Alle innlegg av Vilde Andrea Brun

Hørte Annualen 2011

Hørte Annualen 2011 er et prosjekt initiert av Mari Haugerud, Helga Nyman og Christiane Lieungh der 15 kunstnere vil jobbe i og rundt Hørte Dampfargeri i løpet av en uke. Arbeidene resulterer i en utstilling som åpner Fredag 17.06. og er åpen for publikum frem til 26 juni.

Kunstnere er:

Lars Brekke
Margrethe Kolstad Brekke
Vilde Andrea Brun
Anita Bruvoll
Ingrid Skåland Eriksen
Are Marius Foss
Hilde Frantzen
Mari Haugerud
Hanne Grieg Hermansen
Ingrid Sunde Koslung
Christiane Lieungh
Kristin Loekegaard
Tarjei Nygård
Øystein Wyller Odden
Semund Svelle

Margrethe Kolstad Brekke, Silke bak gran.
Margrethe Kolstad Brekke, Silke og ull.
Margrethe Kolstad Brekke, Silke og hestetagl.
Semund Svelle, Indisiet.
Hilde K. Frantzen, Cartoon Camo.
Lars Brekke, Ape Genious (detalj).
Installasjon av Mari Haugerud.
Vilde Andrea Brun. Kammerset.
Vilde Andrea Brun, Kammerset (detalj fra innsiden).
Hanne Grieg Hermansen, Blyant på papir og tre (detalj).
Uten Tittel (1823), Margrethe Kolstad Brekke, Mari Haugerud, Vilde Andrea Brun og Finn Rønning

Akkurat nå svever Luftskipet

Luftskipet, et mobilt rom for kunst,  er på vandring i de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden Kommune som ligger på Vestlandet i nærheten av Bergen. Gitte Sætre er produsent og kurator for denne arenaen for samtidskunst. Den siste tiden har det vært en opphetet debatt omkring bygget, blant annet fordi enkelte av disse kommunenes innbyggere og politikere ikke ønsker videre drift. Les mer på Luftskipets egen hjemmeside www.luftskipet.net

Jeg deltok som aktiv publikummer i debatten «Trenger vi luftskipet?» i forrige uke, som ble avholdt inne i det oransje signalbygget som for øyeblikket lyser opp den grå asfalten utenfor et kjøpesenter i Sund Kommune. Er dette utstillingsrommet for stygt til å brukes? Eventuelt for ukunstnerisk? Er ett år en urealistisk kort levetid for et så omfattende prosjekt? Har Luftskipet allerede bidratt til friske kulturmidler til regionen? Diskusjonen gikk kontinuerlig. Over halvparten av de omlag 40 fremmøtte hadde noe de ville ha sagt. Det ble en svært interessant, intens og god debatt.

Samtalene gikk mye rundt økonomi. For meg virket det som om flere av de fremmøtte mente at kunstens verdi ligger i dens markedsverdi. Bjørn Inge Follevaag (kurator) kom i denne sammenheng med et forløsende poeng;Hvis vi tror at kunsten kan måles og veies, hvis vi tror at kunsten er som andre produkter i en markedsøkonomisk tankegang, da har vi feilet. Kunst er ofte det vi ikke forstår, det som unndrar seg vår verbalisering av virkeligheten, det som utfordrer oss, og det som kommuniserer utover ordene.

Hvorfor trenger vi kunst? Jeg tror vi trenger kunst fordi vi ikke forstår oss selv som mennesker. Det er mye vi strever med rent teknisk; uendeligheten i verdensrommet, hvordan lage en måleenhet for solenergi, eller hvorfor det har vært så kalde vintre i Bergen de siste årene. På et emosjonelt plan er det uendelig mye jeg ikke fullt ut forstår; hva er intuisjon? Hvorfor oppstår god eller dårlig kjemi mellom ulike personer? Hvor mye påvirkes humøret mitt av hormoner osv osv For meg fyller ofte kunst inn mellomrommene mellom det jeg kan snakke om fordi jeg skjønner det, og det jeg ikke kan snakke om fordi det mest er en vag og ubestemmelig fornemmelse, eller en for kompleks og paradoksal opplevelse.

For å si det på en helt anen måte: kunst kan sammenlignes med d-vitaminer eller kalsium; kosttilskudd vi vet vi trenger for å styrke kroppen. Kanskje kan vi få et lignende «immaterielt kosttilskudd» gjennom mye frisk luft og vakker natur, noe Sund, Fjell Øygarden Kommune virkelig er rike på. Men i mange tilfeller, under livets mange plikter og lange timer foran offentlige eller private datamaskiner, kan det allikevel hende at vi trenger noe mer! Gi gjerne barna korps, kor, kulturskole og besøk på gallerier og i teater sammen med melken og tranpillene! Men samtidskunsten er som oftest ikke først og fremst for barna. Det er når livets uhåndgripelighet brer om seg i puberteten at kunsten kan begynne å ha en virkning på linje med et imaginært kosttilskudd (da gjelder det å ha etablert gode vaner!). Og når vi etterhvert ikke er så unge lenger, når vi er midt oppe i voksenlivets mange dilemmaer,utfordringer og smertefulle livskriser, er det helt sikkert at vi trenger steder å hente inspirasjon til livene våre. Jeg tror ikke alle finner inspirasjon i enhver opplevelse av samtidskunst, slik ikke alle bøker appellerer like mye til alle lesere. Jeg forventer ikke at hele befolkningen i Øygarden, Sund og Fjell skal besøke Luftskipet. Heller ikke at alle de som faktisk kommer skal få det de forventer. I en større sammenheng er kanskje prosjekter som Luftskipet den ubehagelige skjeen med tran som hele kroppen/samfunnet har godt av i det lange løp?

Er ikke Luftskipet også sitt eget potensial? Hvis dette rommet ikke driftes videre, er det ikke bare å fylle allerede eksisterende rom for kunst i disse kommunene med det samme innholdet. For innholdet er nært knyttet til det mobile konseptet til Luftskipet. Og til Gitte Sætres engasjement. I bestefall kan det kanskje oppstå «noe annet», et annet friskt samtidskunst-prosjekt? I øyeblikket er det hypotetisk. Hvem skulle gjøre det? Og hvordan? Uten politisk og økonomisk støtte vil ethvert lignende prosjekt strande. Som oftest angrer vi på det vi ikke gjorde.

Tegning på innsiden av Luftskipet av billedkunstner Kirsti Van Hoegee som også deltok i debatten «Trenger vi Luftskipet».

Gallerirunde i Oslo 13.februar 2011

Det er alltid spennende å se hva som skjer på student-galleriet til Strykejernet Kunstskole. Det er noe med energien i verkene til de helt unge kunstnerne, som dessverre altfor ofte bukker under innenfor akademiene. Kanskje det handler om en optimisme på kunstens vegne? Det ga i alle fall et lite kick å se disse arbeidene i Galleri Brenneriet.

Maleri (uten tittel) av Eirik Mikkelborg. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri.

Maleri (uten tittel) av Eirik Mikkelborg. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri.

Installasjon av Sindre Hustveit. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri. Foto: Vilde Andrea Brun.

Installasjon av Sindre Hustveit. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri. Foto: Vilde Andrea Brun.

Videre vises bilder fra to fotoutstillinger, en på Stenersenmuseet og en på Fotogalleriet.

Fotografi fra utstillingen «As We Are» av Just Loomis. Foto:Vilde Andrea Brun.

Fotografi fra utstillingen «As We Are» av Just Loomis. Foto:Vilde Andrea Brun.

Fotografi fra utstillingen «As We Are» av Just Loomis. Foto:Vilde Andrea Brun.

Trine Lise Nedreaas, Incident, 2011, Fotogalleriet. Foto:Vilde Andrea Brun.

Trine Lise Nedreaas, Neither Here nor There, 2011, Fotogalleriet. Foto: Vilde Andrea Brun.

Anna Christina Lorenzen og Marianne Darlén Solhaugstrand

Her vises en bildeserie fra utstillingene An Evolutionary Line av Anna Christina Lorenzen og  Bøy Meg av Marianne Darlén Solhaugstrand som for tiden vises i Haugesund Kunstforening. (7.-30.01.2011)

Portrait (Caritas), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

An Evolutionart Line (Olympia, Eques, Caritas) , av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.
Detalj fra An Evolutionary Line (Caritas), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.
An Evolutionary Line (Triumph), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.
Portrait (Triumph), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.
Voodoo Heartbeat, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.
Åpenbaring 6, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.
Christ/Feast of Flesh, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.
Akvareller av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.

KNIPSU -et nytt kunstnerdrevet initiativ i det Bergenske kunstliv

Kunstnerduoen H&M (Hilde Jørgensen og Maya Økland) har startet KNIPSU, et galleri for kunstnere drevet av kunstnere, midt i Bergen sentrum. 300 kvadratmeter fordeles på visningsrom, video-prosjekt-rom, bibliotek (snart), atelierplasser og kontor. Deres viktigste motivasjon er lystprinsippet; den dagen driften av KNIPSU føles som en plikt, legger de ned. Med KNIPSU vil H&M skape et rom for kunst som appellerer til mer enn bare intellektet. Død og galskap er også viktig, sier de, og ler. Men det er ingen tvil om at de mener alvor. KNIPSU åpnet for 3 måneder siden, den 27. august 2010, og allerede har de rukket å arrangere 3 utstillinger og en workshop. Prosjektene spenner vidt: Finsk samtidskunst, en utstilling med utgangspunkt i en workshop på Grønland, kurs i gamle fototeknikker i Lodz i Polen, samt visning av kunstnere fra Danmark, Tyskland, USA, og Norge.


Initiativtakerne til KNIPSU; Hilde Jørgensen t.v., Maya Økland t.h. Foto: Vilde Andrea Brun.

Her svarer de på spørsmål fra Ytter v/Vilde Andrea Brun:

Hvordan oppstod ideen om å starte et eget galleri? Og hva er KNIPSU?

KNIPSU er innfall av kronisk stormannsgalskap OG at vi hadde så mye på hjertet. Siden 2008 har vi arrangert Flaggfabrikken Presenterer på Landmark og som en mobil arena for en kveld. Det fins så mye man har lyst å vise at det føltes litt lite med bare et one-night stand i ny og ne. Vi ønsket oss et mer varig forhold og hadde i lengre tid siklet over lokalene til det gamle Bunnpris. Vi søkte om å få lage gruppeutstillinger i forbindelse med programmet Nordic Art Express og fikk finansiering fra Kulturkontakt Nord, Bergen Kommune og Norsk Kulturråd. Da satset vi stort og sikret oss lokalet, selv om vi visste at det lå blodslit i vente og at vi må dekke deler av utgiftene med alternativ virksomhet.

Hva med driften femover, kan dere tenke dere å trekke inn flere personer i prosjektet?

Ja, ikke nødvendigvis i våre egne kuraterte prosjekter men absolutt ønsker vi at driften av KNIPSU som visningsrom kan deles av fler, både praktisk og innholdsmessig. Framover vil KNIPSU også bli mer utadrettet og blant annet delta på alternative kunstmesser i Stockholm og Bryssel. Det sier seg selv at det er for mye arbeid for to personer. Allerede er Kristin Tårnesvik innlemmet i KNIPSU og vi tar gjerne imot henvendelser fra andre. Men kjemien må stemme.

Jeg hører rykter om at dere har ledige altelierplasser?

Det har vi og de vil tilfalle våre fremtidige samarbeidspartnere. Dvs at atelierplassene på KNIPSU er ledig for kunstnere som også har tid, lyst og anledning til å involvere seg i galleridrift.

Fra utstillingen Blackout med finsk samtidskunst i oktober. Foto:KNIPSU.

-Hvorfor er det viktig at kunstnere har egne gallerier?

Kunstnere jobber på kunstnernes side. Et av våre prinsipper er å kunne tilby for eks. vederlag, reise, opphold og noe prosjektmidler, det til tross for at våre budsjett neppe er de høyeste i byen. Vi tror mye handler om viljen til prioritering, samt at vi som utøvende kunstnere vet hvor mye gratisarbeid som er skjult i kunstens rekker.

– Hvilken rolle ønsker dere å ha i en større sammenheng; både regionalt, nasjonalt og internasjonalt?

Vi ønsker å bidra med et variert program. Og produsere uventede utstillinger, vi følger ikke en bestemt agenda. Men det er viktig for oss å opparbeide et varig forhold til de vi samarbeider med.  Dette skjer jo også gjennom de mobile eventene til KNIPSU, for eksempel når vi reiser ut og viser en screening med nordisk videokunst i de Baltiske land, eller arrangerer en helaften på Kulturhuset Sermermiut i Ilulissat, Grønland.

– Hvordan finner dere kunstnerne dere velger å stille ut i KNIPSU?

Vi har jobbet forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Som kunstnere er det jo naturlig å følge med på det man digger. Og det startet med at vi visste om noen kunstnere vi ville vise i Bergen. Siden da har vi vært på omfattende atelierbesøk i bl.a Helsinki og Reykjavik. Vi er åpne for gode forslag, men har også benyttet oss av metoder som støvsuging av  internett og open calls. I Finland har de en god ordning med tilgjengelige kunstnerportofolier som fungerer som et godt grunnlag for videre atelierbesøk ved interesse.

-Hva slags rolle ønsker dere å ha; er dere billedkunstnere eller kuratorer?

Billedkunstnere med kuratoriske ideer.

– Hva tenker dere om definisjonsmakten innen kunstfeltet, og deres rolle i dette? (Hva som er interessant kunst i dag?)

Jo større institusjon desto sterkere definisjonsmakt, men størrelse sier jo ikke nødvendigvis noe om innhold. Derfor er det også viktig å skape sin egen arena.

Fra utstillingen Blackout med finsk samtidskunst i oktober. Foto:KNIPSU.