Samtiden på Kabuso

Verket som på den mest slående måten kommenterer samtiden, temaet for Vestlandsutstillingen 2010, er «Linedance» (et videoverk) av Ann Kristin Bergesen. Arbeidet sitter fast i posten i Tyskland på grunn av asken som beveger seg i luftrommene over og mellom byene i Europa. Jeg blir oppmerksom på hvor fragmentert livene våre er, vi som lever i en tid der alt kan omskrives til pixler, som kan flyttes på, manipuleres, eller erstattes av annen informasjon. Vestlandsutstillingen, som i år har beveget seg ut til Vestlandet, geografisk plassert seg ute blant folk, mange steder på samme tid, hva handler den om? Hva er det kunstnerne på Vestlandet arbeider med for tiden? Og, bor de på Vestlandet? Tydeligvis ikke Ann Kristin Bergesen, selv om hun må føle tilhørighet til dette landskapet, ettersom hun har søkt på, og blitt valgt ut til å representere det; den Vestlandske kunstscenen.

Jeg synes denne kuratoriske gesten; å spre kunsten utover, slik at den som vil oppleve Vestlandsutstillingen i år, uvergelig også må oppleve store deler av Vestlandet, er en vakker og virkningsfull gest. Det er i alle fall ikke så ofte jeg tar turen langs den snirklete riksvei 7 ut til Øystese og Kabuso, selv om jeg nå, etter å ha vært der, skjønner at det er en fantastisk tur, som jeg kommer til å gjenta med glede. Kabuso er et flott senter for samtidskunst. Spenstig arkitektur i en vakker dalside ned mot fjorden. Det gamle kapellignende atelieret til Ingebrigt Vik som ligger rett ved siden av, og skulpturene som omkranser det, gjør at Kabuso kan beskrives som et utstillingslokale med sjel.

Kunstverkene er sirlig montert, jeg får en sterk fornemmelse av det er et ordensmenneske som er hjernen bak utformingen av utstillingen. Men så er det da også kun kvadratiske verk som pryder veggene på Kabuso; malerier, fotografier, tegninger, grafikk, video, og en skulptur utendørs, også den firkantet. Med det er ett unntak, Åse Kvalbein sine keramiske skulpturer i steingodsleire, som også er montert på veggen.

Åse Kvalbeins “Avtegninger 1″ på vegg. Olaf Knarviks fotografier, “Shades of grey” ses i bakgrunnen.

Formene er vage avtegninger av et foster eller et spedbarn? Jeg assosierer dem med livet som blir til, oppstår i mors mage, og vokser. Skjørheten i uttrykket forsterkes av egenskapene til materialet. Det enkle visuelle uttrykket skaper et utvidet felt betrakteren kan bevege seg inn i. De store fotografiene til Olaf Knarvik, «Shades of gray» (110×170 cm), har noe av den samme stille poesien i seg som den Kvalbeins skulpturelle former åpner for. Motivet er vage silhuetter av mennesker i tåke. I to av motivene er det vanskelig å spore noen konkrete skikkelser, alt er tåke, eller er det det? Jeg blir stående og lete; er det noe menneskelig her? I denne grøten er nesten alt visket ut. Tilstanden jeg opplever og kjenner meg igjen i befinner seg på randen av det som er mulig å skjelne, på veg inn i, eller ut av, ursuppen, der alt blandes; partikler så små at det er umulig å forestille seg. Det eneste som forstyrrer meg er monteringen; med tegnestifter. Kunstneren har valgt å ikke klippe bort den hvite margen printeren lager, og dette svekker slagkraften i verkene. Det er ikke sikkert bildene hadde blitt hevet av en ramme. Men av mer omtanke i presentasjonsformen.

Det er Vidar Skeie, leder for kulturorganisasjonen Hardangerlokk, som har fått æren av å åpne Vestlandsutstillingen på Kabuso. En litt merkelig tale, som får meg til å stusse. Skeie nevner hvordan samtidskunsten har blitt utpekt til å være Norges (fremtidige?) merkevare. Og i så fall at det gjenstår å se om kulturminister Huitfeldt følger opp denne visjonen. Det jeg stusser på er en litt udefinerbar fornemmelse av at Kabuso og Skeie som representanter for den vestlandske kunsten ikke ser ut til å ha noe imot denne instrumentaliseringen av fagfeltet. Er det virkelig entydig positivt hvis staten og næringslivet pumper masse penger inn i kunstlivet for å promotere det som en merkevare i internasjonal sammenheng? Her står jeg og føler på det dypt eksistensielle i Kvalbein og Knarvik sine arbeider. Mens det det egentlig handler om er å promotere Vestlandet? Som utøvende billedkunstner bekymrer jeg meg over at arbeidene vi gjør kan fungere nærmest som et lokomotiv for en nasjonalkapitalistisk visjon. Kunstens intensjon, slik jeg ser det, må ikke først og fremst være å konkurrere om å levere det hippeste av det hippe, eller å være en merkevare. Kunst må evne å berøre, og å stille grunnleggende spørsmål ved det sosiale individet, og ved samfunnsstrukturene. Slik jeg forstår det er det da kunsten begynner å virke. Vestlandet eller ikke.

Magnar Moen “Uten tittel”, kulltegninger.

Magnar Moen, kulltegning

Fra Elisabeth Færøy Lunds videoarbeid, “Let´s Dance again- and again- and again”

Fra Rita Marhaugs “Liv og død når du er 42″. Print med tegning og maling.

Utdrag av Line Anda Dalmars “Perfeksjon”. Foto.

Tekst: Vilde Andrea Brun, foto: Anne Marthe Dyvi.

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− 2 = seven

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>