Mens vi kjørte fra Bergen til Førde på svingete veier mellom fjell og fjord, med sol og sprettende løv, begynte jeg spontant å synge: Å, Vestland, Vestland, når eg ser deg slik, med fagre fjell, og fjord og trange viiiik… Nok en gang tenkte jeg på hvor genialt det er å reise rundt på Vestlandet, som en del av Vestlandsutstillingen.

Dessverre varte ikke begeistringen særlig lenge. Førdehuset fremstod klumpete, upraktisk og med dårlig inneklima, et slags folkelig kulturbygg med svømmehall, kino, kantine, galleri og idrettsbaner, og altså; en festsal hvor en liten bit av Vestlandsutstillingen skulle befinne seg. Døren var låst, og på plakaten som fremdeles hang der, stod det at utstillingen var ferdig den 30.april, to dager før min ankomst.

Jeg følte meg nærmest som en innbruddstyv der jeg entret Vestlandsutstillingen i Førde etter at en behjelpelig vaktmester hadde låst opp. Det var beklagelig nok ikke et lystelig syn som møtte meg; et dårlig opplyst gymsallignende lokale, hvor flere av pærene var gått, og hvor restene etter vernissasjen stod stuet bort i en krok sammen med noen stabler med stoler og bord. Konteksten kunne nesten ikke ha vært verre for de 6 kunstnerne som var representert med verk i denne delen av utstillingen. En murrende fornemmelse av at utstillingen aldri hadde hatt et publikum begynte å plage meg. Hvorfor skulle utstillingen taes ned to uker før tiden? Det er vilkår som dette som kan få en hardbarket kunststudent til å angre på yrkesvalg og drømme om en jobb der man i alle fall blir behandlet som en profesjonell yrkesutøver.

Kunstverkene hadde uten tvil sett helt annerledes ut i et mer egnet lokale. Dessverre klarte jeg verken å spore temaet for Vestlandsutstillingen, samtid, eller andre tankevekkende impulser som kunne overdøve de begredelige omgivelsene. Skulpturene var avgjort utstillingens høydepunkt; formsterke og visuelt fengende verk av henholdsvis Frank Åsnes og Marit E. Kloving. Bildene som følger får tale for seg. Jeg vil imidlertid understreke min dypeste medfølelse til alle kunstnerne for slett behandling. Jeg skjønner, at det å spre Vestlandsutstillingen utover i provinsen definitivt har flere slagsider; faren for verken å bli sett eller tatt seriøst.

Skulpturer av Frank Åsnes, videoprojeksjon av Janni Kristoffersen, og Kari Storøs bilde «Si det til veggen» i bakgrunnen

«Fargetårn» av Frank Åsnes

Skulptur i glass av Frank Åsnes

«Hvit bygning med kuppel» av Frank Åsnes

«211» av Marit E. Kloving

Detalj fra «211» av Marit E. Kloving

Utdrag fra «The drop/NO 1.» av JanniKristoffersen (teging)

Detalj fra «The drop/NO 1.» av JanniKristoffersen (animasjon)

Detalj fra en av Gro Skjeldals collager

Collager av Gro Skjeldal

«Si det til veggen» av Kari Storø

Oversiktsbilde

Foto: Vilde Andrea Brun

Verket som på den mest slående måten kommenterer samtiden, temaet for Vestlandsutstillingen 2010, er «Linedance» (et videoverk) av Ann Kristin Bergesen. Arbeidet sitter fast i posten i Tyskland på grunn av asken som beveger seg i luftrommene over og mellom byene i Europa. Jeg blir oppmerksom på hvor fragmentert livene våre er, vi som lever i en tid der alt kan omskrives til pixler, som kan flyttes på, manipuleres, eller erstattes av annen informasjon. Vestlandsutstillingen, som i år har beveget seg ut til Vestlandet, geografisk plassert seg ute blant folk, mange steder på samme tid, hva handler den om? Hva er det kunstnerne på Vestlandet arbeider med for tiden? Og, bor de på Vestlandet? Tydeligvis ikke Ann Kristin Bergesen, selv om hun må føle tilhørighet til dette landskapet, ettersom hun har søkt på, og blitt valgt ut til å representere det; den Vestlandske kunstscenen.

Jeg synes denne kuratoriske gesten; å spre kunsten utover, slik at den som vil oppleve Vestlandsutstillingen i år, uvergelig også må oppleve store deler av Vestlandet, er en vakker og virkningsfull gest. Det er i alle fall ikke så ofte jeg tar turen langs den snirklete riksvei 7 ut til Øystese og Kabuso, selv om jeg nå, etter å ha vært der, skjønner at det er en fantastisk tur, som jeg kommer til å gjenta med glede. Kabuso er et flott senter for samtidskunst. Spenstig arkitektur i en vakker dalside ned mot fjorden. Det gamle kapellignende atelieret til Ingebrigt Vik som ligger rett ved siden av, og skulpturene som omkranser det, gjør at Kabuso kan beskrives som et utstillingslokale med sjel.

Kunstverkene er sirlig montert, jeg får en sterk fornemmelse av det er et ordensmenneske som er hjernen bak utformingen av utstillingen. Men så er det da også kun kvadratiske verk som pryder veggene på Kabuso; malerier, fotografier, tegninger, grafikk, video, og en skulptur utendørs, også den firkantet. Med det er ett unntak, Åse Kvalbein sine keramiske skulpturer i steingodsleire, som også er montert på veggen.

Åse Kvalbeins «Avtegninger 1» på vegg. Olaf Knarviks fotografier, «Shades of grey» ses i bakgrunnen.

Formene er vage avtegninger av et foster eller et spedbarn? Jeg assosierer dem med livet som blir til, oppstår i mors mage, og vokser. Skjørheten i uttrykket forsterkes av egenskapene til materialet. Det enkle visuelle uttrykket skaper et utvidet felt betrakteren kan bevege seg inn i. De store fotografiene til Olaf Knarvik, «Shades of gray» (110×170 cm), har noe av den samme stille poesien i seg som den Kvalbeins skulpturelle former åpner for. Motivet er vage silhuetter av mennesker i tåke. I to av motivene er det vanskelig å spore noen konkrete skikkelser, alt er tåke, eller er det det? Jeg blir stående og lete; er det noe menneskelig her? I denne grøten er nesten alt visket ut. Tilstanden jeg opplever og kjenner meg igjen i befinner seg på randen av det som er mulig å skjelne, på veg inn i, eller ut av, ursuppen, der alt blandes; partikler så små at det er umulig å forestille seg. Det eneste som forstyrrer meg er monteringen; med tegnestifter. Kunstneren har valgt å ikke klippe bort den hvite margen printeren lager, og dette svekker slagkraften i verkene. Det er ikke sikkert bildene hadde blitt hevet av en ramme. Men av mer omtanke i presentasjonsformen.

Det er Vidar Skeie, leder for kulturorganisasjonen Hardangerlokk, som har fått æren av å åpne Vestlandsutstillingen på Kabuso. En litt merkelig tale, som får meg til å stusse. Skeie nevner hvordan samtidskunsten har blitt utpekt til å være Norges (fremtidige?) merkevare. Og i så fall at det gjenstår å se om kulturminister Huitfeldt følger opp denne visjonen. Det jeg stusser på er en litt udefinerbar fornemmelse av at Kabuso og Skeie som representanter for den vestlandske kunsten ikke ser ut til å ha noe imot denne instrumentaliseringen av fagfeltet. Er det virkelig entydig positivt hvis staten og næringslivet pumper masse penger inn i kunstlivet for å promotere det som en merkevare i internasjonal sammenheng? Her står jeg og føler på det dypt eksistensielle i Kvalbein og Knarvik sine arbeider. Mens det det egentlig handler om er å promotere Vestlandet? Som utøvende billedkunstner bekymrer jeg meg over at arbeidene vi gjør kan fungere nærmest som et lokomotiv for en nasjonalkapitalistisk visjon. Kunstens intensjon, slik jeg ser det, må ikke først og fremst være å konkurrere om å levere det hippeste av det hippe, eller å være en merkevare. Kunst må evne å berøre, og å stille grunnleggende spørsmål ved det sosiale individet, og ved samfunnsstrukturene. Slik jeg forstår det er det da kunsten begynner å virke. Vestlandet eller ikke.

Magnar Moen «Uten tittel», kulltegninger.

Magnar Moen, kulltegning

Fra Elisabeth Færøy Lunds videoarbeid, «Let´s Dance again- and again- and again»

Fra Rita Marhaugs «Liv og død når du er 42». Print med tegning og maling.

Utdrag av Line Anda Dalmars «Perfeksjon». Foto.

Tekst: Vilde Andrea Brun, foto: Anne Marthe Dyvi.

Av de 36 deltakerne som blir presentert i biennalekonferanseprogrammet ”To biennial or not to biennial” gjør jeg følgende statistiske observasjon:

29 av dem blir titulert som kurator

26 som skribent eller kritiker

20 har en ledende stilling innenfor en kunstinstitusjon

11 er professorer

10 betegner seg som historikere

Og 6 av dem, er i tillegg til en eller flere av overnevnte tituleringer også kunstnere.

Som kunststudent og kunstnerisk skribent stiger uroen i meg i løpet av denne biennalekonferansehelgen, fordi kunstneren som faglig ressurs kun spiller en birolle i denne ellers så varierte og interessante samtalen, eller diskusjonen. Og et av spørsmålene som reiser seg fra den teoritunge og institusjonelle deltakerlisten, men også fra urovekkende mange blant publikum, er; kanskje Bergen skulle begynne å lage en biennalekonferanse istedenfor en biennale?

Det er derfor med stor spenning jeg venter på det avgjørende øyeblikket hvor relevansen av en biennale i Bergen skal diskuteres som siste post på programmet. Jeg sitter klar med bankende hjerte til å reise spørsmålet som for meg har blitt mer og mer presserende i løpet av disse dagene; Hva skal en kunstdiskurs dreie seg om uten kunst?

Jeg blir ikke nødt til å heve stemmen. Tydeligvis er det mange flere som stiller seg undrende til en kunstteori som vil løsrive seg fra kunsten. Dette er også slik jeg ser det konferansens eneste svakhet; mangelen på kunstneriske innslag i programmet, og kunstnere som faglig ressurs på deltakerlisten. Riktignok var flere visningssteder nevnt i det flotte heftet alle publikummere og deltakere fikk tildelt. Riktignok er boken ”Localised” produsert av den lokale kunstscenen. Men i det fysiske erfaringsrommet en slik konferanse er, uteble ”råmaterialet”; nemlig kunsten i seg selv!

Alle klapper for Solveig Øvstebø, Marieke Van Hal, Elene Filipovic, konferansens arrangører, og alle deres medhjelpere. De har uten tvil klart å skape en energisk og stimulerende debatt både lokalt og internasjonalt. Men jeg tror det er helt avgjørende for en videre diskusjon at kunsten i seg selv blir tatt med i betraktningen. Jeg tror det er fare for et stort fall i relevans hvis konferansen satser på å gjenta seg selv, hvis den hviler på sine vellykkede læurbær og ikke evner å fornye seg.

Når det er sagt, synes jeg at mange av forslagene som kom frem i siste time virker både potente og fruktbare;

Ina Blom mener at utgangspunktet for kunst snarere er begjær enn behov, i den grad det går an å skille disse fra hverandre. Derfor må grunnlaget for en biennale ligger i begjæret og ikke først og fremst i behovet; er det et ønske om å skape en slik stor kunstnerisk festival lokalt og internasjonalt? Er det noen som vil gjøre det?

Shuddhabrata Sengupta, indisk kunstner, skribent og kurator, stilte det betimelige spørsmålet om det noen gang hadde blitt klaget over oppstarten av et nytt internasjonalt universitet? Med andre ord; kan vi få for mye kunnskap? Hvorfor er det et spørsmål innenfor vårt eget fagfelt; trenger vi enda mer kunst? Han gjorde også oppmerksom på at pengene som går til kunstproduksjon aldri ”stjeles” fra andre nyttige eller nødvendige poster på det lokale budsjettet, som helse og omsorg. Han mener snarere at hvis ikke pengene blir brukt på kunst, er kunsten den eneste taperen.

Jeg vil også nevne den helt avgjørende avklaringen som Maria Hlavajova, kurator, formidler og skribent, kom med i denne avsluttende samtalen; at vi må ha i minne forskjellen på meningsproduksjon (teori) meningsskapende produksjon (kunst).

Jeg var derfor en av de som klappet som ivrigst da Bruce Ferguson, bemerket at det fine med kunst er den fysiske prossessen som skaper verket, som siden kan virke i stadig nye sammenhenger.

Min oppsummering av konferansen er optimistisk og ambisiøs: Kunstnere, kuratorer, skribenter, historikere, institusjonelle ledere, og forskere kan sammen lage en faglig plattform, i form av en biennale i Bergen, som kan være til stor glede og inspirasjon innad i fagmiljøene. Og fremstå som en kilde til sanselig stimulering, undring, begeistring og refleksjon langt utover miljøets egne grenser.

Vilde Andrea Brun i samtale med Katrine Køster Holst

Kunst som fag er stort og komplekst. Et av særtrekkene er at en stor del av en kunstners kompetanse ligger i erfaringen fra den utøvende praksisen. Dette gjenspeiler seg i utdannelsen hvor det praktiske arbeidet gir de fleste studiepoengene. Det kunstfaglige språket som dannes er ofte individuelt, selv om det også kan deles inn i kategorier og overlappende fagområder/diskurser. Det er viktig å ha tiltro til den individuelle erfaringen som en basis for kommunikasjon både innad i fagfeltet og utad, i kontakt med institusjoner, publikum og presse. Jeg synes den individuelt erfarte kompetansen er et av vårt fags store styrker. Når vi setter disse inn i en sammenheng oppstår et helt eget fagspråk som verken er kunsthistorisk eller kunstteoretisk, men et kunstfaglig språk.
Fortsett å lese Regelbestemte uforutsigbare uttrykk →

Å jobbe politisk som kunstner er ikke alltid å bruke sensasjonelle virkemidler. Arbeidene til Arsha Arshad som vises på Prosjekt Alvøen i Bergen fra 9. mai til 7. juni er politiske gjennom måten hun velger å se andre mennesker på.

Linda Rogn og Arsha Arshad møttes i Birmingham for fem år siden da de jobbet for Ikon Gallery. I dag er begge kunstnere og har samarbeidet om en utstilling på Prosjekt Alvøen der Rogn har kuratert Arshad. Jeg møter dem på en kafé for å snakke om hvordan utstillingen ble formet. Linda bestemte seg for å invitere Arsha til Prosjekt Alvøen med en gang hun ble en del av dette nystartede kunstnerdrevene visningsrommet i Bergen. Hun beundrer Arshas arbeider og har hele veien forsøkt å legge til rette, heller enn å velge ut noe bestemt. Begge vil snakke om reisen med stor R, mer som en tilstand enn en bestemt begivenhet. Det var derfor vi ble hentet i båt ved bryggen i Bergen på åpningsdagen, for å henføres til denne tilstanden. Reisen satt bokstavelig talt i kroppen da vi (40-50 publikumere) gikk i land i småbåthavna på Alvøen etter en times vugging i det skiftende vestlandsværet.

Arshad har foreldre fra Pakistan, men har vokst opp i Birmingham. I et forsøk på å forstå sine foreldres forventninger til henne om å forberede seg på ekteskapet, barneoppdragelse og matlaging har hun begynt å reise til sin families hjemland hvor hun fotograferer, gjør videoopptak, og snakker med menneskene hun møter. Fordi Arsha har vokst opp i en storfamilie der hun bare var en av mange, har det vært viktig å etablere sin egen individualitet. For henne har dette latt seg gjøre gjennom å arbeide som kunstner. Hun snakker med et stort alvor, blottet for selvhøytidelighet, om arbeidene sine. Portrettene hun viser på Alvøen har alle en snirklete historie. Sammen med arkitektoniske fotografier fra Fort Lahore og et videoarbeid av dansende og syngende evnukker trekkes vi med inn under den eksotiske overflaten til for oss en fremmed kultur. Bildene hun viser oss vitner om en sjelfulhet det er lite av i vesten.

I forgrunnen; Portrett fra Faisalabad, i bakgrunnen Videoarbeid «Eunuchs at Work», av Arsha Arshad

På en av sine reiser levde Arsha sammen med evnukker i 3måneder. Hun er tiltrukket av de tvekjønnede fordi de ikke er anerkjent av samfunnet de lever i, og på mange måter representerer den fornektede og undertrykte seksualiteten i Pakistansk kultur. Evnukkene lever i sine egne lukkede samfunn, og aksepteres kun som underholdere. Da oppfører de seg støyende og sensuelt, noe Arsha har fått frem i videoarbeidet hun viser på Alvøen. Hun fascineres av hvordan de har profesjonalisert sitt eget følelsesliv slik at de alltid kan virke muntre når de opptrer. Mens mange har ufattelig vanskelige og melankolske skjebner.

Jeg leser Arshas arbeider som politiske. Hun har all mulighet til å kommentere de mange omveltningene som skjer i Pakistan, eller sette det muslimske opp mot det vestlige på en mer sensasjonell måte. Men hennes imøtekommenhet er kanskje den mest effektive kritikken av det livet hun selv ikke føler seg kallet til.

Alvøkroen serverte pakistanskinspirert mat i anledning av åpningen. Lokalet summet av sultne og oppglødde gjester. På denne måten er Prosjekt Alvøen helt spesielt. En drar ikke innom et lite kvarter mellom handlerunder og kafébesøk. Det er et heldags prosjekt å få med seg utstillingene deres. Noe sier meg at kunstnerne som driver dette visningsrommet er oppmerksom på at de fleste kunstverk ofres liten tid fra betrakteren. Dette lykkes de med å endre på.

Tekst og foto: Vilde Andrea Brun