Gesten som dominerer i utstillingen til Jorunn Hancke Øgstad, er den potensielle reduksjonen og abstraksjonen som det maleriske språket kan romme, og hvor det finnes en smal vei inn. Jeg setter pris på knappheten og det «anti–e» i maleriene, og de gjør bare følelsesmessig overflatisk inntrykk på meg. Om dette er en bevisst malerisk-konseptuell tilnærming klarer jeg ikke helt å avdekke; flere av verkene med titler henspeiler til ideer om et språks autonomi, mens selve maleriene likevel ikke helt berører. Det mest interessante er måten rommet blir tatt i bruk på– skjeletter av gallerivegger bestående av bygningsplanker– for på den måten også å synliggjøre lerretenes bakside og oppbygning og spinkelhet.

Den «hjemmelagde» katalogen fungerer gjennom sin formale nakenhet. «Being a painter today, means trying to forget», sier kunstneren selv, noe som for mange har en relevans i forhold til kunstnerisk utøvelse generelt, men kanskje spesielt i forhold til maleri? Det visuelle uttrykket til Hancke Øgstad minner om noe man har sett før,  bortsett fra det åpenbare eller tilsynelatende lettvinte med det,  en slags tviholdelse på ulike kombinasjoner av motoriskbevegelige materialbearbeidelser. Her er det noe interessant utilpass, som jeg kan forholde meg til.

Det eneste av sitt slag i Norge, snakker de om, senter for samtidsgrafikk. Hva som ligger i begrepet samtidsgrafikk er ikke umiddelbart lett å få tak i for et standard-samtidskunstpublikum. La oss si ny teknologi møter gammel kunnskap i dialog med kunstscenen forøvrig. Det får bli Trykkeriets oppgave å utdype feltet fremover.
Jeg er en av dem som har en bachelorgrad fra grafikkavdelingen nesten uten å ha jobbet med tradisjonell grafikk, men derimot har jeg trykket et helt lite fjell i 3D. Hva jeg gjorde det for, fant jeg ikke ut av, men det kan i alle fall tjene som eksempel på hva man kan finne på i trykkekunstens mange avkroker.

Uansett – vi feirer nystartede Trykkeriet i Fjøsangerveien med en serie bilder tatt noen dager før åpningen. Gratulerer til Jan Pettersson, Asbjørn Hollerud og David Stordahl. Mer på trykkeriet.no

Utstilling på HKS og Askøy med Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik, You only tell me you love me when you’re drunk.

Bildene er fra åpningen fredag 3.september.

Fra HKS.

Fra HKS.

På vei til Askøy i minibuss.

Minibussen ruller inn på tunet der resten av publikummet står. De er glade fordi de tenker å sette seg inn i minibussen for å kjøre tilbake til Bergen igjen. (Spesielt hun med brillene.)

Huset.

I garasjen var det ustilling av modellen og postkort fra prosjektet, samt utdeling av pølser og solo.

Utsikten fra husets perspektiv.

Måg 1/1020 ute i forgårs!

Et 144 siders magasin spekket med fargebilder er noe man stort sett bare kan drømme om å få lage. Om man da ikke satser på et rent nettformat – og det er akkurat det den særdeles driftige organisasjon Nabroad (Norwegian Artists Abroad) har gjort.

Vi gratulerer så mye og oppfordrer alle som ennå ikke har gjort det til å ta en kikk på maagmag.com