Cupola

Ytter presenterer utstillingen Cupola

Visningsrommet USF 2. juli-medio august

Av og med Vilde Andrea Brun, Anne Marthe Dyvi, Frøydis Lindén, Julie Lillelien Porter og Anngjerd Rustand. Med videoarbeider av Ana Mendieta, Guy Ben-Ner, Erik Pauser, Juliane Großheim, Ida Clay, Izabel Engelbrecht, Julie Lillelien Porter, Vilde Andrea Brun og Anne Marthe Dyvi.

Åpning fredag 2. juli kl. 20 med visning av to arbeider av Ana Mendieta og slipp av Ytters publikasjon Provinsielle utbrudd.

Den bergensbaserte kunstnergruppen Ytter inntar Visningsrommet USF med et bredt og frodig program i seks sommeruker. Cupola vil blant annet romme veksthus med saftige grønnsaker, en rekke filmvisninger og videoinstallasjoner, bakeri, kunstproduksjon og redaksjonsvirksomhet. Vi vil invitere til uformelle samtaler og hjemmelaget bakverk gjennom sommeren.
Tittelen Cupola er fra den arkitektoniske formen – kuppelen er en utkikkspost, men også et beskyttende skall. Cupola er et rammeverk: Lokalet, utstillingen og programmet vil utvikles og transformeres gjennom sommeren. Følg med på ytter.no

Cupola plantehotell: Kom med potteplantene dine til oss, så passer vi på dem mens du er på sommerferie. I utstillingsperioden kan du levere eller hente plantene når som helst innenfor Visningsrommets åpningstider. Hotelloppholdet er gratis.

Cupola bakeri: Vi åpner perioden med bakekurs i utstillingslokalet helgen 3.-4. juli. En bonde fra Sigdal kommer med vedfyrt bakerovn og gamle kornsorter. Med seg har han en tysk baker som skal hjelpe oss med å trylle fram de lekreste bakverk. Velkommen til kurs og eksperimentering fra kl. 15 både lørdag og søndag.

Utstillingen er støttet av Norsk kulturråd og Bergen kommune.

Velkommen!

Påstander om berøring

OCA viser Sheela Gowdas verk And… og Best Cutting 30.04.-26.06. 2010 Denne omtalen konsentrer seg om det første av verkene.

Hvorfor er Sheela Gowdas arbeid viktig? Hvorfor er disse røde linjene i OCA`s lysfylte lokaler aktuelle? Hvorfor vet jeg at de angår meg?

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vegard Kleven

Kunstverket And… fra 2007 er et verk som til enhver tid forholder seg stedsspesifikt der det kjærtegner sine omgivelser. Lange røde rep kveiler seg rundt takbjelkene i OCAs utstillingslokaler, og faller, ned gjennom lyset i det hvite kjølige rommet. Verket består av 120 røde tråder, 230 meter lange, som er tredd på 120 synåler, samlet til et rep med det rituelle pigmentet kumkum blandet med trelim. De røde linjene i rommet assosierer jeg med den sansbare tiden. Verket utstråler sin egen tidkrevende og langsommelige tilblivelsesprosess; Alle skrittene som må ha blitt gått for å strekke ut trådene og samle dem. Jeg ser for meg at Gowda broderer, i global forstand; beveger sine røde linjer på kryss og tvers av kontinenter og kulturer. Jeg gjenkjenner måten hun arbeider med tid og berøring som feminin. Tid kan være utgangspunkt for hvilket som helst kunstneriske arbeid, men Gowda viser hvordan tålmodighet, presisjon og tilstedeværelse er nødvendig hvis vi vil være med å forme vår egen tid. Og at bevegelighet er en forutsetning for å være i det samtidige. Verket gjør meg bevisst på at det er kvinner som har beveget nålene, trådene og det langsomme arbeidet opp gjennom tidene.

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vilde Andrea Brun

Sheela Gowda har vært gjestekunstner hos OCA (Office for Contemporary Art Norway) denne våren. Hun er født i 1957, indisk, og har sitt hjem og atelier i Bangalore som ligger  sør  i innlandet. Lag på lag med referanser til indisk kultur og politikk overskrides av en konseptuell tankegang som gjør at jeg gjenkjenner arbeidet hennes som internasjonal samtidskunst. Tittelen Påstander om Berøring (Postulates of Contiguity) oppleves ikke som en påstand, men en realitet. Gowdas verk berører meg og setter i sving mine egne subjektive assosiasjonsrekker. Jeg kommer til å tenke på et bilde jeg har sett for meg mange ganger; at hvert menneske har en usynlig rød linje som tegnes etter hver og en av oss gjennom alle bevegelsene i livet. Jeg har tenkt på virvaret av usynlige røde linjer som krysser hverandre, flokes og kveiler seg; livslinjene til alle som lever samtidig.

For meg er Gowdas kunst en påminnelse om at vi ikke er løsrevet fra omgivelsene, men at det er en sammenheng mellom mitt liv og andre liv. Det er en tanke som fungerer både personlig, individuelt, og på et internasjonalt, politisk nivå. I møte mellom ulike individer og kulturer, en global utfordring, ligger det åpenbare spørsmålet; hvordan forholder jeg meg til den andre? Vi blir stadig konfrontert med valget om å frastøte oss den andre ukjente, eller akseptere henne, finne en måte å sameksistere på. Jeg tror nemlig Gowda har rett i sin påstand; vi som lever i samme tid berøres av hverandres liv, enten vi er klar over det eller ikke.

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vilde Andrea Brun

Kollektiv bevisst-/ubevissthet

MA Kunstfag, KHIO
“Collective” 05.06–20.06.10
0047, RAM, GAD, Format

Det slår meg når jeg besøker første post av årets firdelte avgangsutstilling på 0047, at jeg alltid husker dette galleriet som større enn det det er. Sånn føles det også her på åpningen. Et vell av forskjellige uttrykksformer pluss fullt av folk muliggjør ikke noe særlig plass for iakttagelse, det føles uansett at for mye er presset inn i lokalet, noe som blir til et visuelt støy. Her er tekstilkunst, grafikk, video, tegning og kinetisk skulptur pakket sammen i ett og samme rom. Det er selvfølgelig alltid en utfordring å få det kuratoriske prosjektet en avgangsutstilling er til å fungere.

Dette kullet er altså de som i 5 år har studert på en av de spesialiserte linjene ved KHIO, det som før i tiden het institutter, hvor studiet var rettet mot en undersøkelse og spesialisering innenfor et materiale eller medium som keramikk, grafikk, tekstil eller metall. Dessverre virker det ikke som at noen gjennomgående eller dyp utforskning innenfor de respektive medier har vært noen selvfølge for dette avgangskullet, med unntak av noen få studenter. Man kan jo begynne å lure på hvorfor dette er tilfelle. Selv kan jeg ikke begynne å psykoanalysere utdanningsideologien på KHIO, jeg kjenner ikke skolen godt nok. Jeg vet bare at jeg kan merke tendensen av en manglende retning eller kompleksitet innenfor de spesialiserte områder. Men hva er grunnen til denne mangelen?

Jeg vet ikke om det er en fordel eller ulempe, at avgangsutstillingen er delt opp og plassert rundt i byen på fire forskjellige gallerier. På en måte virker det ok å oppstykke inntrykkene noe, men samtidig føles det som noe uhelt, noe uferdig, bare ikke i en positiv forstand.

Tine Semb, GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA)

“Når kunstnere velger materialer som allerede er i omløp på det kulturelle markedet, artikler som allerede er informert av andre, overføres en  “scenarisk” verdi: når scenarioer blir form, så å si. De eneste kunstnerne som interesserer meg er de som bruker sin lokale og nasjonale kultur (altså deres biologiske særpreg) som råstoff, og kobler dem til andre nettverk av mening”.
Min oversettelse av et sitat av Nicholas Bourriaud, som Tine Semb har tatt i bruk, blant annet, i sin fiktive samtale mellom nettopp Bourriaud, Rosalind Krauss og seg selv.
Ned den trange trappa til kjeller-bunksersen på GAD, viser Tine Semb verket GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA). Installasjonen består av fire innrammede fotokopier, Pink Xerox 1-4, en sakkosekk av resirkulerte ulltepper og en hylle (også resirkulerte materialer) med publikasjonen “The Bubble Clouding Project and other stories”.
Her kan jeg gjøre følgende observasjoner: det er et nøysomt og tidkrevende prosjekt som har pågått over lengre tid, på forskjellige plan. Publikasjonen til Semb er en imponerende dokumentasjon av en arbeidsprosess, både gjennom en teoretisk, konseptuell og materiell tilnærming. Det er tydelig at Semb er seg meget bevisst en politisk og estetisk kvalitetet, noe som kommer fram gjennom valgene av materialer i installasjonen og boka.
Gjennom å kikke nærmere på boka forstår jeg at prosjektene hennes har et konseptuelt utgangspunkt i forhold til materialet (keramikk), som beveger seg videre til å gjøre inngrep i stedspesifikke fysiske rom gjennom avbildninger av observasjoner. Semb pikselerer og forstørrer den fotografiske avbildningen– disse overføres og monteres (på f.eks elektriske bokser i urbane landskap–hvor avbildningen i første konsekvens er tatt). På denne måten gesterer hun mot sammensatte og lagdelte prosesser og idéer med politiske og kunstteoretiske retninger. Senere i boken finnes en inngående teoretisk, “nesten reel” chat mellom kunstneren selv, Nicholas Bourriaud og Rosalind Krauss. Semb har en fiktiv samtale hvor hun artikulerer sine tanker og observasjoner i forhold til samtidig kunstteori.

Christina Christensen, Det lille barnet/ The Little Child

Christina Christensen sitt prosjekt Et Morshjerte, på 0047, som på åpningsdagen besto av både en video(-installasjon?) og et rollespill var også et prosjekt med flere lag å gå inn i. Prosjektet er selvbiografisk og innehar en potensiell brutalitet– videoen, som er en dokumentasjon av en filminnspilling hvor Christensen selv spiller regissøren i en fiktiv skrekkfilm, med sin egen datter som hovedrolleinnehaver av offerrollen. De metaforiske kvalitetene av innspillingen glir over til å bli tydelig virkelige, og videoen utvikler seg til å bli et ganske ubehagelig rollespill. Videoen vises på en vanlig tv- skjerm, på en tv-hylle, med en samling av dybdepsykologiske bøker under om den kompliserte morsrollen. Det virker som om det “hjemlige” skal forsterkes, men akkurat det synes jeg ikke fungerer. Jeg savner en mer sensitiv visning av videoarbeidet, som jeg tror hadde fungert bedre projisert i større format, uten høretelefoner, men høy nok lyd. På åpningsdagen hadde Christensen også et samarbeidsprosjekt med Laivfabrikken, hvor de sammen hadde komponert tre rettssalsituasjoner som belyste en alenemors ofte vanskelige livssituasjon, og hvordan dette potensielt kan “skade” barnet.

Elizabeth Schei, Mitt eget rom

I Elizabeth Schei sin installasjon Mitt eget rom på RAM brukes også den personlige stemmen. Schei jobber hovedsaklig med tekst; tekster om private situasjoner hvor temaene morsrollen, eller kvinnerollen går igjen. Elizabeth Schei er en av de opprinnelige fire studentene som initierte kunstnergruppen Institutt for farge, da KHIO valgte å avslutte studieretningen i 2006. Siden da har riktignok ikke Schei fortsatt i gruppen, men det er tydelig tilstede en egenartet arbeidsprosess og et konsentrert kunstnerisk uttrykk gjennom prosa som kjennetegner arbeidene hennes. Vegginstallasjonen hennes på RAM, som er et sitat av den franske feministen Hélène Cixous er sprayet stort og svart på veggen og gulvet, og har dermed for meg en forfriskende, direkte gjengangerfunksjon i konteksten av MA Kunstfag sin avgangsutstilling. Forhåpentligvis til ettertanke for skolens ledelse, tenker jeg.

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Å snakke-tenke de mest utrolige ting


Vanna Bowles– Wild Tree

Hordaland Kunstsenter 21.05-20.06.10

Bush Stories, tredimensjonal tegning

Jeg har oversatt en av setningene til Linn Cecilie Ulvin, skrevet i forbindelse og samarbeid med Vanna Bowles sin utstilling Wild Tree. Det passer bra med hvordan jeg opplever hva tegningene til Bowles handler om. Utstillingen er så forseggjort og gjennomført, og blir dermed et så tydelig motstykke til de andre utstillingene jeg har besøkt nylig, og som jeg i utgangspunktet tenkte bevegde seg i de samme områdene, at den må få stå for seg selv.


Getting Through, tredimensjonal tegning

Wild Tree, tredimensjonal tegning

I sammenlikning med de andre utstillingene jeg tenker på, bruker Bowles en gjennomgående dyresymbolikk; spesielt papegøyen går igjen i denne utstillingen. Men like nærliggende er avbildingen av menneskeskikkelsen, og forbindelsen med naturen. Funnede fotografier. Øyeblikket en situasjon er lagret som et evig fotografert bilde, fysisk så vel som psykisk, ser ut til å være et utgangspunkt i bildene til Bowles. De fleste av verkene hennes i utstillingen er tegnet, ofte med en nærmest fotografisk presis strek, samtidig som motivene er kopiert fra faktiske fotografier. Det er her bildene hennes begynner å leve sitt eget liv. De vokser til å bli til sirlig tegnede utvekster fra tegningene. Bilder som “blir virkelig”.

Det er interessant at fargespekteret er borte; men den nøye iakttagelsen er likevel så tilstede. Det gråfargede er dominerende. Til og med det nyslipte og gråmalte gulvet på HKS ser ut som det er spesifikt malt i denne gråtonen for Wild Tree. Tredimensjonale tegninger– tegningene som blir til skulpturer– ordene som blir til fortellinger– er en opplevelse både av en indre og ytre verden, gråsoner, virkeligheter.

Det første arbeidet som opptar meg er den collageaktige installasjonen Origins. Funnede fotografier, innrammede og ikke, alle (bortsett fra et opplyst lysbilde i farger) i samme svart-hvit-gr skala og hengt opp i en komposisjon som både kan virke tilfeldig og ikke. Det viser seg at bildene er tatt fra atelieret til Bowles– opprinnelsen til et kunstverk, en tanke, en sammenheng. Samtidig innbiller jeg meg at mange av bildene er av familiesituasjoner, forbindelser, og forhold. Oppstykkede konstellasjoner av det familiære/ufamiliære.

Avbildede dyr og småbisarre objekter eller mennesker setter igang en imaginær opprinnelse; en opprinnelse av det som skjer imellom oss, før det avsluttes. Innerst i lokalet, etter å ha gått gjennom”skogen”, ligger mange grå papegøyer paralysert bevisstløse på gulvet, frosset i forskjellige stillinger. Her slutter og muligens begynner det hele igjen.

Oversikt

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Begynnelsen og enden

Bachelorutstillingen 2010
Kunsthøgskolen i Bergen
Strømgaten 1, Vaskerelven 8, Marken 37 og Kong Oscars gate 62, 19.-23. mai
2 cool 4 school, Bergen Kjøtt, Skuteviken, 19.-30. mai

FØRSTE AKT

Om fem utvalgte arbeider fra utstillingen(e).

Hilde Skevik, Abstract Absence, videoinstallasjon og performance

Hilde Skevik: Abstract Absence
I det dunkelt belyste rommet, et stykke fra hverandre, står en lenestol og en sofa. Fra under putene i stolen stikker det frem to armer og to bein, som om det sitter noen der og som om det er slik man sitter, det er ihvertfall en grunn til at hun sitter slik. Kan man sitte så urørlig? Jeg overveier det en stund, men tar ikke på armen hennes, for jeg velger å tro at hun er virkelig. I sofaen løper en katt – en videoprojeksjon av en katt som løper og hopper forholder seg så presist til sofaens topografi at man kan forestille seg at den faktisk er der – bortvendt, i sin egen sluttede verden. Hvem er mest til stede, hun i lenestolen eller katten? Jeg vet ikke, ingen av dem er helt her/vi er ikke alene.

Trine Hylander Friis, Horizontal, videoinstallasjon

Trine Hylander Friis: Voice Work #1 (Air), #2 (Wood) og #3 (Horizontal)
Med Horizontal går det opp for meg at det hele tiden har vært stemmen som griper inn i landskapene og ikke motsatt. Jeg har sett de to andre videoene i Voice Works-serien, Air og Wood, på mindre skjermer. Den skjøre og skadede, men også kraftfulle, ordløse sangen følger videoene: den første svart, noen glimt av tretopper som spinner rundt, et glimt av et brennende hus – den andre bevegelser forbi et skogholt, gjentagende og hakkete, med små forskyvninger. Horizontal fyller en hel vegg, himmel og hav driver forbi og stemmen tiltar og nesten umerkelig, først, tar himmelen opp i seg noe av havet, det forsvinner igjen, men kommer tilbake med ny kraft, gradvis blir himmelen hav og havet himmel før det løser seg opp og de blir seg selv igjen, det er stemmen som maner.

Gabriel Johann Kvendseth, Warning, skulptur/marmor med inskripsjon

Gabriel Johann Kvendseth: «First We Take Manna Hatta», «Farmer Scrubs´s Preparations for a Post-Carbon Lifestyle»
og «Warning»

Alt skal snart ta slutt betyr inskripsjonen – noe man forsåvidt kan gjette seg til, og derfor får det en umiddelbar appell. Kvendseths postapokalyptiske tilnærmelser er spredt rundt i lokalet på Bergen Kjøtt, og det passer godt å få det slik i små stikk. En samling fantasifulle våpen spiller sammen opp mot et bloggutdrag som diskuterer overlevelsesstrategier og våpenbruk. Denne gutteromsleken får et slags tilsvar i den litt bortgjemte, høytidelige marmorplaten. Men denne inneholder samtidig en avgjørende selvmotsigelse: For hvis enden er nær og monumentet laget for å vare en stund, hvem er da ordene myntet på? Det er ikke en advarsel, det er et vitne om en menneskelig konstant. Og slik blir det hele blir en avstemt miks av lek, patos og eksistensielt alvor.

Else Ciljan Jakobsen, EMMA,video

Else Ciljan Jakobsen: EMMA
To profiler mot hverandre: en ung kvinne og avstøpningen av hodet hennes – i et materiale jeg må anta er sjokolade. Hvit og svart. Hun bøyer seg mot henne og kysser henne, lenge, og langsomt løses skulpturens munnparti seg opp og hun tar det opp i seg, glupsk og alvorlig, til det er et åpent gap der, og hun blir stående og se på det hun har fortært.
Det å spise kan jo romme hva som helst. Skam og nytelse er alltid så nære hverandre. Her balanserer det i midten av alt, like deler erotisk, grotesk, fråtsende, kjærlig og tvangsmessig. Og så er det jo seg selv hun tar for seg av.

Espen David Haagaas

Espen David Haagaas
Scenen som utspiller seg i det lille kjellerrommet er forholdsvis bisarr. Kombinasjonen fylkesmuseum, art brut og skrekkabinett (noen sjangre som vel ikke ligger så fjernt fra hverandre i utgangspunktet) har endelig gått opp i en høyere enhet. I et i utgangspunktet mørkt rom famler jeg meg frem og oppdager at det er to slags modi: black light og vanlig lyspære. Natt og dag, på en måte, for i black light-versjonen lyser de påmalte detaljene med et tydelig måneskinnspreg. Der sitter en gammel mann frosset i det han løfter en bit av måltidet flesk og poteter mot munnen. Han sitter alene ved bordet, kona (med enda fjernere blikk) er plassert i sofaen ved siden av. Detaljer trer frem i det blålige lyset: som spor av bare føtter oppetter en vegg. I gult lys er det det samme, men annerledes. Innredningen er utstudert. Diverse kreative anretninger peker i retning av at han var en sjelden en, denne mannen (eller kona?) I ene hylla kommer jeg over et glass med et syltet romvesen.

ANDRE AKT

En liten tilstandsrapport fra bachelorutstillingen 2010 med hovedvekt på institusjonelle forhold (delvis som erstatning for den semesterevalueringen dere vet).

Tross busstransport, rød teip og programflyere: Det er alltid en utfordring å tråle gjennom Kunsthøgskolens lokaler og klare å finne frem til den årlige bachelorutstillingens mange avkroker. Noen fortalte meg etterpå at det også var utstilt arbeider i det røde rommet (og nå snakker jeg om kunstdelen, har ikke tatt for meg design), og hvis det var tilfelle er det jo litt synd at det ikke var annonsert noe sted. Men det at det oppstår rykter om bortgjemte skattkamre er kanskje noe i seg selv? Det har vært så lite mytedannelse i det siste.

Magnhild Øen Nordahls bevegelige installasjon sentralt i utstillingslokalet på Bergen Kjøtt

Akademiklassen har gledelig nok droppet skolens labyrinter og fått ordnet seg et eget utstillingslokale i nystartede Bergen Kjøtt i Sandviken. En utmerket løsning for begge parter: Avgangsstudentene har fått mulighet til å lage en skikkelig utstilling, og mange besøkende har fått øynene opp for BK, inkludert studentene (opptil flere av dem har fått seg atelierplasser der nå etter ba-studiet). Initiativ og innsatsvilje – når alt kommer til alt er det det som kan føre en noe sted hen. Gjennomført og godt er det også, både utstillingen som helhet og enkeltarbeider.
Men det ville sikkert ikke vært så dumt om skolen (for eksempel neste år) gjorde noen grep i retning av samlet utstilling med litt bedre forhold for flere. Slik det er nå virker det som en åpen dag hvor det er et poeng å promotere skolens bygninger og fasiliteter, og det virker jo noe regimeaktig. Selvfølgelig er det den enkleste løsningen, så jeg skal kanskje ikke legge så mye mer i det. Men det ville uansett trolig vært mangedoblet promoteringsverdi i å skaffe et tomt lokale og legge til rette for en avslutning som står i stil med arbeidet som er nedlagt av studentene.
Når det er sagt ble jeg faktisk positivt overrasket over lokalene i Vaskerelven i år: Rom 8 er et anvendelig (om enn lite) sted, og arbeidene gikk godt sammen. Men det som løftet det enda noen hakk var nok rommene bakover og oppover i lokalet, det at de seks utstillerne her virkelig hadde tatt i bruk plassen og bygget opp forseggjorte romlige installasjoner. Da henger man seg ikke opp i verkstedinventaret rundt.

Én ting til vil jeg benytte sjansen til å si. Det er fem-seks av avgangsstudentene som bruker tekst som bærende eller viktig element i arbeidene. Det vil si at tekst som kunstnerisk uttrykksform/materiale/metode er like mye brukt som for eksempel maleri, tegning, keramikk eller tekstil. Og da er det vel snart på tide at Kunsthøgskolen vurderer å få inn noen lærekrefter på feltet? Bortsett fra Hanne Ørstaviks årlige femdagerskurs for masterstudenter (som forøvrig er veldig lærerikt), finnes det ikke noe tilbud og fint lite kunnskap. Det er flinke teorilærere på skolen som nok fyller noe av behovet, men kunstteori og kunstnerisk tekstproduksjon er jo allikevel to totalt forskjellige ting.

FINIS

Anngjerd Rustand, tekst og foto (bortsett fra stillbilder fra videoene – kunstnernes egne)