«It´s like nothing ever happened»

Malin Lennström-Örtwall
Entrée, Bergen 15.01-07.02.10

Det er spesielt gjennom katalogen som er laget i forbindelse med utstillingen, at får man tilgang til den uvanlige historien bak de skulpturelle arbeidene som Lennström-Örtwall viser på «It´s like nothing ever happened» på Entrée i Bergen. Kunstneren har gjennom opphold i Ramallah på Vestbredden utviklet tre arbeider, det delvis knuste neonskiltet «Maybe I´ll never see you again Part 2», samt postkortet «Maybe I´ll never see you again Part 1», og installasjonen «Untitled (family table)».

Ved å lese bidragene fra ulike tekstforfattere får utstillingen som helhet et direkte politisk preg. Det er, for meg i alle fall, ingen tvil om at utstillingen på denne måten setter lys på Palestina-Israel konflikten, og de ubehagelige assosiasjonene det fører med seg. Deler av teksten er en narrativ sekvens, som er svært realistisk og setter deg inn i de dagligdagse forholdene til den Palestinske befolkningen.

På spørsmål om hva som er grunnen til at Lennström-Örtwall reiste til Palestina, og om konflikten har vært en politisk sak hun har vært spesielt opptatt av, understreker hun at selv om innholdet i disse arbeidene kan tolkes politisk, så er sårbarhet en tydelig tematikk i hennes praksis. Etter at hun hørte om det nyoppstartede kunstakademiet i Ramallah, begynte hun å tenke på å reise dit for å oppleve hvordan nettopp sårbarheten eksisterer på andre plan der, enn hjemme i Norge.

Hun forteller at arbeidene i utstillingen både er en naturlig fortsettelse av tidligere arbeider, og et direkte resultat av oppholdet sitt der. Hun synes det er viktig at historien om skiltet kommer frem, hvordan den ble produsert, og at den ble sendt tilbake til Norge uten at hun visste hva som kom til å skje. Ville det blitt stoppet allerede på check point på veien ut fra Vestbredden, ville det komme frem eller ikke?
Setningen «Maybe I´ll never see you again» har hun brukt i tidligere arbeid, og den refererer til de tilfeldige møtene som oppstår mellom mennesker, men under sitt opphold i Palestina opplevde hun at ordene fikk en ny betydning.

Malin Lennström-Örtwall´s hjemmeside
Entrée´s hjemmeside

Foto: Julie Lillelien Porter og Entrée

Lars Korff Lofthus
«Take It Home»
Galleri Langegården, Bergen
9.-31. januar 2010

–Du lengtet kanskje ikke så mye hjem selv?
–Nei. Men jeg simulerte hjemlengsel. Jeg ser for meg at de kanskje ikke lengtet så mye hjem de som dro til utlandet før i tiden heller. Det å være norsk og savne hjemlandet var et av triksene deres.
Lars Korff Lofthus’ tre måneders opphold på kontinentet – nærmere bestemt i Hardangerrådets kunstnerleilighet i Berlin – førte til et dykk ned i forestillinger om hva hjem kan være – sett bortefra. Maleriene, tegningene og objektene han viser Galleri Langegården i januar dreier alle rundt problematikk som blir tydeligere der, i utlendighet. En hvit postkasse godt over fullstappet med blanke ark og tomme lerretsflak («Logg over et fravær», kaller han det, «vi er aldri helt hjemme»). Et rødmalt postkassestativ som til forveksling – gjennom abstraksjonen – ligner en liten hytte. Sørfjorden i Hardanger malt etter minnet. Og en høyst ekspressiv parafrase over I.C. Dahls nasjonale ikon Bjerk i storm. For å nevne noe.

–Gjør du narr av kunsthistorien?
–Nei. For jeg er ikke hevet over den. Det her er ikke noe sånn ironiprosjekt. Jeg har bare lyst til å pirke litt i det. Jeg vil heller si det er kjærlighet.

Se flere av Lars Korff Lofthus’ arbeider på http://www.larskorfflofthus.com
Se også Galleri Langegården

Hordaland Kunstsenter
Utstilling: That was then… this is now
Seminar: Eeny, meeny, miny, moe…

Det var et helt nytt ord for meg – objektalitet – satt sammen av objekt og taktilitet. Ordet ble nevnt i en artikkel skrevet til seminaret Eeny, meeny, miny, moe… som ble holdt på HKS den 20. november.  Seminaret og ustillingen er kuratert av Heidi Bjørgan, og tar pulsen på dagens kunsthåndverk i Skandinavia. Objektalitet oppsummerer på mange måter både ustillingen og diskusjonene kring foredragene på seminaret.   

Synnøve Vik innledet med hvordan kunsthåndverket i Norge har vært tydelig knyttet til materialet og dets konseptuelle og symbolske betydning. Det har dradd deler av det norske kunsthåndverket i retning av samtidskunst, mens i flere andre land har kunsthåndverket beholdt et fokus på unikaobjektet eller kommenterende design.

Glenn Adamson sitt innlegg fokuserte på materialet og håndverket, som to uadskillelige egenskaper ved et verk. Ved hjelp av Derridas teori om supplementaritet, forklarte han hvordan håndverket i et kunstverk har en underlegen rolle i forhold til konseptet, på linje med en ramme som omgir et kunstverk. Håndverket blir en motsetning til det autonome kunstverket, og blir derfor mest interessant som et supplement. Men et viktig supplement la han til, fordi det er grunnleggende relasjonelt, og understreket dermed håndverket som et fundamentalt kommunikativt prosjekt i et kunstverk.

I forlengelsen av dette perspektivet ble begrepet ”distributed authorship” relevant å diskutere. Det setter spørsmålstegn ved Damien Hirst og Jeff Koons sin kunstproduksjon, som er mestere i å bruke håndverkere til å utføre sine verk. Her begynner diskusjonen om ”the politics of skill” – en diskusjon som verserer både i kunst-og kunsthåndverkstverdenen. Det ble med andre ord stilt spørsmålstegn ved om det egentlig er interessant å prøve å definere kunsthåndverk lenger, men mer fruktbart å ta stilling til når og hvor kunsthåndverk er interessant.

Det var spennende å gå rundt i ustillingen med disse ennå litt uklare og svevende tankene i hodet. Anders Ruhwald sin selvpresentasjon fikk meg til å bli begeistret over kjærligheten til materialet – igjen. Men spesielt ble jeg grepet av Erik Hellstens tekstile arbeid om institusjons- og statsmakt, som jeg ved første øyekast trodde var skreddersydd til kjellerrommet. De fine broderingene av tørre saksbehandlingspapirer med frustrerte huskelapper ved siden av, gnager fremdeles i meg. Det ble et kontrastfylt opplevelse til det først møtet med ustillingen som minner oss om vår egen forfenglighet – eller vårt eget samfunns forfengelighet.

Det det var god steming på det lille seminaret, men det var synd at ikke lokalet var større slik at flere hadde kunnet delta, når det var spekket med gode innledere og perspektiver. Men les gjerne Glenn Adamson sin innledning til utstillingen; www.kunstsenter.no/glenn-adamson/#Tidsmarkering  – og se utstillingen!

Den står til 20. desember, og er åpen tirs-søn 12-16.