Gjertrud Steinsvåg er igang med et bokprosjekt som del av kuratorstudiet hun holder på med. Never Mind the Benefits, som skal utgis på Feil Forlag, vil inneholde en rekke tekster og utforskninger av forholdet mellom kunst og penger. Med utgangspunkt i private penger.
Med nominasjonsutstillingen til Statoil Art Awards som passende kulisse inviterte Gjertrud til en åpen samtale på Kunstnerenes Hus tidligere i år– for å lodde stemningen i forhold til en ideologisk ambivalens innen billedkunstfeltet i Norge,– forholdet mellom privat og offentlig finansiert kunst og kunstproduksjon og hvilke eventuelle føringer eller forventninger som er knyttet opp til det. Uten å ville gå isolert inn i diskursen rundt pengene til Statoil, men heller utforske de forskjellige aspektene ved situasjonen i feltet‚– en nedbygging av de offentlige støtteordningene og dermed et større press for å akseptere og å forholde seg til det private næringslivet.
Julie L. Porter: Hvorfor vekker dette så mye interesse hos oss?
Gjertrud Steinsvåg: At såpass mange dukket opp på Kunstnernes Hus, handler om at Statoils kultursponsing går rett inn i følelseslivet til kunstfeltet, og mobiliserer kritiske stemmer og posisjoneringer nærmest på ryggmargsrefleks. Dette handler ofte om sammenhengen mellom Statoil som oljeselskap, og Staten Norge som aksjonær og oljenasjon. Mer generelt tror jeg det ble viktig at vi arrangerte panelsamtalen på kunstnernes egen arena, og at private penger representerer en vanskelig og relativt ny diskusjon i Norge. Jeg opplever at det oppstår noen ambivalente problemstillinger mellom den økonomiske strukturen og den tradisjonelle forestillingen om kunstnermyten, og mener vi trenger å utvikle et ordforråd for denne tematikken. Målet med samtalen var derfor å åpne opp for en løsere samtale om emnet og aktivisere refleksjonsnivået.
JLP: Hvordan fungerte det? Går det an å sette premisser i en samtale som handler om såpass komplekse følelses– og idémessige faglige strukturer?
GS: Mange av dem som møtte opp har nok forventinger til at samtalen skulle ha en tradisjonell debattform, og oppfattet arrangementet som uklart og uregissert. Jeg sitter igjen med en følelse av at publikum ønsket klarere svar. Det forstår jeg godt. Men for min del var jeg interessert i hvilke mekanismer som blir aktivisert i samtalen. Det var interessant at publikum tok opp forskjellige typer relevante problemstillinger, for eksempel G.I. ordningen, noe som har vært et brennhett tema for norsk kunstliv den siste tiden. Jeg har ingen fagpolitiske mål med boken, men ser på det som et kunsterisk forskningsprosjekt om tematikken. Sånn sett var samtalen en verdifull erfaring i forhold til det å møte mine egne tanker og se hva som skjedde i offentligheten; Hvilke motivasjoner og forventninger har kunstnerne til hvor skal en sånn samtale skal ligge, hva den skal handle om, hvem er relevante stemmer?
JLP: Opplever du at det råder en intern forvirring i kunstfeltet i forhold tll tematikken?
GS: Statoil Art Award var utgangspunkt for at Kunstnernes Hus og jeg inviterte til en samtale om kunst og penger. Men det er et mer overordnet tema vi ønsket å snakke om – hvilke holdninger representerer Statoils Kunstpris. For det er jo ikke bare Statoils Kultursponsing dette dreier seg om. DN hadde nylig en artikkel om samarbeidet mellom Sparebankstiftelsen DNB Nor og Nasjonalmuseet, hvor overskriften er “Velgjører med full kontroll”. Også her diskuteres definisjonsmakten, ved at DNB Nor finansierer Nasjonalmuseets innkjøp. Kunstfeltet frykter å bli styrt og miste faglig definisjonsmakt – vi har ikke tillit til at kunstens frihet og fag ivaretas når det er næringslivet som gir økonomisk støtte til feltet. I Norge representerer kulturliv og næringsliv så ulike tradisjoner og verdier, og ideen om motsetningen mener jeg fremdeles er ganske sterk i oss. Kunstprosjekter er alltid avhengig av en gitt kontekst, og det er endringer på gang også når det gjelder samarbeidet med næringsliv.
JLP: Kan du fortelle litt mer om hva du tenker om de forandringene som er på gang?
GS: Samarbeidet mellom kultur- og næringsliv er relativt nytt, og at næringslivet begynner å være mer synlige som samarbeidspartner i kulturlivet er kanskje enda nyere. Det er også en politisk forankring gjennom handlingsplanen mellom kulturdepartementet og næringslivsdepartementet at et samarbeid skal utvikles mellom de to næringene; både for at kulturlivet skal ha en bedre økonomi og økosystem, samtidig som den kreative kompetansen som kulturarbeidere har anses i større grad som relevant for bedrifters konkurranseevne. Mitt engasjement bunner i entusiasme for dette som mulighet for å utvikle kunstfeltets ”økosystem”, samtidig som jeg frykter ensartet og kolonisert kunst i denne sammenhengen. Jeg opplever næringslivet som dominerende part i samarbeidet, og savner kunstfaglige initiativer og stemmer. I en tid hvor vi undersøker vilkår for kulturelt entreprenørskap og en forbedret økonomisk situasjon for kunstnere, er det essensielt at kunstfaglig kvalitet er ivaretatt også på nye arenaer. Det fordrer at kunstmiljøet selv deltar og er en sentral aktør i utviklingen, for eksempel ved å være sterke stemmer i faglitteraturen, debatter og tekster, og ikke minst gjøre kunstprosjekter som utvider dette til et interessant faglig felt. Det siste ble eksemplifisert i samtalen på Kunstnernes Hus. Kristine Wessel nevnte den finske kunstneren Pilvi Takkala som jobbet med Deloitte. Kristine bruker dette prosjektet for å si noe om det kunstneriske potenisale som ligger i næringslivet som arena. Hennes poeng er at næringslivet i Norge er umodent og for objektorientert i sitt kunstsyn, og dermed ikke representerer det store spennet av samtidskunst i Norge. Flere internasjonale kunstprosjekter tar opp denne tematikken, og jeg tror vi kommer til å se mer av det i Norge. Og parallellt mener jeg at vi trenger å utvikle et språk for dette, derfor jobber jeg med å synliggjøre noen formuleringer rundt denne problematikken. Det handler om å sette ord på de symbolske aspektene ved penger. Det som er åpenbart, er at de fleste kunstnere, kuratorer, gallerister, etc. har masse på hjertet om temaet kunst og penger, uansett om de snakker om G.I. ordningen, Statoil, Kulturrådet, offentlige og private samlinger.
JLP: Jeg opplever at jeg skifter mellom forskjellige type holdninger.
GS: Ja, jeg opplever også det. Og det er derfor jeg trives med å jobbe med problemstillingen. Jeg liker at jeg ikke klarer å gå helt ut i ytterpunktene, men heller blir i de ambivalente og til tider paradoksale problemstillinger som oppstår. For eksempel i forhold til Statoil Art Award, faktumet at det er en rein kunstfaglig jury, en ganske tung jury, synes jeg blir diskutert litt lite, den anerkjennelsen det er for kunstneren som vinner.
JLP: På hvilken måte er det viktig å diskutere juryens anerkjennelse, som det er ved å vinne en slik pris?
GS: Som respekt for sine egne kollegaer på feltet. Og jeg har sett at dette også trekkes fram av for eksempel prisvinneren Ane Mette Hol. Vurderingen som ligger til grunn er den samme som den type støtte som ligger i kulturrådet, hvis man sammenligner kulturrådet med Statoiljuryen. En del av mekanismene her, er at man opplever fremdeles at det offentlige kulturansvaret er større og at de vurderingene som blir gjort i kulturrådet på et vis er sannere, enn i det private næringsliv.
JLP: Henger dette sammen med at denne type kunstpris er relativt nytt i Norge?
GS: Jo, det tror jeg. Statoil Art Award en ung pris, og mitt inntrykk er at Statoil har måttet utvikle og lære underveis – og utvikler stadig – sitt kulturarbeid for å bygge opp sin egen troverdighet som seriøs samarbeidspartner for kunstfeltet.
JLP: Jeg hadde i utgangspunktet lave forventninger til Statoils representasjon av kunstnerne, men ble overrasket over hvor faglig stødig utstillingskatalogen var. Kan det være et symptom på at næringslivet ønsker å ta kunstneriske premisser på alvor?
GS: Og det er jo interessant: at man møter Statoils prosjekt med lave forventinger til det kunstneriske nivået. Et annet poeng til spørsmålet ditt, er at en av de nominerte i 2011, var perfomancekunstneren Tori Wrånes. Selv om selve utstillingen var en dokumentasjon av hennes performancer, er det var et steg i retning bort fra det “objektorienterte næringslivskunsten”.
JLP: Du er tydelig på at du ikke har tatt noe standpunkt i forhold til om du er for eller imot privat sponsing av kunst. På hvilken måte kan ambivalensen du føler være med å utvikle språket rundt tematikken?
GS: Det er viktig for meg å si at jeg i denne fasen av prosjektet ikke har et klart standpunkt “for eller i mot privat sponsing”. Det handler om at jeg ikke er en politisk aktør – men at jeg er en kunstner og kurator, at jeg «er i problemet». Uten at jeg skal foregripe innholdet i boken, så tror jeg at den kommer til å reflektere ambivalensen. Det føles litt som om man skal tilhøre den ene eller andre leiren, og at et standpunkt fordrer at man går til et ytterpunkt, Diskusjonene blir da fort polemiske. Jeg forsøker å jobbe med en type tenking og tilnærming hvor man heller blir i ambivalensen og oppfordrer til en reflekterende måte å snakke på, og tillater at vi går litt fram og tilbake mot våre egne meninger. Det er likefullt meninger.
Tekst: Julie Lillelien Porter/ Illustrasjon: Anne Marthe Dyvi
