Gesten som dominerer i utstillingen til Jorunn Hancke Øgstad, er den potensielle reduksjonen og abstraksjonen som det maleriske språket kan romme, og hvor det finnes en smal vei inn. Jeg setter pris på knappheten og det «anti–e» i maleriene, og de gjør bare følelsesmessig overflatisk inntrykk på meg. Om dette er en bevisst malerisk-konseptuell tilnærming klarer jeg ikke helt å avdekke; flere av verkene med titler henspeiler til ideer om et språks autonomi, mens selve maleriene likevel ikke helt berører. Det mest interessante er måten rommet blir tatt i bruk på– skjeletter av gallerivegger bestående av bygningsplanker– for på den måten også å synliggjøre lerretenes bakside og oppbygning og spinkelhet.

Den «hjemmelagde» katalogen fungerer gjennom sin formale nakenhet. «Being a painter today, means trying to forget», sier kunstneren selv, noe som for mange har en relevans i forhold til kunstnerisk utøvelse generelt, men kanskje spesielt i forhold til maleri? Det visuelle uttrykket til Hancke Øgstad minner om noe man har sett før,  bortsett fra det åpenbare eller tilsynelatende lettvinte med det,  en slags tviholdelse på ulike kombinasjoner av motoriskbevegelige materialbearbeidelser. Her er det noe interessant utilpass, som jeg kan forholde meg til.

MA Kunstfag, KHIO
«Collective» 05.06–20.06.10
0047, RAM, GAD, Format

Det slår meg når jeg besøker første post av årets firdelte avgangsutstilling på 0047, at jeg alltid husker dette galleriet som større enn det det er. Sånn føles det også her på åpningen. Et vell av forskjellige uttrykksformer pluss fullt av folk muliggjør ikke noe særlig plass for iakttagelse, det føles uansett at for mye er presset inn i lokalet, noe som blir til et visuelt støy. Her er tekstilkunst, grafikk, video, tegning og kinetisk skulptur pakket sammen i ett og samme rom. Det er selvfølgelig alltid en utfordring å få det kuratoriske prosjektet en avgangsutstilling er til å fungere.

Dette kullet er altså de som i 5 år har studert på en av de spesialiserte linjene ved KHIO, det som før i tiden het institutter, hvor studiet var rettet mot en undersøkelse og spesialisering innenfor et materiale eller medium som keramikk, grafikk, tekstil eller metall. Dessverre virker det ikke som at noen gjennomgående eller dyp utforskning innenfor de respektive medier har vært noen selvfølge for dette avgangskullet, med unntak av noen få studenter. Man kan jo begynne å lure på hvorfor dette er tilfelle. Selv kan jeg ikke begynne å psykoanalysere utdanningsideologien på KHIO, jeg kjenner ikke skolen godt nok. Jeg vet bare at jeg kan merke tendensen av en manglende retning eller kompleksitet innenfor de spesialiserte områder. Men hva er grunnen til denne mangelen?

Jeg vet ikke om det er en fordel eller ulempe, at avgangsutstillingen er delt opp og plassert rundt i byen på fire forskjellige gallerier. På en måte virker det ok å oppstykke inntrykkene noe, men samtidig føles det som noe uhelt, noe uferdig, bare ikke i en positiv forstand.

Tine Semb, GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA)

Christina Christensen, Det lille barnet/ The Little Child

Christina Christensen sitt prosjekt Et Morshjerte, på 0047, som på åpningsdagen besto av både en video(-installasjon?) og et rollespill var også et prosjekt med flere lag å gå inn i. Prosjektet er selvbiografisk og innehar en potensiell brutalitet– videoen, som er en dokumentasjon av en filminnspilling hvor Christensen selv spiller regissøren i en fiktiv skrekkfilm, med sin egen datter som hovedrolleinnehaver av offerrollen. De metaforiske kvalitetene av innspillingen glir over til å bli tydelig virkelige, og videoen utvikler seg til å bli et ganske ubehagelig rollespill. Videoen vises på en vanlig tv- skjerm, på en tv-hylle, med en samling av dybdepsykologiske bøker under om den kompliserte morsrollen. Det virker som om det «hjemlige» skal forsterkes, men akkurat det synes jeg ikke fungerer. Jeg savner en mer sensitiv visning av videoarbeidet, som jeg tror hadde fungert bedre projisert i større format, uten høretelefoner, men høy nok lyd. På åpningsdagen hadde Christensen også et samarbeidsprosjekt med Laivfabrikken, hvor de sammen hadde komponert tre rettssalsituasjoner som belyste en alenemors ofte vanskelige livssituasjon, og hvordan dette potensielt kan «skade» barnet.

Elizabeth Schei, Mitt eget rom

I Elizabeth Schei sin installasjon Mitt eget rom på RAM brukes også den personlige stemmen. Schei jobber hovedsaklig med tekst; tekster om private situasjoner hvor temaene morsrollen, eller kvinnerollen går igjen. Elizabeth Schei er en av de opprinnelige fire studentene som initierte kunstnergruppen Institutt for farge, da KHIO valgte å avslutte studieretningen i 2006. Siden da har riktignok ikke Schei fortsatt i gruppen, men det er tydelig tilstede en egenartet arbeidsprosess og et konsentrert kunstnerisk uttrykk gjennom prosa som kjennetegner arbeidene hennes. Vegginstallasjonen hennes på RAM, som er et sitat av den franske feministen Hélène Cixous er sprayet stort og svart på veggen og gulvet, og har dermed for meg en forfriskende, direkte gjengangerfunksjon i konteksten av MA Kunstfag sin avgangsutstilling. Forhåpentligvis til ettertanke for skolens ledelse, tenker jeg.

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Vanna Bowles– Wild Tree

Hordaland Kunstsenter 21.05-20.06.10

Bush Stories, tredimensjonal tegning

Jeg har oversatt en av setningene til Linn Cecilie Ulvin, skrevet i forbindelse og samarbeid med Vanna Bowles sin utstilling Wild Tree. Det passer bra med hvordan jeg opplever hva tegningene til Bowles handler om. Utstillingen er så forseggjort og gjennomført, og blir dermed et så tydelig motstykke til de andre utstillingene jeg har besøkt nylig, og som jeg i utgangspunktet tenkte bevegde seg i de samme områdene, at den må få stå for seg selv.

Getting Through, tredimensjonal tegning

Wild Tree, tredimensjonal tegning

I sammenlikning med de andre utstillingene jeg tenker på, bruker Bowles en gjennomgående dyresymbolikk; spesielt papegøyen går igjen i denne utstillingen. Men like nærliggende er avbildingen av menneskeskikkelsen, og forbindelsen med naturen. Funnede fotografier. Øyeblikket en situasjon er lagret som et evig fotografert bilde, fysisk så vel som psykisk, ser ut til å være et utgangspunkt i bildene til Bowles. De fleste av verkene hennes i utstillingen er tegnet, ofte med en nærmest fotografisk presis strek, samtidig som motivene er kopiert fra faktiske fotografier. Det er her bildene hennes begynner å leve sitt eget liv. De vokser til å bli til sirlig tegnede utvekster fra tegningene. Bilder som «blir virkelig».

Det er interessant at fargespekteret er borte; men den nøye iakttagelsen er likevel så tilstede. Det gråfargede er dominerende. Til og med det nyslipte og gråmalte gulvet på HKS ser ut som det er spesifikt malt i denne gråtonen for Wild Tree. Tredimensjonale tegninger– tegningene som blir til skulpturer– ordene som blir til fortellinger– er en opplevelse både av en indre og ytre verden, gråsoner, virkeligheter.

Det første arbeidet som opptar meg er den collageaktige installasjonen Origins. Funnede fotografier, innrammede og ikke, alle (bortsett fra et opplyst lysbilde i farger) i samme svart-hvit-gr skala og hengt opp i en komposisjon som både kan virke tilfeldig og ikke. Det viser seg at bildene er tatt fra atelieret til Bowles– opprinnelsen til et kunstverk, en tanke, en sammenheng. Samtidig innbiller jeg meg at mange av bildene er av familiesituasjoner, forbindelser, og forhold. Oppstykkede konstellasjoner av det familiære/ufamiliære.

Avbildede dyr og småbisarre objekter eller mennesker setter igang en imaginær opprinnelse; en opprinnelse av det som skjer imellom oss, før det avsluttes. Innerst i lokalet, etter å ha gått gjennom»skogen», ligger mange grå papegøyer paralysert bevisstløse på gulvet, frosset i forskjellige stillinger. Her slutter og muligens begynner det hele igjen.

Oversikt

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Natland SB art Galleri is inviting to participate in the:

Natland SB how much less is more Seminar 2010

12 June – 10.00 – 22.00 – Bergen Norway.

(exact location will be revealed in a later stage)

Read more about it on Natland SB outdoor activities.

host is the former contemporary artist Ron Sluik

Visit Natland SB art Galleri or contact us:

postnatland@gmail.com

Jeg har tatt meg den frihet å bruke den ene tittelen til Lisa Him-Jensens arbeider, i forbindelse med denne artikkelen om Vestlandsutstillingen på Kube i Ålesund. Skulle jeg ha hatt et slags overkompensert og lett selv-ironisk mantra for den dagen jeg oppholdt meg der, så passer den perfekt. Dagen begynte nemlig med at hard-disken på computeren min ble ødelagt, midt i et påbegynt skriv om denne uelegante turen min til Jugendbyen. «Admit you feel calm….»

Det var lyspunkter. Kube, det fem år gamle kunstsenteret, som egentlig har vært en bank, var imponerende. Tre store, lyse, åpne etasjer med samtidskunst. Litt synd at Vestlandsutstillingen hadde blitt satt i den labyrintiske kjelleren, men når jeg tenker etter, så var det kanskje en mening med det. De mange små rommene. Noen som tidligere har fungert som safer og andre oppholdsrom for penger og gull gir egentlig en meningsfull assosiasjon til nettopp samtiden… Samtiden som er det overbærende temaet for årets Vestlandsutstilling, og hvor det står i skrivet til kuratorene står at vi gjennom årets Vestlandsutstilling kan finne bruddstykker av det som opptar oss nå.

Lisa Him-Jensens tre malerier er vel et prakteksempel på en manifestasjon av samtiden, hvis det i det hele tatt har noen hensikt å finne et prakteksempel på det. Det dystre, dystopisk-atmosfæriske i hennes bilder er en gjenkjenbar virkelighet i forhold til en idé om samtid. The grid, det fengsels- og bur-aktige i komposisjonene gir en apokalyptisk følelse av forlatthet, og det er her titlene blir så geniale– «Admit you feel calm», «You cannot win you cannot break even you´ll always lose», og «Based on my exposure to the damned universe».

Lisa Him-Jensen, «Admit you feel calm», «You cannot win you cannot break even you´ll always lose», «Based on my exposure to the damned universe»

Utstillingen på Kube er sammensatt av kun kvinnelige kunstnere i år. Om dette er en tilfeldighet, eller om det er en indikasjon på samtiden og hva/hvordan ting opptar oss, så er det uansett et interessant symptom. I mine håndskrevne notater ser jeg påfallende mange stikkord som: natur og/eller kontroll over natur, vekst, kaos og orden, fruktbarhet, mor og barn-symbiose, og sammenhengen mellom menneskets nærvær og/eller fravær. Heftige saker og tematikker.

Da er det i tillegg interessant at utstillingen domineres av det firkantede formatet (sammen med arkitekturen og selve navnet på institusjonen), og at kunsten har mange sammenlignbare tråder. Det finnes to skulpturelle innslag i utstillingen; Magnhild Øen Nordahls Vertikal organisering av horisontaler og Guro Gomos Hysteria. Førstnevnte preges av et lineært og formalt språk, sistnevnte er blitt satt alene i et eget rom (som lager en sammenheng med noen av de andre bunkersaktige rommene i den tidligere banken, som viser imponerende samlinger av nasjonalromantiske malerier).

Guro Gomo, Hysteria

Hysteria er en ironisk og kitchy installasjon hvor elg i solnedgang-estetikken brukes for alt den er verdt. Her projiseres en loop av soloppganger, fullmåner, torden og lyn, piperøyk, rød himmel og rennende bekker i sin endeløse gang.  Utstillingen er ellers en saklig affære. Kurateringen er proff og ordentlig, det eksisterer en ikke-forstyrrende og ryddig sammenheng mellom de forskjellige kunstnerenes arbeider-  ikke noe spesielt utfordrende men likevel med den nødvendige omtanken tilstede.

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight

Skal jeg konkludere med en setning om det som er karakteristisk med samtiden vår, forresten, jeg mener utstillingen her, må jeg komme inn på noe jeg mener er maktkampen mellom den feminine natur-mystisismen og det maskuline og lineære i kulturen (og naturen, på en måte?). Men er det samtiden, eller den samme tiden som alltid, som er den egentlige tematikken?

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight, Flow og Yes, but no

Anne Berntsen, Jeg forholder meg til hagen 2

Utstillerne på Vestlandsutstillingen, Kube, Ålesund, er Anne Berntsen, Marit Victoria Wulff Andreassen, Eva Ljosvoll, Lisa Him-Jensen, Magnhild Øen Nordahl, Kari Kalstø Storø og Guro Gomo. Utstillingen står til den 24.mai 2010.