Kategoriarkiv: bildeserie

Weak Whitepowers


Weak Whitepowers, Julie´s publikasjon til Bergen Biennale 2010 /Vestlandsutstillingen 2010.

«Motivene er i hovedsak kjente turistmål i Norge… fotografen var en kort periode innblandet i en drapssak fra 1970, senere kalt Isdalsmysteriet. Koblingen lager en visuell parallell i forhold til ideen om navigasjon, en opplagt dokumentasjon av en reise, eller mulige destinasjoner av kvinnen som ble funnet død i Isdalen.
En del av den senere informasjonen som ble offentliggjort av politiet var kvinnens mystiske bakgrunn og reisedetaljer. Hun hadde reist mye i Europa, og hadde i løpet av det siste året av livet sitt reist mange ganger til forskjellige destinasjoner i Norge»

Publikasjonen er produsert som en del av samarbeidet mellom Ytter og Gandt, og er tilsalgs for 70 kroner på Hordaland Kunstsenter i Bergen.

Provinsielt innbrudd

Mens vi kjørte fra Bergen til Førde på svingete veier mellom fjell og fjord, med sol og sprettende løv, begynte jeg spontant å synge: Å, Vestland, Vestland, når eg ser deg slik, med fagre fjell, og fjord og trange viiiik… Nok en gang tenkte jeg på hvor genialt det er å reise rundt på Vestlandet, som en del av Vestlandsutstillingen.

Dessverre varte ikke begeistringen særlig lenge. Førdehuset fremstod klumpete, upraktisk og med dårlig inneklima, et slags folkelig kulturbygg med svømmehall, kino, kantine, galleri og idrettsbaner, og altså; en festsal hvor en liten bit av Vestlandsutstillingen skulle befinne seg. Døren var låst, og på plakaten som fremdeles hang der, stod det at utstillingen var ferdig den 30.april, to dager før min ankomst.

Jeg følte meg nærmest som en innbruddstyv der jeg entret Vestlandsutstillingen i Førde etter at en behjelpelig vaktmester hadde låst opp. Det var beklagelig nok ikke et lystelig syn som møtte meg; et dårlig opplyst gymsallignende lokale, hvor flere av pærene var gått, og hvor restene etter vernissasjen stod stuet bort i en krok sammen med noen stabler med stoler og bord. Konteksten kunne nesten ikke ha vært verre for de 6 kunstnerne som var representert med verk i denne delen av utstillingen. En murrende fornemmelse av at utstillingen aldri hadde hatt et publikum begynte å plage meg. Hvorfor skulle utstillingen taes ned to uker før tiden? Det er vilkår som dette som kan få en hardbarket kunststudent til å angre på yrkesvalg og drømme om en jobb der man i alle fall blir behandlet som en profesjonell yrkesutøver.

Kunstverkene hadde uten tvil sett helt annerledes ut i et mer egnet lokale. Dessverre klarte jeg verken å spore temaet for Vestlandsutstillingen, samtid, eller andre tankevekkende impulser som kunne overdøve de begredelige omgivelsene. Skulpturene var avgjort utstillingens høydepunkt; formsterke og visuelt fengende verk av henholdsvis Frank Åsnes og Marit E. Kloving. Bildene som følger får tale for seg. Jeg vil imidlertid understreke min dypeste medfølelse til alle kunstnerne for slett behandling. Jeg skjønner, at det å spre Vestlandsutstillingen utover i provinsen definitivt har flere slagsider; faren for verken å bli sett eller tatt seriøst.

Skulpturer av Frank Åsnes og videoprojeksjon av Janni Kristoffersen

Skulpturer av Frank Åsnes, videoprojeksjon av Janni Kristoffersen, og Kari Storøs bilde «Si det til veggen» i bakgrunnen

«Fargetårn» av Frank Åsnes

Skulptur i glass av Frank Åsnes

«Hvit bygning med kuppel» av Frank Åsnes

«211» av Marit E. Kloving

Detalj fra «211» av Marit E. Kloving

Utdrag fra «The drop/NO 1.» av JanniKristoffersen (teging)

Detalj fra «The drop/NO 1.» av JanniKristoffersen (animasjon)

Detalj fra en av Gro Skjeldals collager

Collager av Gro Skjeldal

«Si det til veggen» av Kari Storø

Oversiktsbilde

Foto: Vilde Andrea Brun

Samtiden på Kabuso

Verket som på den mest slående måten kommenterer samtiden, temaet for Vestlandsutstillingen 2010, er «Linedance» (et videoverk) av Ann Kristin Bergesen. Arbeidet sitter fast i posten i Tyskland på grunn av asken som beveger seg i luftrommene over og mellom byene i Europa. Jeg blir oppmerksom på hvor fragmentert livene våre er, vi som lever i en tid der alt kan omskrives til pixler, som kan flyttes på, manipuleres, eller erstattes av annen informasjon. Vestlandsutstillingen, som i år har beveget seg ut til Vestlandet, geografisk plassert seg ute blant folk, mange steder på samme tid, hva handler den om? Hva er det kunstnerne på Vestlandet arbeider med for tiden? Og, bor de på Vestlandet? Tydeligvis ikke Ann Kristin Bergesen, selv om hun må føle tilhørighet til dette landskapet, ettersom hun har søkt på, og blitt valgt ut til å representere det; den Vestlandske kunstscenen.

Jeg synes denne kuratoriske gesten; å spre kunsten utover, slik at den som vil oppleve Vestlandsutstillingen i år, uvergelig også må oppleve store deler av Vestlandet, er en vakker og virkningsfull gest. Det er i alle fall ikke så ofte jeg tar turen langs den snirklete riksvei 7 ut til Øystese og Kabuso, selv om jeg nå, etter å ha vært der, skjønner at det er en fantastisk tur, som jeg kommer til å gjenta med glede. Kabuso er et flott senter for samtidskunst. Spenstig arkitektur i en vakker dalside ned mot fjorden. Det gamle kapellignende atelieret til Ingebrigt Vik som ligger rett ved siden av, og skulpturene som omkranser det, gjør at Kabuso kan beskrives som et utstillingslokale med sjel.

Kunstverkene er sirlig montert, jeg får en sterk fornemmelse av det er et ordensmenneske som er hjernen bak utformingen av utstillingen. Men så er det da også kun kvadratiske verk som pryder veggene på Kabuso; malerier, fotografier, tegninger, grafikk, video, og en skulptur utendørs, også den firkantet. Med det er ett unntak, Åse Kvalbein sine keramiske skulpturer i steingodsleire, som også er montert på veggen.

Åse Kvalbeins «Avtegninger 1» på vegg. Olaf Knarviks fotografier, «Shades of grey» ses i bakgrunnen.

Formene er vage avtegninger av et foster eller et spedbarn? Jeg assosierer dem med livet som blir til, oppstår i mors mage, og vokser. Skjørheten i uttrykket forsterkes av egenskapene til materialet. Det enkle visuelle uttrykket skaper et utvidet felt betrakteren kan bevege seg inn i. De store fotografiene til Olaf Knarvik, «Shades of gray» (110×170 cm), har noe av den samme stille poesien i seg som den Kvalbeins skulpturelle former åpner for. Motivet er vage silhuetter av mennesker i tåke. I to av motivene er det vanskelig å spore noen konkrete skikkelser, alt er tåke, eller er det det? Jeg blir stående og lete; er det noe menneskelig her? I denne grøten er nesten alt visket ut. Tilstanden jeg opplever og kjenner meg igjen i befinner seg på randen av det som er mulig å skjelne, på veg inn i, eller ut av, ursuppen, der alt blandes; partikler så små at det er umulig å forestille seg. Det eneste som forstyrrer meg er monteringen; med tegnestifter. Kunstneren har valgt å ikke klippe bort den hvite margen printeren lager, og dette svekker slagkraften i verkene. Det er ikke sikkert bildene hadde blitt hevet av en ramme. Men av mer omtanke i presentasjonsformen.

Det er Vidar Skeie, leder for kulturorganisasjonen Hardangerlokk, som har fått æren av å åpne Vestlandsutstillingen på Kabuso. En litt merkelig tale, som får meg til å stusse. Skeie nevner hvordan samtidskunsten har blitt utpekt til å være Norges (fremtidige?) merkevare. Og i så fall at det gjenstår å se om kulturminister Huitfeldt følger opp denne visjonen. Det jeg stusser på er en litt udefinerbar fornemmelse av at Kabuso og Skeie som representanter for den vestlandske kunsten ikke ser ut til å ha noe imot denne instrumentaliseringen av fagfeltet. Er det virkelig entydig positivt hvis staten og næringslivet pumper masse penger inn i kunstlivet for å promotere det som en merkevare i internasjonal sammenheng? Her står jeg og føler på det dypt eksistensielle i Kvalbein og Knarvik sine arbeider. Mens det det egentlig handler om er å promotere Vestlandet? Som utøvende billedkunstner bekymrer jeg meg over at arbeidene vi gjør kan fungere nærmest som et lokomotiv for en nasjonalkapitalistisk visjon. Kunstens intensjon, slik jeg ser det, må ikke først og fremst være å konkurrere om å levere det hippeste av det hippe, eller å være en merkevare. Kunst må evne å berøre, og å stille grunnleggende spørsmål ved det sosiale individet, og ved samfunnsstrukturene. Slik jeg forstår det er det da kunsten begynner å virke. Vestlandet eller ikke.

Magnar Moen «Uten tittel», kulltegninger.

Magnar Moen, kulltegning

Fra Elisabeth Færøy Lunds videoarbeid, «Let´s Dance again- and again- and again»

Fra Rita Marhaugs «Liv og død når du er 42». Print med tegning og maling.

Utdrag av Line Anda Dalmars «Perfeksjon». Foto.

Tekst: Vilde Andrea Brun, foto: Anne Marthe Dyvi.