Takk for entusiasme under surdeigskurset. Her kommer litt kjapp info fra brødbakerkurset i helga, og spesielt til dere som sitter med en surdeigklump i fanget og ikke vet hva dere skal gjøre:

Bak brød med surdeigsklumpen i kveld… natt eller:

Pisk litt luft inn i surdeigsklumpen du fikk i dag, og de neste to dagene, og ha den i 27 graders romtemp i den perioden. Så på onsdagen, la oss si at du skal bake av 1 kg mel (som er til ca 2 brød tror jeg), da skal du ta 20 gram av starteren (2%), og så sette resten av starteren inn i kjøleskapet til neste gang du skal bake.

De 20 grammene med starter blander du med 300 gram av den kiloen mel du skal bruke, og 3 dl vann. Sørg for å bland den godt og få inn mye luft denne gangen også. Denne blandingen lar du stå i 16-18 timer, også ved 27 grader. Nå lages det en aktiv og fin surdeig.

Så, på torsdagen, blander du hele surdeigen med de restrerende 700 g mel (her kan du velge hvilken melblanding som helst, men mest spelt og minst av tunge melsorter som rug, bygg og andre gamle kornsorter, tror jeg. Men økologisk selvfølgelig!). I tillegg skal du ha vann og salt i: jeg tror det var ca 3-4 dl vann, og helt sikker på at det var 20 g salt. Men du kan jo kjenne litt på konsistensen, en sånn fast men litt klissete deig. Vanntemp skulle selvfølgelig være… 27 grader! La deigen stå i ca 1 t til heving. Bak ut brødene , men ikke kna så mye, og la dem etterheve i ca en halv time til. Nå kan det være litt varmere i heverommet, over 27 grader. Stek brødene ved 250 grader de første 10 min, så videre i 45 min ved ca 200 grader. Lykke til!

Legger ut litt flere detaljer og bilder på ytter.no på tirsdag. Følg med og lykke til!

Ytter presenterer utstillingen Cupola

Visningsrommet USF 2. juli-medio august

Av og med Vilde Andrea Brun, Anne Marthe Dyvi, Frøydis Lindén, Julie Lillelien Porter og Anngjerd Rustand. Med videoarbeider av Ana Mendieta, Guy Ben-Ner, Erik Pauser, Juliane Großheim, Ida Clay, Izabel Engelbrecht, Julie Lillelien Porter, Vilde Andrea Brun og Anne Marthe Dyvi.

Åpning fredag 2. juli kl. 20 med visning av to arbeider av Ana Mendieta og slipp av Ytters publikasjon Provinsielle utbrudd.

Den bergensbaserte kunstnergruppen Ytter inntar Visningsrommet USF med et bredt og frodig program i seks sommeruker. Cupola vil blant annet romme veksthus med saftige grønnsaker, en rekke filmvisninger og videoinstallasjoner, bakeri, kunstproduksjon og redaksjonsvirksomhet. Vi vil invitere til uformelle samtaler og hjemmelaget bakverk gjennom sommeren.
Tittelen Cupola er fra den arkitektoniske formen – kuppelen er en utkikkspost, men også et beskyttende skall. Cupola er et rammeverk: Lokalet, utstillingen og programmet vil utvikles og transformeres gjennom sommeren. Følg med på ytter.no

Cupola plantehotell: Kom med potteplantene dine til oss, så passer vi på dem mens du er på sommerferie. I utstillingsperioden kan du levere eller hente plantene når som helst innenfor Visningsrommets åpningstider. Hotelloppholdet er gratis.

Cupola bakeri: Vi åpner perioden med bakekurs i utstillingslokalet helgen 3.-4. juli. En bonde fra Sigdal kommer med vedfyrt bakerovn og gamle kornsorter. Med seg har han en tysk baker som skal hjelpe oss med å trylle fram de lekreste bakverk. Velkommen til kurs og eksperimentering fra kl. 15 både lørdag og søndag.

Utstillingen er støttet av Norsk kulturråd og Bergen kommune.

Velkommen!

OCA viser Sheela Gowdas verk And… og Best Cutting 30.04.-26.06. 2010 Denne omtalen konsentrer seg om det første av verkene.

Hvorfor er Sheela Gowdas arbeid viktig? Hvorfor er disse røde linjene i OCA`s lysfylte lokaler aktuelle? Hvorfor vet jeg at de angår meg?

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vegard Kleven

Kunstverket And… fra 2007 er et verk som til enhver tid forholder seg stedsspesifikt der det kjærtegner sine omgivelser. Lange røde rep kveiler seg rundt takbjelkene i OCAs utstillingslokaler, og faller, ned gjennom lyset i det hvite kjølige rommet. Verket består av 120 røde tråder, 230 meter lange, som er tredd på 120 synåler, samlet til et rep med det rituelle pigmentet kumkum blandet med trelim. De røde linjene i rommet assosierer jeg med den sansbare tiden. Verket utstråler sin egen tidkrevende og langsommelige tilblivelsesprosess; Alle skrittene som må ha blitt gått for å strekke ut trådene og samle dem. Jeg ser for meg at Gowda broderer, i global forstand; beveger sine røde linjer på kryss og tvers av kontinenter og kulturer. Jeg gjenkjenner måten hun arbeider med tid og berøring som feminin. Tid kan være utgangspunkt for hvilket som helst kunstneriske arbeid, men Gowda viser hvordan tålmodighet, presisjon og tilstedeværelse er nødvendig hvis vi vil være med å forme vår egen tid. Og at bevegelighet er en forutsetning for å være i det samtidige. Verket gjør meg bevisst på at det er kvinner som har beveget nålene, trådene og det langsomme arbeidet opp gjennom tidene.

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vilde Andrea Brun

Sheela Gowda har vært gjestekunstner hos OCA (Office for Contemporary Art Norway) denne våren. Hun er født i 1957, indisk, og har sitt hjem og atelier i Bangalore som ligger  sør  i innlandet. Lag på lag med referanser til indisk kultur og politikk overskrides av en konseptuell tankegang som gjør at jeg gjenkjenner arbeidet hennes som internasjonal samtidskunst. Tittelen Påstander om Berøring (Postulates of Contiguity) oppleves ikke som en påstand, men en realitet. Gowdas verk berører meg og setter i sving mine egne subjektive assosiasjonsrekker. Jeg kommer til å tenke på et bilde jeg har sett for meg mange ganger; at hvert menneske har en usynlig rød linje som tegnes etter hver og en av oss gjennom alle bevegelsene i livet. Jeg har tenkt på virvaret av usynlige røde linjer som krysser hverandre, flokes og kveiler seg; livslinjene til alle som lever samtidig.

For meg er Gowdas kunst en påminnelse om at vi ikke er løsrevet fra omgivelsene, men at det er en sammenheng mellom mitt liv og andre liv. Det er en tanke som fungerer både personlig, individuelt, og på et internasjonalt, politisk nivå. I møte mellom ulike individer og kulturer, en global utfordring, ligger det åpenbare spørsmålet; hvordan forholder jeg meg til den andre? Vi blir stadig konfrontert med valget om å frastøte oss den andre ukjente, eller akseptere henne, finne en måte å sameksistere på. Jeg tror nemlig Gowda har rett i sin påstand; vi som lever i samme tid berøres av hverandres liv, enten vi er klar over det eller ikke.

Sheela Gowda, And… 2007 Foto: Vilde Andrea Brun

MA Kunstfag, KHIO
«Collective» 05.06–20.06.10
0047, RAM, GAD, Format

Det slår meg når jeg besøker første post av årets firdelte avgangsutstilling på 0047, at jeg alltid husker dette galleriet som større enn det det er. Sånn føles det også her på åpningen. Et vell av forskjellige uttrykksformer pluss fullt av folk muliggjør ikke noe særlig plass for iakttagelse, det føles uansett at for mye er presset inn i lokalet, noe som blir til et visuelt støy. Her er tekstilkunst, grafikk, video, tegning og kinetisk skulptur pakket sammen i ett og samme rom. Det er selvfølgelig alltid en utfordring å få det kuratoriske prosjektet en avgangsutstilling er til å fungere.

Dette kullet er altså de som i 5 år har studert på en av de spesialiserte linjene ved KHIO, det som før i tiden het institutter, hvor studiet var rettet mot en undersøkelse og spesialisering innenfor et materiale eller medium som keramikk, grafikk, tekstil eller metall. Dessverre virker det ikke som at noen gjennomgående eller dyp utforskning innenfor de respektive medier har vært noen selvfølge for dette avgangskullet, med unntak av noen få studenter. Man kan jo begynne å lure på hvorfor dette er tilfelle. Selv kan jeg ikke begynne å psykoanalysere utdanningsideologien på KHIO, jeg kjenner ikke skolen godt nok. Jeg vet bare at jeg kan merke tendensen av en manglende retning eller kompleksitet innenfor de spesialiserte områder. Men hva er grunnen til denne mangelen?

Jeg vet ikke om det er en fordel eller ulempe, at avgangsutstillingen er delt opp og plassert rundt i byen på fire forskjellige gallerier. På en måte virker det ok å oppstykke inntrykkene noe, men samtidig føles det som noe uhelt, noe uferdig, bare ikke i en positiv forstand.

Tine Semb, GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA)

Christina Christensen, Det lille barnet/ The Little Child

Christina Christensen sitt prosjekt Et Morshjerte, på 0047, som på åpningsdagen besto av både en video(-installasjon?) og et rollespill var også et prosjekt med flere lag å gå inn i. Prosjektet er selvbiografisk og innehar en potensiell brutalitet– videoen, som er en dokumentasjon av en filminnspilling hvor Christensen selv spiller regissøren i en fiktiv skrekkfilm, med sin egen datter som hovedrolleinnehaver av offerrollen. De metaforiske kvalitetene av innspillingen glir over til å bli tydelig virkelige, og videoen utvikler seg til å bli et ganske ubehagelig rollespill. Videoen vises på en vanlig tv- skjerm, på en tv-hylle, med en samling av dybdepsykologiske bøker under om den kompliserte morsrollen. Det virker som om det «hjemlige» skal forsterkes, men akkurat det synes jeg ikke fungerer. Jeg savner en mer sensitiv visning av videoarbeidet, som jeg tror hadde fungert bedre projisert i større format, uten høretelefoner, men høy nok lyd. På åpningsdagen hadde Christensen også et samarbeidsprosjekt med Laivfabrikken, hvor de sammen hadde komponert tre rettssalsituasjoner som belyste en alenemors ofte vanskelige livssituasjon, og hvordan dette potensielt kan «skade» barnet.

Elizabeth Schei, Mitt eget rom

I Elizabeth Schei sin installasjon Mitt eget rom på RAM brukes også den personlige stemmen. Schei jobber hovedsaklig med tekst; tekster om private situasjoner hvor temaene morsrollen, eller kvinnerollen går igjen. Elizabeth Schei er en av de opprinnelige fire studentene som initierte kunstnergruppen Institutt for farge, da KHIO valgte å avslutte studieretningen i 2006. Siden da har riktignok ikke Schei fortsatt i gruppen, men det er tydelig tilstede en egenartet arbeidsprosess og et konsentrert kunstnerisk uttrykk gjennom prosa som kjennetegner arbeidene hennes. Vegginstallasjonen hennes på RAM, som er et sitat av den franske feministen Hélène Cixous er sprayet stort og svart på veggen og gulvet, og har dermed for meg en forfriskende, direkte gjengangerfunksjon i konteksten av MA Kunstfag sin avgangsutstilling. Forhåpentligvis til ettertanke for skolens ledelse, tenker jeg.

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Vanna Bowles– Wild Tree

Hordaland Kunstsenter 21.05-20.06.10

Bush Stories, tredimensjonal tegning

Jeg har oversatt en av setningene til Linn Cecilie Ulvin, skrevet i forbindelse og samarbeid med Vanna Bowles sin utstilling Wild Tree. Det passer bra med hvordan jeg opplever hva tegningene til Bowles handler om. Utstillingen er så forseggjort og gjennomført, og blir dermed et så tydelig motstykke til de andre utstillingene jeg har besøkt nylig, og som jeg i utgangspunktet tenkte bevegde seg i de samme områdene, at den må få stå for seg selv.

Getting Through, tredimensjonal tegning

Wild Tree, tredimensjonal tegning

I sammenlikning med de andre utstillingene jeg tenker på, bruker Bowles en gjennomgående dyresymbolikk; spesielt papegøyen går igjen i denne utstillingen. Men like nærliggende er avbildingen av menneskeskikkelsen, og forbindelsen med naturen. Funnede fotografier. Øyeblikket en situasjon er lagret som et evig fotografert bilde, fysisk så vel som psykisk, ser ut til å være et utgangspunkt i bildene til Bowles. De fleste av verkene hennes i utstillingen er tegnet, ofte med en nærmest fotografisk presis strek, samtidig som motivene er kopiert fra faktiske fotografier. Det er her bildene hennes begynner å leve sitt eget liv. De vokser til å bli til sirlig tegnede utvekster fra tegningene. Bilder som «blir virkelig».

Det er interessant at fargespekteret er borte; men den nøye iakttagelsen er likevel så tilstede. Det gråfargede er dominerende. Til og med det nyslipte og gråmalte gulvet på HKS ser ut som det er spesifikt malt i denne gråtonen for Wild Tree. Tredimensjonale tegninger– tegningene som blir til skulpturer– ordene som blir til fortellinger– er en opplevelse både av en indre og ytre verden, gråsoner, virkeligheter.

Det første arbeidet som opptar meg er den collageaktige installasjonen Origins. Funnede fotografier, innrammede og ikke, alle (bortsett fra et opplyst lysbilde i farger) i samme svart-hvit-gr skala og hengt opp i en komposisjon som både kan virke tilfeldig og ikke. Det viser seg at bildene er tatt fra atelieret til Bowles– opprinnelsen til et kunstverk, en tanke, en sammenheng. Samtidig innbiller jeg meg at mange av bildene er av familiesituasjoner, forbindelser, og forhold. Oppstykkede konstellasjoner av det familiære/ufamiliære.

Avbildede dyr og småbisarre objekter eller mennesker setter igang en imaginær opprinnelse; en opprinnelse av det som skjer imellom oss, før det avsluttes. Innerst i lokalet, etter å ha gått gjennom»skogen», ligger mange grå papegøyer paralysert bevisstløse på gulvet, frosset i forskjellige stillinger. Her slutter og muligens begynner det hele igjen.

Oversikt

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter