Akkurat nå svever Luftskipet

Luftskipet, et mobilt rom for kunst,  er på vandring i de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden Kommune som ligger på Vestlandet i nærheten av Bergen. Gitte Sætre er produsent og kurator for denne arenaen for samtidskunst. Den siste tiden har det vært en opphetet debatt omkring bygget, blant annet fordi enkelte av disse kommunenes innbyggere og politikere ikke ønsker videre drift. Les mer på Luftskipets egen hjemmeside www.luftskipet.net

Jeg deltok som aktiv publikummer i debatten «Trenger vi luftskipet?» i forrige uke, som ble avholdt inne i det oransje signalbygget som for øyeblikket lyser opp den grå asfalten utenfor et kjøpesenter i Sund Kommune. Er dette utstillingsrommet for stygt til å brukes? Eventuelt for ukunstnerisk? Er ett år en urealistisk kort levetid for et så omfattende prosjekt? Har Luftskipet allerede bidratt til friske kulturmidler til regionen? Diskusjonen gikk kontinuerlig. Over halvparten av de omlag 40 fremmøtte hadde noe de ville ha sagt. Det ble en svært interessant, intens og god debatt.

Samtalene gikk mye rundt økonomi. For meg virket det som om flere av de fremmøtte mente at kunstens verdi ligger i dens markedsverdi. Bjørn Inge Follevaag (kurator) kom i denne sammenheng med et forløsende poeng;Hvis vi tror at kunsten kan måles og veies, hvis vi tror at kunsten er som andre produkter i en markedsøkonomisk tankegang, da har vi feilet. Kunst er ofte det vi ikke forstår, det som unndrar seg vår verbalisering av virkeligheten, det som utfordrer oss, og det som kommuniserer utover ordene.

Hvorfor trenger vi kunst? Jeg tror vi trenger kunst fordi vi ikke forstår oss selv som mennesker. Det er mye vi strever med rent teknisk; uendeligheten i verdensrommet, hvordan lage en måleenhet for solenergi, eller hvorfor det har vært så kalde vintre i Bergen de siste årene. På et emosjonelt plan er det uendelig mye jeg ikke fullt ut forstår; hva er intuisjon? Hvorfor oppstår god eller dårlig kjemi mellom ulike personer? Hvor mye påvirkes humøret mitt av hormoner osv osv For meg fyller ofte kunst inn mellomrommene mellom det jeg kan snakke om fordi jeg skjønner det, og det jeg ikke kan snakke om fordi det mest er en vag og ubestemmelig fornemmelse, eller en for kompleks og paradoksal opplevelse.

For å si det på en helt anen måte: kunst kan sammenlignes med d-vitaminer eller kalsium; kosttilskudd vi vet vi trenger for å styrke kroppen. Kanskje kan vi få et lignende «immaterielt kosttilskudd» gjennom mye frisk luft og vakker natur, noe Sund, Fjell Øygarden Kommune virkelig er rike på. Men i mange tilfeller, under livets mange plikter og lange timer foran offentlige eller private datamaskiner, kan det allikevel hende at vi trenger noe mer! Gi gjerne barna korps, kor, kulturskole og besøk på gallerier og i teater sammen med melken og tranpillene! Men samtidskunsten er som oftest ikke først og fremst for barna. Det er når livets uhåndgripelighet brer om seg i puberteten at kunsten kan begynne å ha en virkning på linje med et imaginært kosttilskudd (da gjelder det å ha etablert gode vaner!). Og når vi etterhvert ikke er så unge lenger, når vi er midt oppe i voksenlivets mange dilemmaer,utfordringer og smertefulle livskriser, er det helt sikkert at vi trenger steder å hente inspirasjon til livene våre. Jeg tror ikke alle finner inspirasjon i enhver opplevelse av samtidskunst, slik ikke alle bøker appellerer like mye til alle lesere. Jeg forventer ikke at hele befolkningen i Øygarden, Sund og Fjell skal besøke Luftskipet. Heller ikke at alle de som faktisk kommer skal få det de forventer. I en større sammenheng er kanskje prosjekter som Luftskipet den ubehagelige skjeen med tran som hele kroppen/samfunnet har godt av i det lange løp?

Er ikke Luftskipet også sitt eget potensial? Hvis dette rommet ikke driftes videre, er det ikke bare å fylle allerede eksisterende rom for kunst i disse kommunene med det samme innholdet. For innholdet er nært knyttet til det mobile konseptet til Luftskipet. Og til Gitte Sætres engasjement. I bestefall kan det kanskje oppstå «noe annet», et annet friskt samtidskunst-prosjekt? I øyeblikket er det hypotetisk. Hvem skulle gjøre det? Og hvordan? Uten politisk og økonomisk støtte vil ethvert lignende prosjekt strande. Som oftest angrer vi på det vi ikke gjorde.

Tegning på innsiden av Luftskipet av billedkunstner Kirsti Van Hoegee som også deltok i debatten “Trenger vi Luftskipet”.

Jeg. Vi.

Pines & Powerlines
Masterutstillingen 2011, Bergen kunsthall 8. april–2. mai

1
Jeg skjønner at jeg egentlig ser på masterutstillingen (og for så vidt alle andre slike utstillinger) som en slags skattejakt. Jeg må være en egoistisk betrakter, ute etter det som kan gi meg noe; en begynnelse til en ny idé eller et spor å forfølge videre. Altså greier jeg ikke å engasjere meg i helheten i de tilfellene den taler mer om trender og fluktuasjon – utslag som gjerne tilskrives utdanningspolitikken – enn om kunstneriske ambisjoner. Det gjelder stort sett alle avgangsutstillinger.

Kanskje har reaksjonen min dypest sett å gjøre med at jeg har behov for å tro at menneskene ikke primært er tegn på institusjonens tilstand, de er seg selv og gjør det de vil. Det er uansett slik det oppleves på individplan: Jeg følte meg ikke videre bundet opp av læreplaner eller konkrete forventninger da jeg gikk på skolen. En del konsekvenser av Bologna-prosessen er svært problematiske, men det ville være en løgn å si at utdanningssystemet har klart å virke negativt inn på min kunstneriske utvikling. Kunstutdanningen består fortsatt heldigvis først og fremst av medstudenter og veiledere og forelesere, høyst forskjellige enkeltmennesker som jeg både lar meg påvirke av og forsøker å forholde meg kritisk til. Les for øvrig gjerne Jan Verwoerts glimrende essay om emnet – «Free? We are already free. What we need now is a better life.» (mail meg hvis du vil ha den).

Her er jeg, kvinne, norsk, med utdannelse fra den og den skolen, en høyst målbar identitet. Slett ikke den minst fordelaktige, men like fullt en jeg ikke slipper unna. I et opplyst øyeblikk ser jeg at det vi må gjøre er å befatte oss med så mange institusjoner som overhodet mulig (da det motsatte ikke er noe alternativ om man vil leve med andre mennesker) de kommende årene, for bare slik kan vi sørge for at de kansellerer hverandre ut.

2

Bilde fra Hans Kristian Borchgrevink Hansen, Undere i dagligstuen

Hans Kristian Borchgrevink Hansens Undere i dagligstuen
er en film satt sammen av en lang rekke avbildede lokalavis-utklipp, sortert i undertemaer eller kapitler. Med bildevisningen følger fortellerstemmen, kunstneren selv, som tilforlatelig gjør rede for disse hverdagssituasjonene fra hjemtraktene i Hedmark. Gjennom fortellingen blir steder, situasjoner og mennesker knyttet sammen på tvers av det den konteksten de en gang har stått i, det bærende elementet er de enkle bildenes uendelige muligheter for å frembringe assosiasjoner og bifortellinger. Det kan tippe over i absurd humor (jeg ler høyt flere ganger i løpet av den halvtimes filmen) i møtet mellom bildene og fortellerens høyst idiosynkratiske tolkning av dem, samtidig som det hviler et alvor over fremstillingen, noe som gjør at arbeidet slår meg som uendelig omsorgsfullt.

Det ligger en parallell historie i disse utklippene, ordløse, fysiske tegn som omslutter filmen: alle nålestikkene i papiret, de tydelige sporene av at alle disse bildene har hatt en for oss ukjent tilværelse i tiden (årene?) fra de ble klippet eller revet ut. De har hengt på oppslagstavler, vegger, kjøleskap, eller de har vært lagt i mapper eller esker for ettertiden.

Kaia Hugin, Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)
Jeg tenkte på det da jeg så Pina i forrige uke, at selv noe så fysisk som dans, som man skulle tro kom best til sin rett live, i enkelte tilfeller tvert imot uttrykkes bedre gjennom kameraet – at det nærmest kan fungere som en forlengende kroppsdel eller et ekstra ledd som muliggjør andre slags bevegelser og sprang. Slik er tilfellet med Kaia Hugins kroppslige fantasi, Motholic Mobble, også. Videoen rammer inn hode, to armer og to bein og utestenger samtidig stedet de kommer fra; slik blir de én kropp, om enn oppstykket. (Nei, forresten, når jeg tenker over det igjen senere skulle jeg gjerne sett det live også, resten av kroppene dekket til og gjemt i stativet over.)

Denne konstruerte kroppen synes ny og fremmed for seg selv, og som en konsekvens av dette støter lemmene og hodet i hverandre – utprøvende først, så villere – klorer og slår hverandre til blods. Det er noe barnlig over denne voldsutøvelsen, den en instinktiv og selvmotsigende, men svært presis lek, sånn som når vi dreper insekter og små dyr og grøsser av fryd og selvforakt.

Stillbilde fra Kaia Hugin, Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)

Kristine Halmrast, Such Old Friends, So Much Time
Jeg kjente ikke igjen dialogen som de to skuespillerne fremfører før jeg ble fortalt hvor den kom fra, og jeg måtte også se gjennom stykket flere ganger før det gikk opp for meg at de faktisk bare mimer til et allerede eksisterende lydspor. Men noe jeg merket meg ganske snart, er at de to brått, men naturlig bytter roller, altså bytter på hvilken stemme de beveger leppene til, flere ganger i løpet av fremføringen. Det er dialogen fra sluttscenen i There Will Be Blood som de to dresskledde mennene mimer, og alle som har sett filmen kan forestille seg at det krever et visst mot å våge seg på å appropriere disse minuttene. Kristine Halmrast klarer å fange opp og vri om på noen av den opprinnelige filmens grunnleggende elementer – forbannelsen, fordervelsen og ondskapen personifisert. Gjennom det enkle grepet å la stemmene skifte person, glir offeret og overgriperen over i hverandre, det nærmer seg ett menneskes kamp mot seg selv. Og der There Will Be Blood eskalerer mot det siste støtet, kommer ikke Such Old Friends, So Much Time lenger enn til det desperate «I am a false prophet and God is a superstition!» før vi er tilbake ved begynnelsen igjen. I sømløs loop til evig tid, som en ny og sofistikert forbannelse – den grusomme slutten blir værende i fremtiden.

Stillbilde fra Kristine Halmrast, Such Old Friends, So Much Time

Tekst av Anngjerd Rustand

Mer om masterutstillingen på pinesandpowerlines.wordpress.com
Kunstnerne som er omtalt i teksten: Kaia Hugin kaiahugin.com
Kristine Halmrast kristine.halmrast at gmail.com
Hans Kristian Borchgrevink Hansen hanskbhansen at gmail.com