A person doesn´t always know what She is longing for

Afterthoughts from visiting the contemporary art festival, ART IST KUKU NU UT in Tartu, Estonia. Open from 15.09. to 15.11. 2011. For Norwegian text, scroll down.

Art Must Be Beautiful. Exhibition with works by Marina Abramović at Tartu Art Museum.

Foaming spit blended with pieces of half-chewed onion runs down Marina Abramović´chin in her piece The Onion (1996). The video shows a close up of her beautiful and aged face suffering from the pain it takes to eat a raw onion. At the same time we can hear her mutter;

I’m tired of changing planes so often, waiting in the waiting rooms, bus-stations, train-stations, airports. I am tired of waiting for endless passport controls. Fast shopping in shopping malls. I am tired of more career decisions: museum and gallery openings, endless receptions, standing around with a glass of plain water, pretending that I am interested in conversation. I am tired of my migraine attacks. Lonely hotel room, room service, long distance telephone calls, bad TV movies. I am tired of always falling in love with the wrong man. I am tired of being ashamed of my nose being too big, of my ass being too large, ashamed about the war in Yugoslavia. I want to go away.

Abramović´ art is for me countless attempts with redefining femininity through bodily presence. There is a crack, a crack in everything, that is where the light gets in, Leonard Cohen sings. The sentence appears in my consciousness when I am digesting the exhibition together with the other impressions from Tartu. The intensity in Abramović´s art is to show her own incompleteness, and how she is striving with accepting herself. She is stunningly beautiful, but always falls in love with the wrong man, and apparently she has taken several plastic surgery operations lately.

One could ask whether there lies a contradiction in her feministic approach and her self-obsessed works? I am thinking that this mistake, the vanity, her weak point, makes her such an interesting and successful artist. The awareness of her own beauty is the driving power in many of her pieces. The Hero (2001), dressed in black, she is sitting on a white horse holding a white flag that floats in the wind. Who is it she wants to make peace with, and why?

The work that also holds the title of the exhibition, Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) shows a naked, young Abramović combing her hair with frenetic energy, whilst repeating to herself these two declarations again and again. In the video where she is eating the onion her beauty is abjected out of her body. The curse, the reason why she always fall in love with the wrong man gutters out of her eyes as bitter tears, but repeatedly choking on the onion she coercively continues to eat. This insane mixture of beauty and the grotesque makes Abramović´s art to an attraction and shows how the dualistic battle in our own culture that divides mind and body, man and woman, good and evil, is not happening between two sides (me and you, us and the others) but is a deeply twisted conflict in the subject´s fight with herself.

Põhjamaade Paviljon. Ytter participate at ART IST KUKU NU UT 2011.

In the beginning were the words; ART IST KUKU NU UT. A contemporary art-festival in Tartu, the city that lies deep inside the Estonian forest, where the river Emajõgi floats with no haste, like a swelled atrium, the front court of the heart. Apparently Tartu is a small sleepy town that you only reach after a two and a half hours bus drive from Tallin, the capital of Estonia.

ART IST KUKU NU UT has the ambition to speed up the pulse of the city by injecting contemporary art from national and international artists into its vains.

Ytter were invited by Rael Artel og Kaisa Eiche, the curators of ART IST KUKU NU UT, to participate in the festival with a seminar about the role of the curator versus the role of the artist. This resulted in a Nordic Pavilion, a Põhjamaade Paviljon, in Gallerii Noorus. We brought and mounted our pink parachute and made an exhibition with post-capitalistic works that underlined an atmosphere of Eutopia. In this space, the Nordic Pavilion, where it was good to be, artists and curators from Baltic, European and Nordic countries were gathered to give presentations and conversate with each other. Egg and bacon was fried on a Saturday morning for the guests that arrived both Tartu and Ytter at this specific occasion.

Xism. Presentation by Roberto N. Peyre in the Nordic Pavilion.

Roberto N. Peyre presented an exhibition he curated this spring and summer within the Ethnographic Museum in Stockholm, called Xism. The exhibition developed through a unexpected process where Peyre originally had the role as advisor for the exhibition Vodou, a topic the museum found a bit touchy to handle on their own. Since Roberto also is an artist it was difficult not to intervene in the process with his own ideas. The Museum got a rich program with contemporary practices dealing with vodou called Xism. Among the invited artist where Eugene, Jean Hérard Celeur og Racine Polycarpe from the Haitian artist-collective Atis Rezistans. To think of art as a type of resistance is easy to follow. But in this specific occasion the use of the notion becomes more radical; art is the same as growing resistance towards death. Atis Rezistans are situated in Grande Rue District, one of the neighborhoods with the worst reputation in Haiti’s capital Port au Prince. The source of their practice is found material or garbage. Artistic practice as a way to survive is a deeply serious situation.

One of the questions rising from this way of thinking could be: If you are not fighting against death in your work, what are you then fighting against or fighting for?  The conversation Ytter had with Roberto raised several approaches to problems such as; an object could be accepted as holy when it appeared inside an exhibition about vodou, but the same object is not believed to have an inherent power when it is just art. This shows how incredibly important the context is for the reading of an object. Another question that rises, is whether it is a paradox that established institutions which represent specific ways of reading art also tries to contain the experimental or even metaphysical art that holds an immanent transcendence? What kind of room do we need to challenge how we understand ourselves? Why do we think that the rigid hierarchies in the art world can foster ground-breaking art? Or do we actually need to give form to the formless and words to the unspoken to make them communicate?

Acts of Refusal. International exhibition at Tartu Art House.

The words ÄRGE USKUGE TÕDE are written on a banner that is hanging on the façade of the building that holds the international exhibition during ART IST KUKU NU UT, Acts of Refusal, curated by Ellen Blumenstein og Kathrin Meyer. It means Don´t Believe in Truth. Or maybe; do not believe in established truth. This is a group show with 14 national and international artists. The banner is made by the artist duo Libia Castro and Ólafur Ólafsson and is the closest to the exhibition-title. Barthol Lo Mejor, with a bachelor degree in Semiotics from Tartu University, showed three works that he insisted to mention as pop-op-art, with the poetic title Shades of Gray. Three images with Dollar, Euro and Pound signs where printed on canvas. In every picture there was “a mistake” (there IS a crack in everything…) that creates an interruption in the reading. This young man proved to be insisting on diverse topics, which are impossible to think without words. But in that case he had to deal with strong resistance from Ytter.

Laura Toots is another young Estonian artist that impressed me with her work Turnaround (2011). The video shows details from an aeroplane, and makes me think that the artist must have someone in her family who is a pilot, otherwise it would be impossible to do such intimate filming at the airport. It is the security-routines that have to be done before departure that are filmed. The engine is started and turned off again. The plane as a symbol has in many ways become heavily loaded after 11.09.2001. Toots uses this in her work, and manages to build up an intense narrative without too many elements. The stunning thing about this work is in the end how the aesthetics of the plane, or the beauty if you want, are stronger than the trauma made by propaganda the last few years. So this work is part of a healing process that the Western World has added to its own history. Toots is changing how we read the plane as a symbol.

Leaving Tartu. Y-gallery. Work by four Estonian artstudents.

I take a ticket for the queue, but understand that there is no reason to wait as the numbers are randomly pulled out of the machine. If I should follow the logic of standing polite in a line, I would probably never get into the artwork itself. And that is maybe why it is so difficult to leave Tartu? This piece Another work (2011), electronically controlled spatial installation created by Toomas Thetloff, forces the viewer to make decisions. When the entrance-door opens with a electronic sound every now and then, one person at the time can pass into the work. You enter into a dark room where nothing happens. I reason that noone came out again, so there must be a way further in to the darkness. There is door after door. No light. One door goes the opposite way than the others, and I think it is locked. What now? Where are the others? And then I realize that I have to pull the door instead of pushing it, and the walk in darkness can continues.

Open questions

I found the way out of Thetloff´s work, but I am not sure whether I managed to leave Tartu as the title of the exhibition problematize. There are some questions hanging in the air afterwards; what would be a relevant written language to accompany contemporary art? Why do Nordic artist write more about their own and other artists art than they do in the Baltic countries? Or like Marie Nerland posted in her presentation in the end of her presentation:

I think there is a lot of work to do in terms of inventing new formats. And how we think of, write about and curate contemporary art. To end with some open questions – What one wants to work with and fight for?

What kind of art one would like to defend, for whom and why?

For further reading: http://www.artistkukunuut.org/en/


Du kan lengte, uten å vite etter hva.

– spredte tanker fra Ytters besøk I Tartu på samtidskunstfestivalen ARTISTKUKUNUUT.

Art Must Be Beautiful. Utstilling med verk av Marina Abramović på Tartu Art Museum, kuratert av Rael Artel.

Frådende spytt blander seg med biter av halvtygget rå løk som renner ut av munnen til Marina Abramović i verket The Onion (1996). Videoen viser nærbildet av hennes vakre, men eldede ansikt som lider under smertene hun gjennomgår ved å spise en rå løk. Samtidig hører vi henne mumle;

I’m tired of changing planes so often, waiting in the waiting rooms, bus stations, train stations, airports. I am tired of waiting for endless passport controls. Fast shopping in shopping malls. I am tired of more career decisions: museum and gallery openings, endless receptions, standing around with a glass of plain water, pretending that I am interested in conversation. I am tired of my migraine attacks. Lonely hotel room, room service, long distance telephone calls, bad TV movies. I am tired of always falling in love with the wrong man. I am tired of being ashamed of my nose being too big, of my ass being too large, ashamed about the war in Yugoslavia. I want to go away.

For meg handler Abramović sin kunst om utallige forsøk på å redefinere femininitet gjennom fysisk tilstedeværelse. There is a crack, a crack in everything, that is where the light gets in, synger Leonard Cohen. Denne setningen dukker opp i min bevissthet når jeg fordøyer denne utstillingen og alle opplevelsene fra Tartu. Styrken i Abramović sitt kunstnerskap er å vise frem sin egen ufullkommenhet, og hvordan vi som individer strever med å akseptere oss selv. Hun velger alltid feil menn, hun er smellvakker, hun har i senere tid tatt flere plastiske operasjoner, blir det fortalt. Ligger det ikke en selvmotsigelse i hennes selvopptatthet blandet med feministiske ytringer, kan en spørre seg? Men jeg tenker at det er denne feilen, forfengeligheten, hennes svakhet, som gjør at hun er en så stor kunstner. Bevisstheten om sin egen skjønnhet er drivkraften i mange av arbeidene hennes. The Hero (2001) , sortkledt sitter hun, en voksen kvinne, på en hvit hest med et hvitt flagg som vaier i vinden. Hvem er det hun vil slutte fred med? Og hvorfor? Utstillingens tittelarbeid; Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) viser en ung naken Abramović gre sitt eget hår med en rasende kraft mens hun igjen og igjen gjentar lavt for seg selv disse to påstandene. I arbeidet med løken abjekteres skjønnheten ut av kroppen, hun kaster sin egen skjønnhet ut, forbannelsen, årsaken til at hun alltid ender opp med feil menn? Den renner ut av øynene som bitre tårer, den fråder om munnen som stadig brekker seg, men allikevel tvangsmessig fortsetter å spise. Det er denne vanvittige blandingen av motsetningene, det skjønne og det groteske, som gjør Abramović sine arbeider til en attraksjon. De viser at den dualistiske kampen i vår kultur som skiller kropp og sinn, mann og kvinne, godt og ondt, i all hovedsak ikke forgår mellom to parter, oss og dem, men er dypt sammenfiltret i subjektets egen kamp med seg selv.

Nordisk Paviljong

I begynnelsen var ordet; ARTISTKUKUNUUT. En samtidskunstfestival i Tartu, byen langt inne i de baltiske skogene, der elva Emajõgi flyter uten å forhaste seg, som en svulmende atrie, hjertets forgård. Tartu er tilsynelatende en liten sovende by som du først kommer til etter en to og en halv times kjøretur med buss fra Estlands hovedstad, Tallin. ARTISTKUKUNUUT er en ambisjon om å speede opp byens puls ved å injisere samtidskunst fra inn og utland.

Ytter ble invitert av Rael Artel og Kaisa Eiche, kuratorene for ARTISTKUKUNUUT, til å bidra på festivalen med et seminar som skulle ta for seg kunstnerrollen versus kuratorrollen. Dette resulterte i en Nordisk Paviljong, en Põhjamaade Paviljon, i et av byens visningsrom, en søylehall ved navn Galleri Noorus. Der spente vi opp vår rosa fallskjerm, viste  arbeider som har en post-kapitalistisk undertone og samtidig underbygger en  følelse av Eutopia . Dette stedet, i den Nordiske Paviljongen, hvor det er godt å være, samles kunstnere og kuratorer fra baltiske, europeiske og nordiske land til presentasjoner og diskusjoner. Her stekes det egg og bacon på en lørdagsmorgen, til gjestene som for anledningen har kommet til både Tartu og Ytter på samme tid.

Xism. Presentasjon av Roberto N. Peyre i Nordisk Paviljong.

Roberto N. Peyre holdt en presentasjon i den Nordiske Paviljongen om utstillingen han kuraterte på Etnografiska Museet i Stockholm, Xism, denne våren og sommeren. Utstillingen kom til gjennom en uforutsigbar prosess der Peyre opprinnelig skulle være rådgiver for utstillingen Vodou, en tematikk museet fant det ømtålelig å jobbe med på egenhånd. Men siden Roberto også er kunstner, var det ikke lett å la være å blande seg inn med egne ideer. Og til slutt fikk museet et fyldig program med samtidskunst, Xism, som aktualiserer vodou i vår egen tid. Blant de inviterte kunstnerene var Andre Eugene, Jean Hérard Celeur og Racine Polycarpe fra det haitiske kunstkollektivet Atis Rezistans. Å ta utgangspunkt i kunst som motstand er en tanke det er lett å forstå. I denne konkrete sammenhengen dreier det seg om en mer radikal bruk av begrepet; at kunst er det samme som å bygge opp motstand mot døden. Atis Rezistans holder til i distriktet Grande Rue, et av de mest beryktetde nabolagene i Haitis hovedstad Port au Prince. Utgangspunktet for deres praksis er funnet materiale, dvs søppel. At kunst utøves som en måte å overleve på er et dypt alvorlig anliggende. Et spørsmål som fødes av denne holdningen til kunst er; Hvis du som kunstner ikke kjemper mot døden i ditt kunstnerskap, hva er det du da kjemper for eller mot?  Samtalen Ytter hadde med Roberto reiste blant annet problemstillingen; et objekt kan aksepteres som hellig når det opptrer innenfor en utstilling som handler om Vodou, men regnes ikke for å ha en iboende kraft når den vises som kunst. Dette viser hvor viktig rammen eller konteksten kan være for lesningen av objekter. Er det et paradoks at etablerte institusjoner som representerer en rekke uskrevne lover for lesning av kunst, også skal romme det eksperimentelle eller endog det metafysiske som innehar en iboende overskridelse? Hva slags rom må skapes for å utfordre vår egen forståelse av oss selv? Hvorfor tror vi at kunsthierarkienes rigide systemer kan fostre banebrytende kunst? Eller er det slik at det formløse må gis form for å eksistere, og at det ordløse må uttales for å kommunisere?

Acts of Refusal. Internasjonal utstilling på Tartu Art House.

Ordene, ÄRGE USKUGE TÕDE, står skrevet på et banner som henger utenpå bygningen som rommer den internasjonale utstillingen under ARTISTKUKUNUUT kuratert av Ellen Blumenstein og Kathrin Meyer. Det betyr ikke tro på sannheten. Eller også, ikke tro på etablerte sannheter, tenker jeg. Dette er en gruppeutstilling med 14 kunstnere fra inn og utland. Banneret er laget av kunstnerduoen Libia Castro og Ólafur Ólafsson og er det som ligger tettest opptil utstillingstittelen.

Barthol Lo Mejor, med bachelor i semiotikk fra Tartu, viste tre verk som han selv insisterte på å kalle pop-op-art med den poetiske tittelen Shades of Gray. Verkene er tre print som viser flater fylte med tegnene for dollar, euro og pund. I hvert bilde er det en «feil» (ther IS a crack in everything…) som skaper et brudd i lesningen. Denne unge mannen viser seg å insistere på litt av hvert, blant annet at det ikke går an å tenke uten ord, men her møtte han sterk motstand i Ytter.

En annen Estlending som etter min oppfatning utpeker seg er Laura Toots med verket Turnaround (2011). Videoverket viser detaljer fra et fly, som får meg til å tenke at kunstneren må ha bekjentskaper eller familie som er flygere, ellers ville ikke denne intime filmingen av flyets inventar vært mulig. Uten at jeg vet det, er det flyets sikkerhetssystemer som filmes, alt som må gjøres klart før det skal lette. Motoren startes og skrues av igjen. Flyet som symbol har blitt ladet mange hakk etter 11.09.2001. Dette benytter Toots seg av og klarer å bygge opp en intens spenning med minimal historiefortelling. Det slående er allikevel at flyets estetikk, eller skjønnhet om du vil, overdøver traumene skapt av propagandaen vi har vært utsatt for de siste årene. Slik at dette videoarbeidet er med på å hele sårene Vesten har påført seg selv. Toots arbeid endrer måten vi leser flyet som symbol på.

Leaving Tartu. Y-gallery. Verk av 4 Estiske kunststudenter.

Jeg trekker en kølapp, men skjønner snart at det ikke er noen grunn til å vente på tur fordi kølappene er vilkårlig nummerert. Hvis jeg skulle følge logikken I å stå høffelig I kø ville jeg sannsynligvis aldri entre selve verket. Her ligger kanskje hemmeligheten bak hvorfor det er så vanskelig å forlate Tartu? Verket Another work (2011), en elekronisk konrtollert rommelig installasjon av Toomas Thetloff, tvinger publikum til å ta avgjørelser. Når inngangsdøren åpner med en inntrengende lyd kan én person av gangen entre verket. Jeg kommer inn i et bekmørkt rom hvor ingenting hender. Fordi jeg ikke har sett noen komme ut igjen av inngangsdøren, resonerer jeg meg frem til at det må være en vei videre i mørket. Jeg går gjenneom dør etter dør. Det er helt mørkt. En av dørene går motsatt vei av de andre, noe som resulterer i at jeg tror at den er låst. Hva nå? Hvor har det blitt av alle sammen? Og så skjønner jeg plutselig at jeg må dra istedenfor å skyve, og ferden i mørket kan fortsette…

Åpne spørsmål

Til slutt fant jeg vegen ut an Another work, men jeg er ikke sikker på om jeg virkelig har forlatt Tartu, slik tittelen på utstillingen problematiserte. Noen åpne spørsmål henger igjen I luften. Hva er et relevant språk for samtidskunst? Hvorfor er det slik at nordiske kunstnere skriver mer om sin egen og andren kunst enn sine baltiske kolleger? Eller slik Marie Nerland avsluttet sin presentasjon under seminaret I den nordiske paviljongen:

I think there is a lot of work to do in terms of inventing new formats. And how we think of, write about and curate contemporary art. To end with some open questions – What one wants to work with and fight for?
What kind of art one would like to defend, for whom and why?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *