(Post)idyllisk postindustri– Magnhild Øen Nordahl på TAG TEAM

Rett før jul stilte den unge kunstneren Magnhild Øen Nordahl ut en tettpakka serie med skulpturer i utstillingen Velkommen til Damsgårdssundet, på det nyetablerte galleriet Tag Team på Laksevågsiden av byen.
Utstillingen til Magnhild ble laget i relasjon til omgivelsene i Damsgårdsveien, hvor galleriet ligger. Veien har i mange år vært en bortgjemt turgåer–perle, med sine gamle industribygg og arbeiderboliger i (u)skjønn forening. Det hersker imidlertid ingen tvil om at det skjer store forandringer her i strøket. Fra å ha vært en shabby gate på den feile siden av byen, skal Damsgårdssundet i løpet av de neste par årene bli det hotteste stedet å bo i Bergen. Den påbegynte gentrifiseringen av området er en realitet. Jeg kontaktet Magnhild for å gå en kombinert tur gjennom området og for å høre mer om hvordan hun har jobbet.

Én av skulpturene til Magnhild er en projeksjon av en filmet skatesession, der bl. a en av triksene som filmes er det som på skate-terminologi heter en wallride. På vei ned mot Puddefjordsbrua, skjønner jeg etterhvert at det nettopp er her wallriden gjennomføres;– opp det loddrette understellet. Korrespondansen mellom måten skaterne forholder seg til arkitekturen i byrommet, og hvordan de bruker gjenstandene de finner, er på mange måter sterkt beslektet med hvordan Magnhild selv jobber metodisk. Aktiviteten har en sterk tilknytning til arkitektur, og skatere har et intenst forhold til byrommet. På detaljnivå blir de kjent med gjenstandene rundt seg, underlag, trappetrinn, helninger og vinkler. De får en intens fysisk forbindelse til byrommet, som Magnhild synes er veldig interessant i forhold til hvordan hun selv jobber med skulptur og form.
Jeg tenker i forhold til skating at det ligger en anarkistisk holdning i bånn, sammen med en konstant øving av tekniske ferdigheter. Mulighetene som ligger i selvfølgeligheten av å kunne bevege seg hvor man vil (kan man ikke det?), og å ta den friheten i bruk. Skaterne skater sikkert ikke for å være politiske, men handlingen er likevel et slags statement. Spesielt synes jeg dette kommer fram i resten av konteksten som preger utstillingen. Bl.a refererer Magnhild til situasjonistene, og en fenomenologisk tilnærming til byrommet i skulpturene sine. Formspråket refererer til minimalismen og modernistisk arkitektur, filosofisk sett knyttet til den utopiske byen. Selv om disse to retningene kanskje er noe som ofte anses som adskilte eller motsatte verdivalg, er det noe som for Magnhild henger tett sammen, og hun viser like stor interesse for begge deler.

Skala, strukturer, retninger og bevegelser utgjør en slags kjerne i det Magnhild har jobbet med i produksjonen av de nye skulpturene. Sammen med ideer rundt byplanlegging og utvikling av byen, formet dette retningen for utstillingen. En dvelning over industrien som forsvinner, og hva som kommer inn i mellomrommene, også før de nye boligbyggene står ferdige.
Selv sier hun: “Det at et område er i en transformasjonsperiode, det gir det jo kvaliteter, som at forskjellige typer materialer og ting ligger og slenger rundt omkring. Midlertidigheten er noe som skaper muligheter, som man selv kan definere. Tittelen på utstillingen var Velkommen til Damsgårdssundet– og da tenker jeg velkommen til Damsgårdssundet her og nå; idag. Det er en utstilling her, i motsetning til reklamen som viser en solrik framtid i sjøkanten. Jeg er opptatt av det som blir produsert her, før det på reklameplakaten blir realisert”.

Se mer av Magnhild sine arbeider her.

Tekst: Julie Lillelien Porter/foto: Anngjerd Rustand

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


4 − three =

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>