Pines & Powerlines
Masterutstillingen 2011, Bergen kunsthall 8. april–2. mai
1
Jeg skjønner at jeg egentlig ser på masterutstillingen (og for så vidt alle andre slike utstillinger) som en slags skattejakt. Jeg må være en egoistisk betrakter, ute etter det som kan gi meg noe; en begynnelse til en ny idé eller et spor å forfølge videre. Altså greier jeg ikke å engasjere meg i helheten i de tilfellene den taler mer om trender og fluktuasjon – utslag som gjerne tilskrives utdanningspolitikken – enn om kunstneriske ambisjoner. Det gjelder stort sett alle avgangsutstillinger.
Kanskje har reaksjonen min dypest sett å gjøre med at jeg har behov for å tro at menneskene ikke primært er tegn på institusjonens tilstand, de er seg selv og gjør det de vil. Det er uansett slik det oppleves på individplan: Jeg følte meg ikke videre bundet opp av læreplaner eller konkrete forventninger da jeg gikk på skolen. En del konsekvenser av Bologna-prosessen er svært problematiske, men det ville være en løgn å si at utdanningssystemet har klart å virke negativt inn på min kunstneriske utvikling. Kunstutdanningen består fortsatt heldigvis først og fremst av medstudenter og veiledere og forelesere, høyst forskjellige enkeltmennesker som jeg både lar meg påvirke av og forsøker å forholde meg kritisk til. Les for øvrig gjerne Jan Verwoerts glimrende essay om emnet – «Free? We are already free. What we need now is a better life.» (mail meg hvis du vil ha den).
Her er jeg, kvinne, norsk, med utdannelse fra den og den skolen, en høyst målbar identitet. Slett ikke den minst fordelaktige, men like fullt en jeg ikke slipper unna. I et opplyst øyeblikk ser jeg at det vi må gjøre er å befatte oss med så mange institusjoner som overhodet mulig (da det motsatte ikke er noe alternativ om man vil leve med andre mennesker) de kommende årene, for bare slik kan vi sørge for at de kansellerer hverandre ut.
2
Hans Kristian Borchgrevink Hansens Undere i dagligstuen
er en film satt sammen av en lang rekke avbildede lokalavis-utklipp, sortert i undertemaer eller kapitler. Med bildevisningen følger fortellerstemmen, kunstneren selv, som tilforlatelig gjør rede for disse hverdagssituasjonene fra hjemtraktene i Hedmark. Gjennom fortellingen blir steder, situasjoner og mennesker knyttet sammen på tvers av det den konteksten de en gang har stått i, det bærende elementet er de enkle bildenes uendelige muligheter for å frembringe assosiasjoner og bifortellinger. Det kan tippe over i absurd humor (jeg ler høyt flere ganger i løpet av den halvtimes filmen) i møtet mellom bildene og fortellerens høyst idiosynkratiske tolkning av dem, samtidig som det hviler et alvor over fremstillingen, noe som gjør at arbeidet slår meg som uendelig omsorgsfullt.
Det ligger en parallell historie i disse utklippene, ordløse, fysiske tegn som omslutter filmen: alle nålestikkene i papiret, de tydelige sporene av at alle disse bildene har hatt en for oss ukjent tilværelse i tiden (årene?) fra de ble klippet eller revet ut. De har hengt på oppslagstavler, vegger, kjøleskap, eller de har vært lagt i mapper eller esker for ettertiden.
Kaia Hugin, Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)
Jeg tenkte på det da jeg så Pina i forrige uke, at selv noe så fysisk som dans, som man skulle tro kom best til sin rett live, i enkelte tilfeller tvert imot uttrykkes bedre gjennom kameraet – at det nærmest kan fungere som en forlengende kroppsdel eller et ekstra ledd som muliggjør andre slags bevegelser og sprang. Slik er tilfellet med Kaia Hugins kroppslige fantasi, Motholic Mobble, også. Videoen rammer inn hode, to armer og to bein og utestenger samtidig stedet de kommer fra; slik blir de én kropp, om enn oppstykket. (Nei, forresten, når jeg tenker over det igjen senere skulle jeg gjerne sett det live også, resten av kroppene dekket til og gjemt i stativet over.)
Denne konstruerte kroppen synes ny og fremmed for seg selv, og som en konsekvens av dette støter lemmene og hodet i hverandre – utprøvende først, så villere – klorer og slår hverandre til blods. Det er noe barnlig over denne voldsutøvelsen, den en instinktiv og selvmotsigende, men svært presis lek, sånn som når vi dreper insekter og små dyr og grøsser av fryd og selvforakt.
Kristine Halmrast, Such Old Friends, So Much Time
Jeg kjente ikke igjen dialogen som de to skuespillerne fremfører før jeg ble fortalt hvor den kom fra, og jeg måtte også se gjennom stykket flere ganger før det gikk opp for meg at de faktisk bare mimer til et allerede eksisterende lydspor. Men noe jeg merket meg ganske snart, er at de to brått, men naturlig bytter roller, altså bytter på hvilken stemme de beveger leppene til, flere ganger i løpet av fremføringen. Det er dialogen fra sluttscenen i There Will Be Blood som de to dresskledde mennene mimer, og alle som har sett filmen kan forestille seg at det krever et visst mot å våge seg på å appropriere disse minuttene. Kristine Halmrast klarer å fange opp og vri om på noen av den opprinnelige filmens grunnleggende elementer – forbannelsen, fordervelsen og ondskapen personifisert. Gjennom det enkle grepet å la stemmene skifte person, glir offeret og overgriperen over i hverandre, det nærmer seg ett menneskes kamp mot seg selv. Og der There Will Be Blood eskalerer mot det siste støtet, kommer ikke Such Old Friends, So Much Time lenger enn til det desperate «I am a false prophet and God is a superstition!» før vi er tilbake ved begynnelsen igjen. I sømløs loop til evig tid, som en ny og sofistikert forbannelse – den grusomme slutten blir værende i fremtiden.
Tekst av Anngjerd Rustand
Mer om masterutstillingen på pinesandpowerlines.wordpress.com
Kunstnerne som er omtalt i teksten: Kaia Hugin kaiahugin.com
Kristine Halmrast kristine.halmrast at gmail.com
Hans Kristian Borchgrevink Hansen hanskbhansen at gmail.com
