http://natland-sb-outdoor.blogspot.com/search/label/manifest%207

http://natland-sb-outdoor.blogspot.com/search?updated-max=2010-06-15T06%3A09%3A00%2B02%3A00&max-results=25

Rett før jul stilte den unge kunstneren Magnhild Øen Nordahl ut en tettpakka serie med skulpturer i utstillingen Velkommen til Damsgårdssundet, på det nyetablerte galleriet Tag Team på Laksevågsiden av byen.
Utstillingen til Magnhild ble laget i relasjon til omgivelsene i Damsgårdsveien, hvor galleriet ligger. Veien har i mange år vært en bortgjemt turgåer–perle, med sine gamle industribygg og arbeiderboliger i (u)skjønn forening. Det hersker imidlertid ingen tvil om at det skjer store forandringer her i strøket. Fra å ha vært en shabby gate på den feile siden av byen, skal Damsgårdssundet i løpet av de neste par årene bli det hotteste stedet å bo i Bergen. Den påbegynte gentrifiseringen av området er en realitet. Jeg kontaktet Magnhild for å gå en kombinert tur gjennom området og for å høre mer om hvordan hun har jobbet.

Én av skulpturene til Magnhild er en projeksjon av en filmet skatesession, der bl. a en av triksene som filmes er det som på skate-terminologi heter en wallride. På vei ned mot Puddefjordsbrua, skjønner jeg etterhvert at det nettopp er her wallriden gjennomføres;– opp det loddrette understellet. Korrespondansen mellom måten skaterne forholder seg til arkitekturen i byrommet, og hvordan de bruker gjenstandene de finner, er på mange måter sterkt beslektet med hvordan Magnhild selv jobber metodisk. Aktiviteten har en sterk tilknytning til arkitektur, og skatere har et intenst forhold til byrommet. På detaljnivå blir de kjent med gjenstandene rundt seg, underlag, trappetrinn, helninger og vinkler. De får en intens fysisk forbindelse til byrommet, som Magnhild synes er veldig interessant i forhold til hvordan hun selv jobber med skulptur og form.
Jeg tenker i forhold til skating at det ligger en anarkistisk holdning i bånn, sammen med en konstant øving av tekniske ferdigheter. Mulighetene som ligger i selvfølgeligheten av å kunne bevege seg hvor man vil (kan man ikke det?), og å ta den friheten i bruk. Skaterne skater sikkert ikke for å være politiske, men handlingen er likevel et slags statement. Spesielt synes jeg dette kommer fram i resten av konteksten som preger utstillingen. Bl.a refererer Magnhild til situasjonistene, og en fenomenologisk tilnærming til byrommet i skulpturene sine. Formspråket refererer til minimalismen og modernistisk arkitektur, filosofisk sett knyttet til den utopiske byen. Selv om disse to retningene kanskje er noe som ofte anses som adskilte eller motsatte verdivalg, er det noe som for Magnhild henger tett sammen, og hun viser like stor interesse for begge deler.

Skala, strukturer, retninger og bevegelser utgjør en slags kjerne i det Magnhild har jobbet med i produksjonen av de nye skulpturene. Sammen med ideer rundt byplanlegging og utvikling av byen, formet dette retningen for utstillingen. En dvelning over industrien som forsvinner, og hva som kommer inn i mellomrommene, også før de nye boligbyggene står ferdige.
Selv sier hun: “Det at et område er i en transformasjonsperiode, det gir det jo kvaliteter, som at forskjellige typer materialer og ting ligger og slenger rundt omkring. Midlertidigheten er noe som skaper muligheter, som man selv kan definere. Tittelen på utstillingen var Velkommen til Damsgårdssundet– og da tenker jeg velkommen til Damsgårdssundet her og nå; idag. Det er en utstilling her, i motsetning til reklamen som viser en solrik framtid i sjøkanten. Jeg er opptatt av det som blir produsert her, før det på reklameplakaten blir realisert”.

Se mer av Magnhild sine arbeider her.

Tekst: Julie Lillelien Porter/foto: Anngjerd Rustand

Bjørn Frode Larsson, Confessions from the funky bunker

at Tag Team Studio, Damsgårdsveien 35, Laksevåg

Utstillingen står til og med 14.november, ser jeg. Åpent lørdag og søndag 12-18. Anbefales på det varmeste!

Tekst/foto: Julie Lillelien Porter

Ikke kjørende og ikke ridende

Rasmus Meyers allé fredag 29. oktober fra kl. 19.

Anne Marthe Dyvi: Prisme, installasjon
Anngjerd Rustand: One of the Dark Places of the Earth, bok
Julie Lillelien Porter: so far, skulptur
Vilde Andrea Brun: Det du ikke kan høre, det du ikke kan se, fotografier

Parallelt med åpningen av den storstilte mønstringen BGO 1 innenfor Bergen Kunstmuseums vegger, åpner kunstnergruppen Ytter den noe mindre utstillingen Ikke kjørende og ikke ridende i parken foran museet. I mangel av en museumsbygning, vil utstillingen fordeles på små telt. Hver av de fire kunstnerne vil vise ett verk i ett telt.

Teltet er verken ute eller inne, telteren er beskyttet og utsatt på samme tid. Teltingen er en midlertidig eller nomadisk tilstand. Den signaliserer ikke makt, men derimot frihet og evne til omstilling.

Utstillingen pakkes sammen når klokka slår tolv.

Ikke kjørende og ikke ridende er Ytters bidrag til B-open 2010

Knud Young Lunde på Entrée: Road Show Event Plan
Utstillingen stod 10.–28. september 2010

Det var dette svart-hvitt bildet av en liten gutt som vekket min interesse for utstillingen Road Show Event Plan. Et mer smertelig bilde på den type tilfeldighet eller “glitch” som Knud Young Lunde ofte refererer til i sin praksis, enn f.eks. skulpturen Little Did He Know What Wheels He Was Putting Into Motion ifra 2009. Etter å ha sett fortsettelsen her på Entrée, skjønner jeg at det hele utgjør en svært gjennomarbeidet tilnærming til ideene og materialene han bruker. De forskjellige arbeidene berører hverandre på en nesten metafysisk måte, og kjennes både naive og hensynsløse på én gang. Jeg møtte Knud i galleriet for å høre mer om arbeidene og praksisen hans.

Julie Lillelien Porter (JLP): Jeg liker veldig godt koblingen mellom bildet av gutten og legoskulpturen. For meg kobles de sammen i forhold til at de handler om å prøve å kopiere eller gjengi noe, utifra en mal eller en satt form.

Knud Young Lunde (KYL): Ja, det kopieres, og samtidig feiles det. Ubevisst. Men kan det være feil i fasit, kanskje?

JLP: Selvfølgelig. Det latterlige eller umulige ved å kopiere virkeligheten, gjengi den. Litt sånn som i Google Earth, som du så elegant eksemplifiserer i de innrammede landskapsbildene her. Men – jeg er så interessert i bildet av denne lille gutten. Hvor har du funnet det?

KYL: Jeg har funnet bildet i en bok om vekst! Loppemarked-funn. En serie med vitenskapsbøker om mennesket, gitt ut av LIFE Magazine en gang på midten av 60-tallet. Kapittelet prøver å beskrive at før en viss alder så klarer man ikke å forstå verden på «fasitmåten”. Jeg kjente en connection til det bildet der umiddelbart. Det satte fingern på akkurat det jeg vil si med kunsten min. På en non-verbal måte. Opprinnelig, i boka, har bildet kun til hensikt å opplyse, saklig og nøkternt. Det liker jeg. Når det parallelt foregår en ubevisst meningsproduksjon.

JLP: Hvor gammel tror du han er? Fem, seks kanskje?

KYL: Ja, noe sånt, det ser ut som han snart skal begynne på skolen. Hvor hans begrepsapparat skal ryddes opp i. For meg handler bildet ganske mye om en maktkamp mellom ekspressivitet og konformitet. Den “logoen” der, den minimalistiske kryssformen innenfor et enkelt grid, jeg hadde en følelse av at det var noe med den. Sjekka på nettet. Den brukes visst gjerne for å symbolisere at et utsagn er galt! True or false liksom. Ingen gråsoner, ingen tvil. Det minner samtidig om disse isolerte legoveikryssene da. Jeg tenker at han gutten der, han driver med event planning på et eller annet nivå.

JLP: Ja, “tilfeldige events i selve veidekket» står det her i utstillingsteksten, det er dét han tegner! Et road show, kanskje? Du behandler de uproporsjonale forholdene i det å begå «feil». Normen i samfunnet som ikke setter pris på de impulsive, ulineære oppfattelsene, tankegangene, eller måtene å gjøre ting på. Mens i ufattelig store, globale regelverk, så skjer slike «glitches» allikevel hele tida. Det er jo dét du er inne på her.

KYL: Jepp. Uten regler, ingen glitch. Utilsiktede feil kan oppstå i et hvilket som helst system. Byråkrati, infrastruktur, reklame… det er så digg når intensjoner kortsluttes. Og etablert mening forkludres. Knud Young Lunde er billedkunstner og en språkforstyrrelse. Det har jeg skrevet ned et sted.

Det kommer noen inn i galleriet. Knud snakker med dem. En historie han forteller fikk meg til å le høyt, kan jeg høre, på opptaket her:

KYL: Det var noen unger her igår, som kastet seg over legoskulpturen. Forskjøv hele greia. Jeg satt inne på kontoret, da han ene kom bort, og spurte meg «er du en doktor?». Galleriet var et venteværelse, med bilder på veggene til de voksne, og lego til ungene på gulvet.

Knud returnerer.

JLP: Jeg likte så godt den doktorhistorien. Fungerer som en bra metafor på en institusjonalisering av alle mulige plan i samfunnet. Jeg tenker på Lego som leke, nå finnes nesten bare helt konkrete ting man skal bygge, apropos det du er inne på i forhold til en fasit, mal, et hefte man skal følge for å kunne bygge noe.

KYL: Det virker som Lego mer og mer satser på promoterende klosser. Prince of Persia-lego lissom! Det legges ikke akkurat opp til fri utfoldelse der. Men jeg tenker ikke på kunsten her som direkte institusjonskritisk, det er iallefall ikke der jeg starter… Jeg jobber intuitivt. Denne skisseboka for eksempel, jeg har mange slike, og som du ser sampler jeg veldig mye, klipper og limer. Fra tørre instruksjoner, reklamebilag, selvhjelpslitteratur, hotellrommets serviceinnstilte informasjonsmateriell… Det er noe fremmedgjort over det materialet her, ser jeg. Fremmedgjort, og emo. Robot-haiku. Og ganske ironisk til tider.

«En slags distansert verdensanskuelse, koblet med tilfeldig lek»

JLP: Det får meg til å tenke på det arbeidet du har utenfor her på veggen. Veggarbeidet  i billboardformat hvor det står For more information please go, like i nærheten av et «fjell» med nyrevne bygninger. Det er utrolig interessant, for jeg synes det blir et veldig tydelig stedsspesifikt verk. Det funker så bra i forhold til hele området her nede på Nøstet og Dokken, bygningene som blir revet og åpne plasser som blir stengt igjen. En fremmedgjøring på dét planet. Derfor er det arbeidet så fint, for det belyser nettopp det fake i det forbrukervennlige.

KYL: Det arbeidet har jeg tenkt mest på som en utadvendt del av utstillingen her inne. Jeg fant de eksakte rammemålene til et Clear Channel-billboard og snekret det opp. Bestilte ekte print og greier. For more information please go. Kortslutningen i mening, en standard setning, som man er vant til å høre fortsette. Man skal vanligvis «gå» til et virtuelt sted, men amputert fungerer setningen kun som selvmotsigende reklame. Høflig, i en stram tone, «vær så snill og gå». Jeg syns det var veldig godt sagt, “det fake i det forbrukervennlige”… det er jo noe kunstig med hele den retorikken der, og iscenesettelsen av opplevelser, events. Billboarden oppfordrer kanskje til å oppsøke en mer direkte opplevd informasjon, ikke fullt så farget av kommunikasjonsmedier, vareform og kommersielle interesser?

JLP: Den knotete skriften på billboardet, hvordan oppsto den?

KYL: Tilfeldig forming av bokstaver. Venstrehånda mi skriver fortsatt som om jeg var 5. I skisseboka skriver jeg endel sånn for å skille ting fra hverandre visuelt. Jeg lukker øynene og tusjer sakte avgårde. Og så ble det en link til fotoet av han kiden da.

JLP: Absolutt. Men apropos det du sier om tilfeldig forming. Det er jo tendenser til nettopp dét som skjer i Google Earth når verden scannes og måles opp. Når veier gis sterke elementer av dysfunksjonalitet. Kan du fortelle litt mer om de bildene som henger her i utstillingen?

KYL: I Print Screen-serien kjennes det ut som at det skjer en idésymbiose mellom form og innhold. Dette er jo, som titlene antyder, screenshots, ubehandlede observasjoner ifra Google Earth, avfotograferinger av warpede fotografier printet ut i formatet til en 60 tommers flatskjerm-tv. Selve innrammingen aktiveres ved at den er matt sort, som på en TV. Print. Og screen. I disse to bildene her er det en bil inkorporert i topografien som satelittfotoene har blitt strukket nedover. Jeg mistenker at satelitten har truffet en bil i farta. Jeg liker å tenke på det sånn. At det er helt tilfeldig, det som har skjedd der. Inni fjellet er det en abstrahert bil. En virtuell eller mental fremstilling. Av veien. Den glitchy information superhighway.

JLP: Det får meg til å tenke på en samtale jeg hadde i sommer. Har du hørt om automatiserte biler? Jeg blir alltid så engstelig når taxisjåføren følger mer med på GPS-skjermen enn på veien.

KYL: Ja, biler som ikke kan kræsje, som har sensorer. Det er en form for eksistensialisme i det jeg driver med, tror jeg.

www.knudyounglunde.com

www.ministryoftransportandcommunications.com

Knud er representert på BGO1 med en stedsspesifikk installasjon utenfor inngangen til Stenersen, som vil stå fra 29.10.2010 til 30.01.2011.

Han skal også være med på en utstilling på Volt i Bergen i desember.

Foto: Knud Young Lunde