Akkurat nå svever Luftskipet

Luftskipet, et mobilt rom for kunst,  er på vandring i de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden Kommune som ligger på Vestlandet i nærheten av Bergen. Gitte Sætre er produsent og kurator for denne arenaen for samtidskunst. Den siste tiden har det vært en opphetet debatt omkring bygget, blant annet fordi enkelte av disse kommunenes innbyggere og politikere ikke ønsker videre drift. Les mer på Luftskipets egen hjemmeside www.luftskipet.net

Jeg deltok som aktiv publikummer i debatten «Trenger vi luftskipet?» i forrige uke, som ble avholdt inne i det oransje signalbygget som for øyeblikket lyser opp den grå asfalten utenfor et kjøpesenter i Sund Kommune. Er dette utstillingsrommet for stygt til å brukes? Eventuelt for ukunstnerisk? Er ett år en urealistisk kort levetid for et så omfattende prosjekt? Har Luftskipet allerede bidratt til friske kulturmidler til regionen? Diskusjonen gikk kontinuerlig. Over halvparten av de omlag 40 fremmøtte hadde noe de ville ha sagt. Det ble en svært interessant, intens og god debatt.

Samtalene gikk mye rundt økonomi. For meg virket det som om flere av de fremmøtte mente at kunstens verdi ligger i dens markedsverdi. Bjørn Inge Follevaag (kurator) kom i denne sammenheng med et forløsende poeng;Hvis vi tror at kunsten kan måles og veies, hvis vi tror at kunsten er som andre produkter i en markedsøkonomisk tankegang, da har vi feilet. Kunst er ofte det vi ikke forstår, det som unndrar seg vår verbalisering av virkeligheten, det som utfordrer oss, og det som kommuniserer utover ordene.

Hvorfor trenger vi kunst? Jeg tror vi trenger kunst fordi vi ikke forstår oss selv som mennesker. Det er mye vi strever med rent teknisk; uendeligheten i verdensrommet, hvordan lage en måleenhet for solenergi, eller hvorfor det har vært så kalde vintre i Bergen de siste årene. På et emosjonelt plan er det uendelig mye jeg ikke fullt ut forstår; hva er intuisjon? Hvorfor oppstår god eller dårlig kjemi mellom ulike personer? Hvor mye påvirkes humøret mitt av hormoner osv osv For meg fyller ofte kunst inn mellomrommene mellom det jeg kan snakke om fordi jeg skjønner det, og det jeg ikke kan snakke om fordi det mest er en vag og ubestemmelig fornemmelse, eller en for kompleks og paradoksal opplevelse.

For å si det på en helt anen måte: kunst kan sammenlignes med d-vitaminer eller kalsium; kosttilskudd vi vet vi trenger for å styrke kroppen. Kanskje kan vi få et lignende «immaterielt kosttilskudd» gjennom mye frisk luft og vakker natur, noe Sund, Fjell Øygarden Kommune virkelig er rike på. Men i mange tilfeller, under livets mange plikter og lange timer foran offentlige eller private datamaskiner, kan det allikevel hende at vi trenger noe mer! Gi gjerne barna korps, kor, kulturskole og besøk på gallerier og i teater sammen med melken og tranpillene! Men samtidskunsten er som oftest ikke først og fremst for barna. Det er når livets uhåndgripelighet brer om seg i puberteten at kunsten kan begynne å ha en virkning på linje med et imaginært kosttilskudd (da gjelder det å ha etablert gode vaner!). Og når vi etterhvert ikke er så unge lenger, når vi er midt oppe i voksenlivets mange dilemmaer,utfordringer og smertefulle livskriser, er det helt sikkert at vi trenger steder å hente inspirasjon til livene våre. Jeg tror ikke alle finner inspirasjon i enhver opplevelse av samtidskunst, slik ikke alle bøker appellerer like mye til alle lesere. Jeg forventer ikke at hele befolkningen i Øygarden, Sund og Fjell skal besøke Luftskipet. Heller ikke at alle de som faktisk kommer skal få det de forventer. I en større sammenheng er kanskje prosjekter som Luftskipet den ubehagelige skjeen med tran som hele kroppen/samfunnet har godt av i det lange løp?

Er ikke Luftskipet også sitt eget potensial? Hvis dette rommet ikke driftes videre, er det ikke bare å fylle allerede eksisterende rom for kunst i disse kommunene med det samme innholdet. For innholdet er nært knyttet til det mobile konseptet til Luftskipet. Og til Gitte Sætres engasjement. I bestefall kan det kanskje oppstå «noe annet», et annet friskt samtidskunst-prosjekt? I øyeblikket er det hypotetisk. Hvem skulle gjøre det? Og hvordan? Uten politisk og økonomisk støtte vil ethvert lignende prosjekt strande. Som oftest angrer vi på det vi ikke gjorde.

Tegning på innsiden av Luftskipet av billedkunstner Kirsti Van Hoegee som også deltok i debatten “Trenger vi Luftskipet”.

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


six + = 12

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>