Ikke sov!

Den 6. Momentum Biennale; Imagine being here now. 18. juni – 2. oktober, i Moss.

Også utgangspunktet for denne teksten er på mange måter begrenset av tid og rom, slik tittelen til Momentum 2011 peker på. Mine refleksjonene er bygget på kun en del av Momentum; de tre utstillingshallene som ligger i den gamle møllebyen i Moss sentrum.

Bak skranken, på vei inn i Momentum Kunsthall befinner det seg en trapp. Den brer seg utover ett av hjørnene i rommet, og når helt opp til taket. En trapp som tilsynelatende ikke leder noen steder hen, disfunksjonell, og lettere klaustrofobisk hvis en forestiller seg at en skal forsøke å bruke den slik vi vanligvis bruker en trapp. En ville havne helt opp under taket, fastklemt, uten å ha kommet noe bestemt sted. Men som skulptur er den slående, hvis en bare kan forestille seg at den ikke skal brukes slik en vanligvis bruker en trapp. (Det viser seg at dette “verket” ikke er et verk, men en arkitektonisk finesse, et slags amfi, bygget til forrige Momentum. Bygget av kunstnere, vel og merke).

Fra videoarbeidet Versions av Oliver Laric. Foto: Vilde Andrea Brun.

Det arkitektoniske grepet til Øystein Aasan, å bygge en labyrintisk utstillings-situasjon der hvert verk får operere alene i sitt eget hjørne av labyrinten, oppleves som noe av det mest vellykkede i Momentum Kunsthall. Gjentakelse og repetisjon i arkitekturen danner en fysisk ramme for betrakteren som etterhvert også kan se dette som et større tema i mange av arbeidene som stilles ut. Et slående eksempel på dette er Versions av Oliver Laric, en video som handler om å sammenligne, eller at alle kunstverk imiterer eller er beslektet med andre verk, at alle verk er en Versjon. Dette verket problematiserer også opphavsrett innen kunstverdenen; hvor ligger verkets autonomi, er det mulig å løsrive seg fullstendig fra tidligere versjoner?

Chess Cube Project av Paulo Bottarelli. Foto: Vilde Andrea Brun.

En annen kunstner som på snedig vis bruker repetisjonen som tema i sine verk under Imagine being here now, er Chess Cube Project av Paulo Bottarelli. Betrakteren forholder seg til en lukket kube som er så stor at det ville være mulig å gå inn i den. Ved siden av kuben vises en videoprojeksjon av et maleri, og det er nærliggende å tenke seg at maleriet befinner seg på innsiden av kuben. Inntil en beveger seg rundt hjørnet, eller snur seg rundt, og ser det originale maleriet henge på veggen. Hva som befinner seg inne i kuben forblir et mysterium. Maleriets motiv er vagt, og vanskelige å tolke. Det er vanskelig å si hva en her står ovenfor. Denne opplevelsen blir forsterket da verket «gjentar seg» i neste utstillings hall, bare at motivet på maleriet er et annet. Undertegnede fant det mer givende å befinne seg i sin egen undring rundt dette arbeidet, enn å lese katalogteksten.

Dont´t sleep yet, Fiete Stolte. Foto: Vilde Andrea Brun.

Dont´t sleep yet, en installasjon av Fiete Stolte, viser en sirkel av monitorer montert på gravstøtter. På skjermene som vender innover i sirkelen vises bilde av lys og skygge på vegger eller forholdsvis rene hvite flater. Etter en stund er det mulig å oppfatte at det er lysets gang gjennom ett eller flere rom som vi er vitne til. Tiden er forvrengt, den er kraftig skrudd opp, slik at vi kan se hvordan det faller inn i rommet og vandrer over disse flatene. Tittelen får meg årvåken; her er det noe som forgår, her er det noe jeg ikke må miste. Eller er det en melankolsk refleksjon over hvordan tiden umerkelig smyger seg gjennom livene våre, berører oss, før den helt sikkert også forlater oss og kommer til syne gjennom nye objekter, nye mennesker, nye liv?

Dont´t sleep yet (detalj) Fiete Stolte. Foto: Vilde Andrea Brun.

Mens jeg gikk omkring i dette virvaret av rom og følte meg litt som … left by an Ariadne´s thread, leading through its own labyrinth, skjedde det noe uventet; en journalist fra Moss Avis dukket opp som troll av eske og «ville stille noen spørsmål», hvis det var greit? Ettersom jeg er født og oppvokst i Moss følte jeg en viss forpliktelse ovenfor lokalsamfunnet, for ikke å si lokalavisa. Overskriften på dobbeltoppslaget i Moss Avis dagen etter (12.08.2011) ble «Støtter pengebruk uten å ha sett biennalen». Saken handlet om økonomi, og uttalelsene til meg og min samboer, Semund Svelle, ble brukt for å krydre en tilsynelatende ferdig skrevet tekst av journalisten Torgeir Snilsberg.

Veggtegning av Michael Baers

At billedkunst «stjeler» kulturmidler fra annen kultur er en myte mange kunstnere er lei av. Det sier seg selv at de 8 millionene som er brukt på Momentum 2011 ikke først og fremst kommer fra kommunale midler, men tvert i mot bidrar med en stor andel friske kulturmidler til Moss i form av en samtidskunstutstilling av høy kvalitet, og alt det den fører med seg. Å måle Momentums verdi i kroner og øre er en kompleks affære; en del av regnestykket handler om hva tilreisende publikum legger igjen av midler i byens hoteller, kaffeer og resturanter. Et annet moment er hva dette betyr for byens omdømme. Imagine being here now omtales i svært mange nasjonale og internasjonale medier.

Men den viktigste biten i regnestykket er umulig å tallfeste; kunstens egenverdi. Hva betyr billedkunsten for samfunnene som eksisterer i dag, lokalt og globalt sett? Jeg mener det er nødvendig å anerkjenne viktigheten av den konseptuelle og visuelle refleksjonen billedkunst representerer. Billedkunsten, sammen med de andre kunstartene, utgjør rom for det ordløse, det imaginære, det som ligger i grenselandet for rasjonaliteten. Billedkunsten inngår i store, globale samtaler som skjer på kryss og tvers av landegrenser og kontinenter. Den gjenspeiler en mangefasettert gjentakelse og uendelige variasjoner over politiske, emosjonelle, kulturelle og intellektuelle spørsmål vi står ovenfor som mennesker. Slik jeg oppfatter det handler billedkunst om hva det vil si å være et menneske. Jeg mener det er grunnleggende nødvendig at ethvert samfunn til enhver tid reflekterer over dette på sine egne måter, og at kunsten kan romme det som ikke får plass andre steder i samfunnet, det vi enda ikke forstår, det vi enda ikke kan snakke om.

Når det er sagt, er det kanskje de kunstfaglige miljøene sitt ansvar å synliggjøre hva de 8 millionene til Momentum 2011 er brukt på. Hvis en tenker seg at de skal lønne over 50 kunstnere, 5 kuratorer, samt administrative og tekniske ansatte er ikke summen så svimlende. Vi kunstnere har et problem; det kan virke som om det er liten forståelse for at vi vil ha lønn for arbeidet vi gjør. Når Odd Nerdrum igjen dekker forsidene på avisene, sier dette vel så mye om medienes fordreining av hva det vil si å være billedkunstner, som om hans uaktsomme håndtering av egen økonomi. En kunne ønske seg at mediene anerkjente billedkunst som et variert fagfelt, der den enkelte arbeidstaker ikke jobber mindre for lønna enn den norske gjennomsnittsborgeren.

Swirler av Caroline Achaintre. Foto: Vegard Kleven.

Etter en lang digresjon vil jeg avslutte med arbeidet Swirler av Caroline Achaintre, en diamantaktig formasjon vevet og/eller sydd sammen i et energisk uttrykk. Dett er noe av det jeg personlig kunne ha ønsket meg mer av i denne utstillingen (eller det jeg fikk med meg av den); mer umiddelbar energi, litt mer trøkk, for å bruke et lokalt uttrykk. Med så mye stimuli til den intellektuelle delen av hjernen hadde det vært deilig å balansere det med mer impulsive, umiddelbare arbeider.

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


two × = 8

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>