Hordaland Kunstsenter
Utstilling: That was then… this is now
Seminar: Eeny, meeny, miny, moe…
Det var et helt nytt ord for meg – objektalitet – satt sammen av objekt og taktilitet. Ordet ble nevnt i en artikkel skrevet til seminaret Eeny, meeny, miny, moe… som ble holdt på HKS den 20. november. Seminaret og ustillingen er kuratert av Heidi Bjørgan, og tar pulsen på dagens kunsthåndverk i Skandinavia. Objektalitet oppsummerer på mange måter både ustillingen og diskusjonene kring foredragene på seminaret.
Synnøve Vik innledet med hvordan kunsthåndverket i Norge har vært tydelig knyttet til materialet og dets konseptuelle og symbolske betydning. Det har dradd deler av det norske kunsthåndverket i retning av samtidskunst, mens i flere andre land har kunsthåndverket beholdt et fokus på unikaobjektet eller kommenterende design.
Glenn Adamson sitt innlegg fokuserte på materialet og håndverket, som to uadskillelige egenskaper ved et verk. Ved hjelp av Derridas teori om supplementaritet, forklarte han hvordan håndverket i et kunstverk har en underlegen rolle i forhold til konseptet, på linje med en ramme som omgir et kunstverk. Håndverket blir en motsetning til det autonome kunstverket, og blir derfor mest interessant som et supplement. Men et viktig supplement la han til, fordi det er grunnleggende relasjonelt, og understreket dermed håndverket som et fundamentalt kommunikativt prosjekt i et kunstverk.
I forlengelsen av dette perspektivet ble begrepet ”distributed authorship” relevant å diskutere. Det setter spørsmålstegn ved Damien Hirst og Jeff Koons sin kunstproduksjon, som er mestere i å bruke håndverkere til å utføre sine verk. Her begynner diskusjonen om ”the politics of skill” – en diskusjon som verserer både i kunst-og kunsthåndverkstverdenen. Det ble med andre ord stilt spørsmålstegn ved om det egentlig er interessant å prøve å definere kunsthåndverk lenger, men mer fruktbart å ta stilling til når og hvor kunsthåndverk er interessant.
Det var spennende å gå rundt i ustillingen med disse ennå litt uklare og svevende tankene i hodet. Anders Ruhwald sin selvpresentasjon fikk meg til å bli begeistret over kjærligheten til materialet – igjen. Men spesielt ble jeg grepet av Erik Hellstens tekstile arbeid om institusjons- og statsmakt, som jeg ved første øyekast trodde var skreddersydd til kjellerrommet. De fine broderingene av tørre saksbehandlingspapirer med frustrerte huskelapper ved siden av, gnager fremdeles i meg. Det ble et kontrastfylt opplevelse til det først møtet med ustillingen som minner oss om vår egen forfenglighet – eller vårt eget samfunns forfengelighet.
Det det var god steming på det lille seminaret, men det var synd at ikke lokalet var større slik at flere hadde kunnet delta, når det var spekket med gode innledere og perspektiver. Men les gjerne Glenn Adamson sin innledning til utstillingen; www.kunstsenter.no/glenn-adamson/#Tidsmarkering – og se utstillingen!
Den står til 20. desember, og er åpen tirs-søn 12-16.