Siste sjans til å få sett Make/Shifted Cabin av den amerikanske kunstneren Ethan Hayes- Chute på Entrée er denne uka!
Inni galleriet er det bygget en hytte; en konstruksjon som er et “forslag til potensielle alternative og bærekraftige bosituasjoner og –konsepter”. Det er et ganske alvorlig prosjekt, dette her med å leve etter alternative og bærekraftige konsepter. Tidligere idag snakket jeg med min gode venn som bor i Hurdal økolandsby– som inntil videre har kollapset på det ideologiske plan. Er det fordi det er for mange ideer som svirrer rundt om hvordan leve på en bærekraftig måte? På mange plan høres det jo så enkelt ut å dyrke sine egne grønnsaker og leve i en hytte i skogen.
Make/ Shifted Cabin beveger seg derfor inn i en mysteriøs sfære for meg, og det er fordi den ligner for mye på en gjengivelse av nettopp et bilde, en idé jeg har av en slik hytte, et sted ut i villmarka. En amerikansk villmark, innbiller jeg meg, og som jeg aldri har vært i, og som derfor i tillegg fremstår som enda litt uautentisk autentisk.
Det forblir dermed uklart for meg om det er illustrasjon av en bosituasjon. Nærværet av menneskelig aktivitet er tilstede og fokuset mitt blir på maten som ligger tilgjengelig på benken (“brødet er gammelt, mamma “– , er vedkommende som bruker hytta ute på et villmarksærend?).
For meg fungerer estetikken i hyttekonstruksjonen som en fetisj over representasjonen av det isolerte mennesket, bortgjemt i skogen. (Cella). Paradokset av frihet og isolasjon, einstøingen som likevel ikke er fri i sin frie tilværelse, som også kan også oppfattes som en kommentar til det perverterte forholdet vi har til naturen, komplett med det iboende ønsket om å kunne leve mer i takt med den.
Utstillingen står t.o.m. 31.juli.
Kveldsåpent torsdag 28.juli, 20.00-midnatt!
Mer info om Ethan Hayes-Chute her.
———————————————————————————————————————————————————————————-
Hanne Borchgrevink, Festspillutstillingen 2011.
Bergen Kunsthall er også fylt med hus denne sommeren.
I Festspillutstillingen til Hanne Borchgrevink er det de familiære men likevel fremmede (“Jensebu”, “Nilsebu”) motivene som er malt: det konstante og varierte og påtrengende ved det hverdagslige. Den rødaktige fargen i millimeteravstanden som skiller de helsvarte flatene i Hus i mørket. Komposisjonene er studier av flater mot flater, hvordan flater skilles eller henger sammen, skaper dybde og lag.
Kunsthallen er absolutt full av malerier og trykk av hus. Det føles som om husene ser på oss. Det familiære motivet rører meg på et eksistensielt plan, noe som jeg tror har å gjøre med det repeterende og konstante å gjøre… å holde fast på et såpass begrenset motivvalg føles som en besettelse jeg ikke forstår (fordi det nesten ikke virker mulig for meg). Konsekventheten får meg til å tenke på den evige indre dialogen jeg har med meg selv når jeg er sammen med min sønn. Det ubarmhjertige ved å være mor.
Jan Verwoert var tidligere i sommer på besøk i Bergen Kunsthall for å holde en forelesning om husene i Hanne Borchgrevinks malerier. Her omtalte han bl.a. husene som om de var menneskeansikter. Ansikter som vi står ovenfor og betrakter, og som samtidig betrakter oss. Det lyttende og ikke-passive i det å betrakte, at dette er høyst radikalt.
Det innerste rommet har Borchgrevink malt hele rommet inkludert gulv innvendig. Her er det detaljene i det ikke-tilfeldige fargespillet som gjør opplevelsen av å stå der inne slående. Gjenskinnet av de tre fargene i rommet gjengir den eksakte valøren av mintgrønn som utsiden av kunsthallen er malt i, som videre kan sees som en speiling av et ikke-hierarkisk blikk på strukturer i omgivelsene. Ett av bildene Jan Verwoert viste på forelesningen, var et fotografi fra atelieret til Borchgrevink. Fotografiet viste hvordan lyset skinte inn gjennom vinduene og på denne måten belyste nettopp strukturen av det indre og ytre. Lyset viste at det var malerier av hus inne i huset. Maleren trenger et rom til å male i. En innadvendt ekspresjonisme, som styres av det sykliske og repeterende.
Utstillingen står t.o.m. 21.august.
Mer om Hanne Borchgrevink her.
Og her kan forelesningen til Jan Verwoert sees.
Tekst og foto: Julie Lillelien Porter