På HKS denne helgen har masterstudent og kunstner, Elida Brenna Linge, fylt rommet med “Om marionetteateret”. Installasjonen tar utgangspunkt i et essay skrevet i 1810 av Heinrich von Kleist, oversatt fra tysk til norsk av kunstneren, og Espen Ingebrigtsen.
Skynd deg å se det i løpet av helgen. En master-helg er kort.
Åpent: 26 og 27 september 12-16 på Hordaland Kunstnersenter
Av de 36 deltakerne som blir presentert i biennalekonferanseprogrammet ”To biennial or not to biennial” gjør jeg følgende statistiske observasjon:
29 av dem blir titulert som kurator
26 som skribent eller kritiker
20 har en ledende stilling innenfor en kunstinstitusjon
11 er professorer
10 betegner seg som historikere
Og 6 av dem, er i tillegg til en eller flere av overnevnte tituleringer også kunstnere.
Som kunststudent og kunstnerisk skribent stiger uroen i meg i løpet av denne biennalekonferansehelgen, fordi kunstneren som faglig ressurs kun spiller en birolle i denne ellers så varierte og interessante samtalen, eller diskusjonen. Og et av spørsmålene som reiser seg fra den teoritunge og institusjonelle deltakerlisten, men også fra urovekkende mange blant publikum, er; kanskje Bergen skulle begynne å lage en biennalekonferanse istedenfor en biennale?
Det er derfor med stor spenning jeg venter på det avgjørende øyeblikket hvor relevansen av en biennale i Bergen skal diskuteres som siste post på programmet. Jeg sitter klar med bankende hjerte til å reise spørsmålet som for meg har blitt mer og mer presserende i løpet av disse dagene; Hva skal en kunstdiskurs dreie seg om uten kunst?
Jeg blir ikke nødt til å heve stemmen. Tydeligvis er det mange flere som stiller seg undrende til en kunstteori som vil løsrive seg fra kunsten. Dette er også slik jeg ser det konferansens eneste svakhet; mangelen på kunstneriske innslag i programmet, og kunstnere som faglig ressurs på deltakerlisten. Riktignok var flere visningssteder nevnt i det flotte heftet alle publikummere og deltakere fikk tildelt. Riktignok er boken ”Localised” produsert av den lokale kunstscenen. Men i det fysiske erfaringsrommet en slik konferanse er, uteble ”råmaterialet”; nemlig kunsten i seg selv!
Alle klapper for Solveig Øvstebø, Marieke Van Hal, Elene Filipovic, konferansens arrangører, og alle deres medhjelpere. De har uten tvil klart å skape en energisk og stimulerende debatt både lokalt og internasjonalt. Men jeg tror det er helt avgjørende for en videre diskusjon at kunsten i seg selv blir tatt med i betraktningen. Jeg tror det er fare for et stort fall i relevans hvis konferansen satser på å gjenta seg selv, hvis den hviler på sine vellykkede læurbær og ikke evner å fornye seg.
Når det er sagt, synes jeg at mange av forslagene som kom frem i siste time virker både potente og fruktbare;
Ina Blom mener at utgangspunktet for kunst snarere er begjær enn behov, i den grad det går an å skille disse fra hverandre. Derfor må grunnlaget for en biennale ligger i begjæret og ikke først og fremst i behovet; er det et ønske om å skape en slik stor kunstnerisk festival lokalt og internasjonalt? Er det noen som vil gjøre det?
Shuddhabrata Sengupta, indisk kunstner, skribent og kurator, stilte det betimelige spørsmålet om det noen gang hadde blitt klaget over oppstarten av et nytt internasjonalt universitet? Med andre ord; kan vi få for mye kunnskap? Hvorfor er det et spørsmål innenfor vårt eget fagfelt; trenger vi enda mer kunst? Han gjorde også oppmerksom på at pengene som går til kunstproduksjon aldri ”stjeles” fra andre nyttige eller nødvendige poster på det lokale budsjettet, som helse og omsorg. Han mener snarere at hvis ikke pengene blir brukt på kunst, er kunsten den eneste taperen.
Jeg vil også nevne den helt avgjørende avklaringen som Maria Hlavajova, kurator, formidler og skribent, kom med i denne avsluttende samtalen; at vi må ha i minne forskjellen på meningsproduksjon (teori) meningsskapende produksjon (kunst).
Jeg var derfor en av de som klappet som ivrigst da Bruce Ferguson, bemerket at det fine med kunst er den fysiske prossessen som skaper verket, som siden kan virke i stadig nye sammenhenger.
Min oppsummering av konferansen er optimistisk og ambisiøs: Kunstnere, kuratorer, skribenter, historikere, institusjonelle ledere, og forskere kan sammen lage en faglig plattform, i form av en biennale i Bergen, som kan være til stor glede og inspirasjon innad i fagmiljøene. Og fremstå som en kilde til sanselig stimulering, undring, begeistring og refleksjon langt utover miljøets egne grenser.
I tillegg til biennalekonferansen som fikk mye oppmerksomhet blant byens kunstnere og tilreisende kuratorer var det også interessante kunstprosjekter å oppleve i byen denne helga.
På Volt, som for utstillingen “0,(0)4%” hadde visningsstedet sitt i et meget karakteristisk lokale i Nykirkeallmenningen, var det Josefine Lyche og Henrik Pask som viste en installasjon med små-okkult preg som var utrolig forfriskende. “Utstillingen kombinerer tekst, geometriske figurer, lys og skygger i forsøk på å kommentere vår sykliske korrespondanse med universet“.
Det er godt å vite at Volt fortsetter driften etter å ha flyttet ut av den gamle kloakkstasjonen, med nye stedsspesifikke og prosjektbaserte visninger på litt “unormale” plasser. Veldig bra!
På lørdagen var det duket for live performance med Glasgow/København-baserte Molly Haslund.
Haslund var blitt invitert til å ta ibruk de nye lokalene til Bergen Kjøtt på Nøstet gjennom en ti-dagers residency for anledningen.
“Gjennom sine performancer og installasjoner viser Molly fram et fysisk og (sur-)realistisk univers. Hun pikturerer gleder og vanskeligheter oppdaget gjennom dagligdagse objekter og invensjoner så vel som kulturelle ritualer og readymades. Forsøkene og utfordringene hennes lager poetiske og visuelle paradokser av gledesfylt melankoli”
Da man inntok lokalene møtte man totalt tåke-/røyklagte omgivelser, der mulighetene til å se og bli sett nærmest var lik null. Istedet opplevde man en avslappet tilstedeværelse av sin egen kropp som smøg seg sakte rundt i rommet. Selve live-performancen tok til både oppe i andre etasje og ute på kai-området, var sammensatt av flere fysiske innspill og varte tilsammen i en time.
Program for kvelden var:
1. ‘Ice’ – eat it or let i melt – ( room ground Floor, begins 20.30 )
2. ‘Hunting’ ( performance, watch from window 1st floor )
3. Food making by Tor Evert Johansen and Linda Soh Trangereide 1st floor
4. ‘ Smart Addiction’ A readymade wheel performance ( 1st floor)
5. Food and drinks for guests ( 1st floor)
6. Exit via ice room ground floor – (‘Girl On Fire – Ela Lola 1898’)
På søndagen valgte jeg å besøke et åpent prosjektrom på Kunstakademiet der Nathalie Fuica Sánchez hadde arbeidet med en skulptur-og lydinstallasjon den siste uka. Der var det påfallende rå voodoo-stemning med imponerende utdrivende stemmeopptak.
Med andre ord: en biennalekonferanse-helg i Bergen med kvalitet på de kunstnerdrevne plassene.
Foto: Julie Lillelien Porter/Nathalie Fuica Sánchez
I forbindelse med biennalekonferansen i Bergen gir Ctrl+Z Publishing ut boka Lokalisert, eller Localised som den heter hvis man begynner å lese bakfra (eller forfra, alt ettersom). Gå ikke glipp av lansering på Hordaland Kunstsenter førstkommende fredag (9/11) kl. 20.
Mer om utgivelsen er å finne på på Ctrl+Zs webside.
Ytterredaksjonens bidrag til boka er også lagt ut her.
