambisiøse prosjektet ble gjennomført med begrensede midler og en enorm dugnadsvilje. Motivasjonen var å åpne opp et kunstfelt som fortsatt – til tross for en lang tradisjon – sees på som ganske smalt her til lands. Festivalen hadde da heller ikke noen avgrenset tematikk, den eneste rammen så ut til å være oppfordringen til mentalt og fysisk tilstedeværelse her og nå hos publikum og utøvere, som tittelen også hinter om. Dette var et lurt grep for å vise alvoret i kravet om å bli lagt merke til. Slik fikk Never or Now frem mangfoldet i performancefeltet, og engasjerte et bredt publikum. De rå lokalene på Bergen Kjøtt passet perfekt til en slik festhelg, og de mange oppmøtte så ut til å like seg.

I mylderet av forunderlige, vakre og voldsomme hendelser vil vi spesielt nevne Hege Eriksens partytriks hvor høygravid tilstand, brudekjole og rødvinssøl gikk opp i en høyere enhet, og Tori Wrånes’ utbrudd i sang sent på kvelden, etter at vi trodde programmet var over.

De selvorganiserte kunstprosjektene i Bergen er i tiden, og Never og Now er et vakkert eksempel på hvor bra det kan bli.

Teamet bak Never or Now er Agnes Nedregård (initiativtaker og kurator) og Benedicte Clementsen (medprodusent og designer) og Karen Kipphoff (workshops og seminar). Til planlegging og gjennomføring fikk de hjelp av Gøril Wallin, Silje Sandodden Kise og mer enn 30 andre frivillige.

2

Omer Fast: Nostalgia

Utstilling på Hordaland kunstsenter 30. juni–14. august

Lengten etter medfølelse

Hovedverket i Omer Fasts Nostalgia er en halvtimes film uten begynnelse eller slutt, i sømløs loop. I de langsomme scenene utspiller det seg et drama – halvt dokumentarisk observerende, halvt drømme- eller marerittsaktig – som man må forsøke å nøste opp og forstå. Men filmens besetning av afrikanere og europeere viser seg å forlede oss. Langsomt åpenbarer det seg en historie hvor maktforholdet mellom nord og sør er snudd på hodet. Premissene for fortellingen går gradvis opp for en (så sant man ikke har lest utstillingsteksten først), og ubehaget over oppdagelsen av dette fortellergrepet er like sterkt som ubehaget over det som skjer. Filmen er en overraskende innprentning av det at vi ikke må glemme å tenke og redefinere det vi ser.

Fasts arbeid begynte med intervjuer av asylsøkere i Storbritannia, et dypt ubehagelig prosjekt, ifølge ham selv. Nostalgia ble kanskje eneste veien ut: en fantastisk transformasjon av én flyktnings historie, hvor fiksjonen blir gitt det tunge ansvaret å bære frem sannheten. Det er ikke ofte man støter på verk eller utstillinger som på samme tid er så avslørende og så uutgrunnelige. Slik ble også Nostalgia denne sommerens store trøst.

Utstillingen ble produsert for å vises på South London Gallery i London, Berkeley Art Museum i California og Hamburger Bahnhof i Berlin (alle i 2009). Vi vil berømme Hordaland kunstsenter for å ha hentet hit en av de siste årenes kanskje viktigste utstillinger.

3

Aleksander Stav: The Egress

In-between-utstilling på Bergen Kunsthall 2.–9. november

Opp fra dypet

Skapningen som ble kunsthallens gallionsfigur en liten uke bærer på en hel rekke historier. Da ansatte ved Arbeidstilsynet, som (litt sånn Being John Malkovich-aktig) holder til i en ekstraetasje oppunder taket på kunsthallen stakk hodet ut og så at staben klatret rundt oppe på inngangspartiet og heiste på en digert hvitt vesen – uten forsvarlig sikring – ble det slått alarm og kunsthallen ble sporenstreks stengt. Så tett er vi på hverandre ute i det offentlige rom, og kanskje må vi ta det som et komisk tegn på at kunsthallen gjør lurt i å med In-between-serien invitere kunstnere til å ta i bruk andre steder enn de store, lyse salene der inne.

Plassert som et trofé over inngangspartiet ble denne hvithvalbysten uomtvistelig et symbol for menneskets behov for å underlegge seg dyreriket. Kunsthallen får rollen som naturhistorisk museum, monumentet over menneskets fremmarsj – med masseutryddelse som tragisk bieffekt. Den første hvithvalen ble stilt ut for nøyaktig 150 år siden, og slik ble utstillingen også en besynderlig jubileumsmarkering.

Hvalen fremstår majestetisk vakker og uendelig ubehjelpelig på samme tid, en dobbelhet denne skulpturen får presist frem. Trukket opp fra sitt element er det mektige dyret utflytende overvektig. Den rene, hvite overflaten matcher institusjonens plettfrie fremtoning, mens vekten av spekket innenfor føles som en mørk trussel der skulpturen balanserer på et spinkelt inngangsparti. The Egress høres ut som det riktige navnet på en skapning fra havdypet, men i virkeligheten er det en tilslørende betegnelse for utgangen.

Det eneste beklagelige med The Egress, er at den ikke fikk stå der som et monument gjennom hele jubileumsåret.

from all of us to all of you….

Bergenstriennalen AS lanseres nå med nytt navn, Bergen Assembly.

Altså, dette er navnet på Bergensbiennalen, som ble Bergenstriennalen, som nå er Bergen Assembly.

Les hva Jonas Ekeberg skriver på Kunstkritikk.no om konsept og metode, om hvem som skal lede, råde og utføre:

Bergen Assembly skal skape «fremtidssoner»

- tenk hvis de hadde beholdt navnet Bergenstriennalen AS. Det hadde vært så vittig!

Ytter ønsker å takke for kunstnerstipendet 2011 fra Sparebanken Vest som er med på å muliggjøre Ytters videre arbeid.

Vi vil si det kort, og ved hjelp av et gammelt japansk ordtak; ‘det er som med sushi som det er med kunst; du blir ikke mett uten.‘

Ytter 2011

Å være en del av Ytter har vært ubeskrivelig berikende både på et personlig og profesjonelt plan. Det er vanskelig å slutte. Men jeg gjør det i Ytter sin ånd; Ytter tåler ikke sensur eller begrensinger, noe som ville ha vært vanskelig å unngå hvis jeg skulle forsøke å balansere to så forskjellige hatter som det er å være kunstner i Ytter og å være rådgiver for visuell kunst i Bergen Kommune, min nye jobb fra og med 14. november. Jeg er svært entusiastisk og ydmyk i henhold til mitt eget fagfelt når jeg skal være med å forvalte og gi råd til kommunen om saker som angår visuell kunst. Men, før jeg kommer så langt:

Takk, Julie for din ettertrykkelige evne til å holde fast ved det du mener er riktig, din fantastiske intuisjon og sans for å se nyanserte sammenhenger. Takk, Anne Marte for din enorme raushet, impulsivitet og ditt vidd med brodd. Takk, Anngjerd for din sofistikerte og underfundige språkrikdom, din grundighet og stahet. Takk for meg, og hurra for Ytter!

Å være en del av Ytter har også betydd å hele tiden være i kontakt med fagmiljøet i Bergen og mange andre steder i verden. Det behøver jeg heldigvis ikke å slutte med om enn det blir under nye forutsetninger. Takk for alt godt og berikende samarbeid! Og takk for meg som bidragsyter og medredaktør til dette nettstedet.

Alt godt, Vilde Andrea*

Thanks!

It has been incredible enriching, both on a personal- and on a professional level, to be part of Ytter. It is difficult to quit. I do it in the spirit of Ytter; Ytter can not be restricted or censored, something that could have been difficult to avoid if I tried to balance between being an artist in Ytter and at the same time adviser for visual art in Bergen Municipality, my new job from the 14^th of November. I am very enthusiastic and humble towards my own field according to advise the Municipality about visual art. But before that time:

Thank you, Julie for your empathic ability to hold on to what you think is right, your fantastic intuition and your way of seeing nuanced connections. Thank you, Anne Marthe for your enormous generosity, your impulsiveness and your sharp humour. Thank you, Anngjerd for the sophisticated and cunning richness in your language, your thoroughness and your stubbornness. Thank you for having me, and hurray for Ytter!

To be part of Ytter has all the time also involved to stay in contact with the professional art-scene in Bergen and many other places in the world. I am happy that I will continue with this, even if the premises changes. Thanks for all the good and enriching collaborations!

All the best, Vilde Andrea*