Stem på “Årets beste”!

DU KAN AVGI DIN STEMME HER!

I forbindelse med Natt&Dag prisen presenterer Ytter og Vagant de tre nominerte i kategori beste kunsthappenings i 2011, avdeling Bergen:

1

Never or Now

Performancefestival på Bergen Kjøtt 28.30. januar

Nå!

Engangsfestivalen Never or Now samlet et solid utvalg performancekunstnere fra inn- og utland til tre hele dager med et usedvanlig energinivå. Det ambisiøse prosjektet ble gjennomført med begrensede midler og en enorm dugnadsvilje. Motivasjonen var å åpne opp et kunstfelt som fortsatt – til tross for en lang tradisjon – sees på som ganske smalt her til lands. Festivalen hadde da heller ikke noen avgrenset tematikk, den eneste rammen så ut til å være oppfordringen til mentalt og fysisk tilstedeværelse her og nå hos publikum og utøvere, som tittelen også hinter om. Dette var et lurt grep for å vise alvoret i kravet om å bli lagt merke til. Slik fikk Never or Now frem mangfoldet i performancefeltet, og engasjerte et bredt publikum. De rå lokalene på Bergen Kjøtt passet perfekt til en slik festhelg, og de mange oppmøtte så ut til å like seg.

I mylderet av forunderlige, vakre og voldsomme hendelser vil vi spesielt nevne Hege Eriksens partytriks hvor høygravid tilstand, brudekjole og rødvinssøl gikk opp i en høyere enhet, og Tori Wrånes’ utbrudd i sang sent på kvelden, etter at vi trodde programmet var over.

De selvorganiserte kunstprosjektene i Bergen er i tiden, og Never og Now er et vakkert eksempel på hvor bra det kan bli.

Teamet bak Never or Now er Agnes Nedregård (initiativtaker og kurator) og Benedicte Clementsen (medprodusent og designer) og Karen Kipphoff (workshops og seminar). Til planlegging og gjennomføring fikk de hjelp av Gøril Wallin, Silje Sandodden Kise og mer enn 30 andre frivillige.

2

Omer Fast: Nostalgia

Utstilling på Hordaland kunstsenter 30. juni–14. august

Lengten etter medfølelse

Hovedverket i Omer Fasts Nostalgia er en halvtimes film uten begynnelse eller slutt, i sømløs loop. I de langsomme scenene utspiller det seg et drama – halvt dokumentarisk observerende, halvt drømme- eller marerittsaktig – som man må forsøke å nøste opp og forstå. Men filmens besetning av afrikanere og europeere viser seg å forlede oss. Langsomt åpenbarer det seg en historie hvor maktforholdet mellom nord og sør er snudd på hodet. Premissene for fortellingen går gradvis opp for en (så sant man ikke har lest utstillingsteksten først), og ubehaget over oppdagelsen av dette fortellergrepet er like sterkt som ubehaget over det som skjer. Filmen er en overraskende innprentning av det at vi ikke må glemme å tenke og redefinere det vi ser.

Fasts arbeid begynte med intervjuer av asylsøkere i Storbritannia, et dypt ubehagelig prosjekt, ifølge ham selv. Nostalgia ble kanskje eneste veien ut: en fantastisk transformasjon av én flyktnings historie, hvor fiksjonen blir gitt det tunge ansvaret å bære frem sannheten. Det er ikke ofte man støter på verk eller utstillinger som på samme tid er så avslørende og så uutgrunnelige. Slik ble også Nostalgia denne sommerens store trøst.

Utstillingen ble produsert for å vises på South London Gallery i London, Berkeley Art Museum i California og Hamburger Bahnhof i Berlin (alle i 2009). Vi vil berømme Hordaland kunstsenter for å ha hentet hit en av de siste årenes kanskje viktigste utstillinger.

3

Aleksander Stav: The Egress

In-between-utstilling på Bergen Kunsthall 2.–9. november

Opp fra dypet

Skapningen som ble kunsthallens gallionsfigur en liten uke bærer på en hel rekke historier. Da ansatte ved Arbeidstilsynet, som (litt sånn Being John Malkovich-aktig) holder til i en ekstraetasje oppunder taket på kunsthallen stakk hodet ut og så at staben klatret rundt oppe på inngangspartiet og heiste på en digert hvitt vesen – uten forsvarlig sikring – ble det slått alarm og kunsthallen ble sporenstreks stengt. Så tett er vi på hverandre ute i det offentlige rom, og kanskje må vi ta det som et komisk tegn på at kunsthallen gjør lurt i å med In-between-serien invitere kunstnere til å ta i bruk andre steder enn de store, lyse salene der inne.

Plassert som et trofé over inngangspartiet ble denne hvithvalbysten uomtvistelig et symbol for menneskets behov for å underlegge seg dyreriket. Kunsthallen får rollen som naturhistorisk museum, monumentet over menneskets fremmarsj – med masseutryddelse som tragisk bieffekt. Den første hvithvalen ble stilt ut for nøyaktig 150 år siden, og slik ble utstillingen også en besynderlig jubileumsmarkering.

Hvalen fremstår majestetisk vakker og uendelig ubehjelpelig på samme tid, en dobbelhet denne skulpturen får presist frem. Trukket opp fra sitt element er det mektige dyret utflytende overvektig. Den rene, hvite overflaten matcher institusjonens plettfrie fremtoning, mens vekten av spekket innenfor føles som en mørk trussel der skulpturen balanserer på et spinkelt inngangsparti. The Egress høres ut som det riktige navnet på en skapning fra havdypet, men i virkeligheten er det en tilslørende betegnelse for utgangen.

Det eneste beklagelige med The Egress, er at den ikke fikk stå der som et monument gjennom hele jubileumsåret.

 

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


seven − = 4

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>