Case study fra sidelinjen

Morten Øen
Ingenting, ingen, ingensteds, aldri
Roman, Forlaget Oktober, 2008

Kunstverdenen og dens logikk er noe av det mest skremmende og uforståelige man kan møte på som ung og håpefull. De fleste – det er ihvertfall et vanlig utgangspunkt – begynner med en naiv drøm om å bli kunstner og et ønske om å uttrykke seg, gjerne gjennom bilder, ofte vakre bilder, og sjelden med dypere kjennskap til de siste hundre årenes kunsthistorie og -teori. Slik er det også for Frank, som kommer til hovedstaden for å slå igjennom som kunstfotograf. Ingenting, ingen, ingensteds, aldri beskriver Franks møte med en kunstvirkelighet som er annerledes enn den han hadde forestilt seg, gjennom og rundt møter med faktiske og (delvis) fiktive utstillinger, kunstnere og kulturpersonligheter. «En handlingsmettet, burlesk og kald satire», ifølge forlagets presseskriv. Få ting ville gledet meg mer enn en god satire over samtidskunsten. Det er nemlig en hel del ved den som er irriterende – som for eksempel mange av utøvernes ganske lemfeldige bruk av språklige virkemidler.

1
Så langt, så vel. Hovedpersonen Frank har stukket av fra kjæresten og et trygt og stabilt forhold i utkant-Norge. Han har kjøpt seg leilighet i Oslo, nå er det en ny tilværelse som ligger foran ham. Med sine vakre landskapsfotografier vil han bane seg vei, «[…] sende bilder, CV, sin egen fotobok til galleriene, be om utstillingsvederlag, søke nytt stipend, vise hva han nå er i stand til, hvor viktig prosjektet hans er, hvor viktig det kommer til å bli»1.
I bokas innledende kapitler veksler det mellom trivielle innredningsseanser og Franks begynnende forsøk på å nærme seg kunstverdenen, det siste i følge med kameratene Jon Kristian – autodidakt maler med kommersiell suksess og lite til overs for «statslønna språk-konseptualister»2 og den unge, eksperimentelle poeten Andreas. Det blir ganske snart en belastning for denne leseren at Frank nesten konsekvent omtales som «han», også i objektsform, noe som gjør det krevende å skille ham fra kameratene og holde styr på hvem «han» til enhver tid refererer til. Uansett – med de motsetningene trekløveret på mange måter representerer, har de alle forutsetninger for å kunne fyre av noe noen interessante situasjoner. Samtalene dem i mellom er gjerne lettere spydige utspill mot kunsten og kunstformidlingen i alminnelighet:

– Hva betyr en symmetrisk tilstand som ikke er låst? Spør han Andreas, for å få gutten til å tenke på noe annet.
Andreas blunker tre ganger og sier at det høres ut som en billedkunstner som prøver å være filosof eller poet.
– De vralter og snor seg inn på alt og alle! Legger han til med forsøk på patos. – De bruker språk som var de trollmenn og magikere.
Jon Kristian plukker på en malingsflekk på buksa og sier jævla semireligiøse latsabber. På sin side tenker han at det har med visualisering å gjøre, og at det ofte går veldig galt. Han sier at hvis ingen vet hva han har gjort, så bør han kanskje gjøre noe annet, og i hvert fall ikke snakke eller skrive om det, og så nikker de, alle tre, og skåler i kaffe.3

Enigheten de tre imellom er forsåvidt en god start. Det er jo dem mot røkla, mot samtidskunsten – som det bare er Frank som også har planer om å erobre.

Det kretser rundt betrakterens rolle og fotografiets og kunstens muligheter i det forventningsladede vakuumet Frank befinner seg i etter bruddet og løsrivelsen, nå når han har begynt på nytt. Beskrivelser av og betraktninger over privatlivet han overværer gjennom vinduet mot bakgården er et motiv som gjentar seg.

Han fikk ereksjon, men var ute av stand til å finne ut av hvem av kvinnene som forårsaket den, selv om han gikk gjennom bildet på displayet flere ganger. Han tenkte at det kanskje bare var kameraet, det å ta noe fra noen, selve tilegnelsen, uten å bli merket eller sett …4

Allusjonene til Rear Window5 er åpenlyse, men slett ikke dumme, sett i forhold til bokas videre tilnærming til temaer som maktforhold og voyeurisme. Fotografen som en iakktager og en kikker – en som kun registrerer og dokumenterer omgivelsene – er en forestilling like populær som den er tilslørende. Franks betrakteradferd kan sies å utdype denne passivitetstanken, der han lar verden åpenbare seg for ham og selv bare flyter med. Det finnes ingen egentlig sterk vilje i ham, i alle fall ikke noen retningsbestemt vilje. Det er i stor grad Jon Kristian som kommer med de bastante kritiske utbruddene. Frank er enig med ham, ihvertfall et stykke på veien, men det er noe gjennomgående flyktig og unnvikende ved hans vesen. Selv i hans mest hatske og påståelige øyeblikk er han troende til å vende fullstendig om hvis han tror det tjener ham.
Hva er betrakteren, fotografen, som kun søker å registrere sine omgivelser, om ikke fullstendig underlagt omgivelsene, et objekt åpent for manipulasjon? Om virkelig ikke fotografen selv iscenesetter – blir han automatisk selv et objekt for iscenesettelsen? Det er på sett og vis det som skjer med Frank i den utviklingen han gjennomgår – det kan ihvertfall sies å være det han konfronteres med når boka når sitt klimaks. Det finnes utallige kimer til utforskning av kunsten og kunstnerens roller i dette materialet – graden av iscenesettelse og manipulasjon er én av flere mulige innfallsvinkler – i karakterenes samspill og i situasjonene som oppstår. Den totale negasjonen i tittelen Ingenting, ingen, ingensteds, aldri henspiller på et påstått fravær av oppriktighet, dybde og kvalitet i kunstverdenen. Men den kan også ses i forhold til fotomediet og fotografiske øyeblikket som noe forgjengelig. Her synes jeg Morten Øen har oversett en sjanse til å gå dypere inn i og nærme seg nettopp hva kunsten kan være, hvilke muligheter som ligger i kunstnerens rolle generelt og i fotografens rolle spesielt. Fotografiet som en inngangsport til fortiden, personlige minner og et opplevd tap står – i tillegg til betraktninger over forholdet objekt/fotograf/betrakter – sentralt i Roland Barthes Det lyse rommet, som Frank gjør seg noen tanker om. Men Franks refleksjoner når aldri ut over de overfladiske referansene han etter hvert benytter seg av, og potensialet hos Barthes blir dermed ikke utnyttet. Nå er Ingenting… riktignok en satire over kunstoffentligheten, og den påstår ikke å være så mye mer enn akkurat det. Det er kanskje urimelig å kreve at Øen skal komme med et slags alternativ til det han harselerer med. Det er heller ikke det jeg ber om. Jeg skulle bare ønske at Øen, når han først går så langt som til å skrive denne romanen, kunne utnyttet temaet og mulighetene litt bedre. Det er svært misforstått at en handlingsdrevet satire ikke skal kunne ha dybde, flere lag. Jeg tror at de beste satirene nettopp er de som evner å få frem kompleksiteten, selvmotsigelsene, det latterlige og samtidig inderlige i det stoffet de presenterer, og her har Øen mye å lære.

2
Fotogalleriet i Oslo er blitt en sentral location i Ingenting… Det er her Frank ønsker å få innpass, Fotogalleriet uttrykker alt det han vil oppnå og samtidig ikke kan fordra. Det kan kanskje umiddelbart virke selvmotsigende, men det er en lett gjenkjennelig følelse. Man ramler jo ikke inn i kunstverdenen for så å konstatere at her er alt som det skal være, utmerket. Det er forholdsvis utbredt å ville det bestående til livs – og det bestående er stort sett alt og alle som nyter større oppmerksomhet enn en selv – samtidig som man ikke kan unngå å ha en viss respekt for det. Man blir unektelig litt pubertal av å begynne med kunst.
Franks forhold til Fotogalleriet begynner med en episode som også er vektlagt i intervjuet med Morten Øen i Morgenbladet6, åpningen av utstillingen Sketches for the meantime høsten 2006. I virkeligheten var det angivelig en i Øens følge som lagde brudulje ved å rope ut under åpningen det alle egentlig visste (i god H. C. Andersensk tradisjon), det er jo en BENK! Ord som i boka blir lagt i munnen på Jon Kristian. Og visst er det ingen fotografier på Fotogalleriet denne kvelden, selv om det ifølge presseskrivet er en form for fotografier i tredimensjonal form, eller latente fotografier. Det er tydeligvis realpresensen Øen/Jon Kristian ikke tror på. Benken er ikke blitt et fotografi fordi Fotogalleriets utstillingstekst hevder det. Men nå befinner vi oss altså i det protestantiske Norge, hvor mye informasjon bare skal forstås symbolsk. Tredimensjonale gjenstander kan også tenkes å kunne brukes til å si noe om det (tradisjonelt) todimensjonale fotografiet. Nå medgir jeg gjerne at utstillingsteksten er en sjanger med forbedringspotensial, og hva kvaliteten på akkurat denne utstillingen angår, kan jeg egentlig ikke si noe verken for eller imot, da jeg ikke så den. Men kan Øen virkelig og i fullt alvor mene at ulike medier bør holdes adskilt på hver sine gallerier? Hadde han vært født et halvt århunde tidligere hadde jeg muligens trodd ham.

Det er når Frank overværer en selvpresentasjon av kunstneren Marius Wang – også det på Fotogalleriet – at den store omvendelsen skjer. Det vil si, han bestemmer seg for å droppe sitt opprinnelige kunstneriske prosjekt og lære av Wangs strategi til tross for at det vil gå på tvers av hans egen integritet. Målet er det eneste som teller fra nå av.
Slik tilfellet er i media, gir historien fra virkeligheten konflikten et ansikt. Det er et velkjent triks for å vekke interesse og engasjement, og det gir i tillegg en viss tyngde – i alle fall et skinn av troverdighet og autensitet. Men i tillegg har det en evne til å polarisere debatten. Det tenderer lett mot et «for eller mot Wang» eller «for eller mot konseptkunst» (hva man enn måtte legge i det begrepet). Fokuset burde egentlig være det komplekse og samtidig latterlige spillet som foregår innad i et forholdsvis lukket miljø, den maktkampen, og friksjonen mellom den harde kjernen (finnes den?) og utkanten. Ødelegger Øen for seg selv ved å bruke personer og hendelser fra virkeligheten i sitt private korstog? Så sant det er god satire – og ikke oppmerksomheten i seg selv – som er hovedpoenget, ja. Unge menn som pendler mellom Oslo og Berlin med sine aluminiumsinnfattede Macbooker og varierende grad av livsvisdom har vi en hel del av, de er festlige å parodiere, bare spar meg for navnet.

Det kan altså fungere til tider, om man ser bort fra forstyrrende faktaopplysninger. Se på følgende passasjer:

Han sier han heter Marius Wang, trykker på en tast på den stålgrå Mac´en som starter lysbildeshowet, fortsetter med at han nettopp har kommet tilbake fra et toårig opphold i Colombia, og at foredraget heter Mediering av krig.7

Wang øser av krigserfaringene sine, forteller forsamlingen hvordan han i en hybelleilighet i Colombia, med store vanskeligheter med datamaskinen, fulgte utbruddet av Den Andre Gulfkrigen på internett […]8

Utmerket. Kjør så på med setninger av typen «Han begynner å skjønne hvorfor Jon Kristian ville at han skulle med. Ikke for å høre om Sontag, men for å høre Jon Kristian gå løs på fredsfacisten og lettvintkunstneren Wang. Og såvidt han kan skjønne legger fyren opp til bråk.»9, og litt av sjarmen er borte. Skal vi ha det inn med teskje? Trenger hver eneste humoristiske anslag umiddelbart bli hamret ned av Øens bekreftende konstateringer? De gjentatte situasjonsfortolkningene er bokas kanskje største svakhet, enten det dreier seg om samtaler eller Franks utallige refleksjoner:

Fotografer stjeler, eller lager skulpturer og installasjoner for å være i spydspissen i fotokunst. Skulptørene stjeler, eller skriver (tekstlige skulpturer?) med tusj på galleriveggen. Og malerne stjeler andres malerier, eller så fotograferer de. Når han tenker etter så snakker alle om ting de ikke vet noe om, og når de produserer, så  lager de ting de ikke vet hvordan lages. Resultatet, tenker han, er at ingen egentlig gjør det de kan, for det er ikke spennende nok.10

Jeg kan se poenget i denne påstanden også, det er ikke der det ligger. Problemet er at altfor mange av bokas uttalelser og tankerekker er så gudsjammerlig ferdiguttenkte at det blokkerer fullstendig for alt av videre ettertanke. Når bokas karakterer reduseres til utelukkende å være talerør for Øens motforestillinger, blir det litt pinlig.
Jeg lo godt av Radioresepsjonens lydkunstpost11 her forleden. De guttene vet bare brøkdelen av hva Morten Øen vet om kunst. Selvfølgelig bygges humoren her på de mest banale klisjeene om selvhøytidelige kunstnere, men det føles likevel litt tatt på kornet. Hva skal egentlig til for å, på en god måte, fremstille et så smalt og sært felt som billedkunsten i satirisk form? Karakterene er der, typene – akkurat som ellers i samfunnet –  alt som skal til for å parodiere. Les for eksempel Lars Vilks og Martin Schiblis Hur man blir samtidskonstnär på tre dagar, der er de, alle sammen, i aluminium og svart. Det interessante med denne boka  sett i forhold til Ingenting… er at Vilks og Schibli ikke på noe tidspunkt røper agendaen, om de har noen. De avslører kun det tittelen lover, hvordan man kan komme seg opp og frem med minimal innsats. Åpent for tolkning. Problemet med denne boka, om det er et problem da, er at den er egnet til å skremme vettet av enhver fersk kunststudent, tro meg. Det krever litt mer å kunne se ironien.
Det er altså ikke lett å kombinere nerde-humor og utenforstående-humor. Men dårlig skjult bitterhet og ufordøyde følelser er i alle tilfelle noe man ikke bør la få overtaket. Fiktive eller virkelige karakterer – det virker uansett som Morten Øen ikke i tilstrekkelig grad har greid å distansere seg fra det han har opplevd i virkeligheten. Så lenge fortellingen ikke ser ut til å ville nå ut over de faktiske hendelsene som beskrives, blir det for lett gjennomskuelig.
Jeg skulle gjerne ledd med Morten Øen, jeg. Men Morten Øen ler ikke.

3
Over til noe annet. Franks bekjentskap med interiørdesigneren Trine leder ham inn i en verden som er like ukjent for ham som kunstverdenen: De innleder etter hvert et grenseoverskridende seksuelt forhold, styrt av Trines trang til sadomasochistiske utprøvninger, som skjæring i kroppsfolder jeg knapt kan huske å ha hørt navnet på før. Viljeløs, men villig som Frank er, dras han med ut i seksuelle eksperimenter han bare kunne drømt om å få den hjemkjære eksen til å være med på:

Han kjenner små stikk av smerte, over pungen, langs skaftet, som om hun klyper han, han vrir hodet til side og stønner at hun må slutte å klype. Og uansett hva hun holder på med, så driver det han nærmere. Viljeløst nærmere, tenker han, og gjør som hun ber han om, fortsetter å suge henne, flikker med tunga over den glatte tuppen […] Men han glir ikke inn, kjenner bare en svie i kukhodet som går over i en total orgasme. Han hører ikke lyden av kameraet, men ser blitsen gå av. En gang, to ganger, tre ganger, i takt med at han spruter, i hvert fall tømmer seg […]12

Det å bli ledet ut i det ukjente på virker som en befrielse for ham, det er en løsrivelse fra det relativt pene og pyntelige utgangspunktet, og denne utviklingen skjer parallelt med den kunstneriske omdreiningen. Med i pakka følger også en eskalerende interesse for ulovlig porno. Alt er lov. Alt blir mulig å forsvare fordi andre gjør det – om det så er Trine eller Fotogalleriet. Denne utviklingen hos Frank, en utvikling som følge av hans passivitet og betrakterposisjon, hans læringsevne, har noe interessant ved seg. Individets evne til å tilpasse seg, dette flokkinstinktet, blir lett betraktet som en svakhet i grupperinger/fagområder/subkulturer hvor det er om å gjøre å hevde seg og samtidig være seg selv. Selvmotsigende som det er, eksisterer det alltid en form for kollektiv forventning om at dette «seg selv» skal følge visse rammer, det kreves konformitet. Innenfor samtidskunsten følger man samtidskunstens regler likesom det i ulike ungdomsmiljøer forventes at man har visse preferanser i forhold til politiske spørsmål og musikk. Har man en forholdsvis trygg plass innenfor et mindre miljø, kan man alltids finne måter å omgå disse reglene eller utnytte dem til egen fordel. Men som uerfaren og usikker kan det oppleves som en forvirrende blanding av undertrykkende og frigjørende. Eller kanskje heller: Det kan oppleves frigjørende mens det faktisk egentlig er undertrykkende.
At nettopp sadomasochisme blir brukt som en slags samtidig motsats og parallell til kunstverdenen oppleves derfor ganske friskt – selv om det ved første øyekast kan synes banalt. SM-verdenen kan også fremstå som noe skremmende, ubehagelig og perverst for utenforstående, og Øen lykkes faktisk i flere passasjer i å få frem den ambivalente nytelsen som kan oppleves i spennet mellom kontroll og underkastelse, og den forbindelsen som kan finnes mellom tilfredsstillelse og smerte. Det skal sies at de seksuelle eskapadene drøyer ut i det lengste noen steder, slik at beskrivelsene går over i det kjedelige og trivielle. Men på sitt beste er de grøssende deilige og effektfulle.
De to parallelle forløpene må selvsagt møtes i bokas siste del, da det hele kulminerer i et kaos av forventninger og overraskelser. Kunst og liv blir ett her – vi er selvsagt tilbake på Fotogalleriet. Og her, i tredje siste kapittel, begynner vi faktisk snakke satire med både futt og vidd. Det ser ut til at Øen endelig har forløst seg selv fra bitterheten som  har ligget og trykket over boka, og heller gir alt for en eksplosiv avslutning. Men da har vi jo måttet gjennomleve ganske magre år først.

Det har uten tvil vært viktig for Morten Øen å få frem at at virkeligheten overgår kunsten. Selv de mest provoserende pornobaserte kunstneriske krumspring blekner sett i forhold til hva man kan utrette med noen enkle kirurgiske instrumenter og et kjønnsorgan. Jo takk. Jeg tar poenget. Spørsmålet må da bli hvorfor Øen benytter samme mediesiklende strategi som mye av kunsten han forsøker å kritisere. Og hvorfor i all verden går han ut og sier at virkeligheten er mye råere enn kunsten som forsøker å skildre den, for så selv å komme med et verk som i seg selv kun er en avbildning? Dropp å lese bøker da. Gå ut og skjær deg i tissen heller, det vil være en mye mer autentisk opplevelse.
Når en amputert fot etter hvert blir en sentral rekvisitt, gidder jeg ikke helt å ta det til meg. For der sexskildringene er et ærlig og effektivt motstykke til den gjennomkorrupte kunsten, blir fotens forsvinning og tilbakekomst litt for mye, litt for påklistret (!), det bidrar ikke til å utdype noe som helst. Visst må noe eller noen ofres på berømmelsens alter, og jeg foretrekker nok fot fremfor penis, men ingen av delene er nå strengt tatt nødvendig.

4
At Morten Øen ikke selv innehar noen posisjon som gjør at noen av dem han retter kritikk mot vil ta det innover seg, er ikke i seg selv noen grunn til ikke å ta innspillet hans alvorlig. Å avfeie kritikken som lettvinn og uten tilstrekkelig (kunst)faglig tyngde kunne være fristende, men det ville ikke føre noensteds hen, det ville bare sementere allerede utbredte holdninger omkring litteraters og andre menneskers manglende innsikt i samtidskunsten på den ene siden, og på den andre siden samtidskunstens ikkeeksisterende evne til å kommunisere med verden rundt. Skal vi snakke om det heller? Jeg går gjerne med på at store deler av samtidskunsten er nedlatende, ekskluderende og har  svært alvorlige  kommunikasjonsproblemer. I tillegg tror jeg altfor mange mennesker har stivnet i forutinntatte holdninger og ikke er interessert i å tilegne seg ny innsikt.
I anmeldelsen av Ingenting… i Klassekampen13 bemerker Susanne Christensen likhetstrekkene mellom Morten Øens prosjekt og andre kunstnerskap – som Matias Faldbakkens – som strekker seg over flere fagområder. Øens fremgangsmåte kan i grunnen virke mer logisk om man betrakter det som et forsøk på å innta billedkunsten enn om man kun ser på det som et litterært prosjekt. Om fremgangsmåten hans er hensiktsmessig, får vi se på. Det vil også være avhengig av hva han velger å gjøre videre. Go for it. Jeg unner virkelig alle å drive med ting de ikke kan i utgangspunktet. De fleste mennesker har jo en viss læringskapasitet. Jeg hadde heller ikke sittet her og skrevet om litteratur hvis ikke det var for at jeg trodde på at en annen innfallsvinkel, et blikk utenfra – med de svakhetene det måtte innebære – kan være både berettiget og fruktbart.
Det blir likevel feil å bejuble crossoveraktivitet og mediestrategi i seg selv. Selv om verk og person sjelden kan skilles klart fra hverandre,  skal man heller ikke automatisk sette likhetstegn mellom dem. Hvis vi tror den beste strategen er den beste kunstneren, har vi mistet mye. Men når Øen tilsynelatende ikke når Faldbakken til knærne, har det – ironisk nok – først og fremst mediestrategiske årsaker: Der Øen sparker og slår ukontrollert mot samtidskunsten, plasserer Faldbakken seg avslappet og tilforlatelig utenfor alle litterære konvensjoner, og han holder seg for god til å avsløre agendaen – det er i det hele tatt fint lite vi får vite om hans person (det kan være en mann han er gift med for alt jeg vet). Vips, mannen er uangripelig.
Men ærlig talt. Hadde det virkelig stått så begredelig til i det fagfeltet hvor jeg har mitt daglige virke som Ingenting, ingen, ingensteds, aldri gir inntrykk av, hadde jeg garantert brukt mer tid på skjæring i kjønnsorganer og lignende aktiviteter. Man vil jo helst kjenne at man lever.

1) Øen s 13
2) Ibid s 19
3) Ibid s 35
4) Ibid s 14
5) Rear Window, Alfred Hitchcock, 1954
6) Morgenbladet 24.-30. oktober 2008
7) Øen s 82
8) Ibid s 83
9) Ibid s 83
10) Ibid s 139
11) Radioresepsjonen, NRK P3,  22. og 29. januar og 5. februar 2009
12) Øen s 263-264
13) Klassekampen 15. november 2008

Denne anmeldelsen er skrevet Av Anngjerd Rustand på oppdrag fra litteraturtidsskriftet Prosopopeia og er publisert i Prosopopeia nr 1 2009.

Share on Facebook

4 thoughts on “Case study fra sidelinjen”

  1. Hei Anngjerd, og god sommer til deg:-)

    Er det viktig å nå Faldbakken til knærne? Og i tilfelle; hvorfor?

    Faldbakken er mannen som veltet bibliotekshyller på Deichmanske, for å si noe om uorden, mangel på system, slik at besøkende kunne erfare kaos på kroppen. Mine tanker, i likhet med mange andre sine, gikk mot nazismen, hekseprosesser og bokbål. Å se publikum rote i bokhaugen, skade bøker, tråkke på dem, var ikke et behagelig syn. Et lettvint og og lite gjennomtenkt “kunstverk” i mine øyne, og naivt på grensen av det pinlige. Hadde det vært gjort på 60-tallet, så kunne det kanskje sett modig ut. Så nei, jeg har aldri hatt noe ønske om å nå Faldbakken opp til noe som helst. Ikke Melgaard heller, for den saks skyld. Dersom sistnevnte dropper kokainbruken sin, maler selv, og maler noe som er tydelig nok til å bli arrestert for, så skal jeg revurdere synet mitt på denne lettvint-gjengen.

    Den lettvinte og overfladiske kunsten disse kuratorskapte kunstnerne m.fl. driver på med er ikke et eksempel til etterfølgelse. Samtidskunsten i Oslo er styrt av homofile gallerieiere som har en forkjærlighet for unge, støyende og rufsete menn (som på sin side har sansen for unge gutter). Før var også kunstmiljøet mannsdominert, men på en langt mindre karnevalaktig måte. Rett og slett fordi kunstnerne i langt større grad måtte stå på atelierene sin og jobbe, enn å sitte på Theatercaféen og proklamere seg selv som “den nye vin”. Jeg er lei av synlig mangel på intelligens og kunnskap i samtidskunsten. Jeg er like lei av gallerister og kuratorer som overskygger kunstnere med gud-aktig status, kameraderi og selverklært genialitet.

    Kunstnere som driver med arbeidsintensiv kunst har ikke overskudd til å slåss seg inn i dette. Dybde og refleksjon har ingen plass. Samfunnet er sort/hvitt-tenkende, og alt annet drukner i støy og meterstore lerret med kruseduller og viktige slagord som “Jesus har kuk” (ref. Melgaard, Vestfossen 2009)

    Når det gjelder knærne til Faldbakken på en mer prosaisk måte, (he-he:) så har har jeg garantiinntekt, jeg har utgitt 10 diktsamlinger, 3 romaner, 2 kunstbøker (foto), Jeg har fått poenger på juryerte utstillinger, er medlem av Forbundet Frie Fotografer/ Fotogalleriet, har hatt separatutstilling i Møllergata (en skikkelig dårlig en:-), og har sittet i styret i Den norske Forfatterforening *pust* Å ja. Jeg har gått på Forfatterstudiet i Bø, og jeg har vært assisten for Dag Alveng (1990), rett etter Jonas Ekeberg og Vibeke Tandberg. Jeg stjeler ikke andres bilder, og jeg velter ikke bokhyller.

    Over til noe artig:-)

    Jeg er imponert over lengden og grundigheten på anmeldelsen din Anngjerd. Og det mener jeg helt seriøst. Stå på!

    Et forsøk på forklaring:

    Boka mangler dybde fordi Frank mangler dybde. Dybde gjør også en annen ting; senker tempo. Og når tempo forsvinner, så forsvinner humoren, og det hele blir ganske hårete og bittert. Håper jeg har unngått dette. Jeg ler både høyt og ofte når jeg blar i den selv, og det er lov å le med:-)

    Det litterære grepet som i størst grad bidrar til flatheten i “Ingenting …” heter intertekstualitet. Det minner litt om det kunstnere kaller appropriasjon eller annektering, mer er ikke helt det samme som en ready-made. En del av boka er hentet fra andre bøker og oversatt av meg, og re-lokalisert til Oslo. Åpningen av American Psycho er f.eks. brukt fire ganger, og flere andre avsnitt er stjålet og “klistret” utenpå. Så kan man spørre om hvorfor jeg har valgt det virkemiddelet. Vel, fordi Frank stjeler andres bilder fordi Wang stjeler andres bilder, fordi Wang har stjålet idéen til Thomas Ruff, som stjal et web-bilde i 2002 og fikk henge det opp på Metropolitan i New York. Når intertekstualitet brukes som en gjentagelse av hovedpersonens handling, kan man kalle det intertekstuell metatekst, selv om det ikke blir helt riktig det heller, men i mangel av noe bedre:-)… Det som skjer er at boka blir ufrivillig klossete, og får litt forskjellige stiler. Dette skaper igjen større avstand til leseren. Det er mange andre slike grep i boka for å gjøre den flat nok til å kunne gi leseren en genuin følelse av hvor overfladiske og kunnskapsløse enkelte personer kan være dersom miljøet blir lukket nok. Det er idioter i alle yrker, men på grunn av den utstrakte bruken av metafysikk innen kunstkritikk og kuratering, har dette antatt religiøse dimensjoner; alle er enige, fordi de må være enige, men ingen kan egentlig sette fingeren på hva man er enig om. Det viktigste er at ingen tør være uenige. Det siste er kanskje hovedgrunnen til at boka ble skrevet: I Norge gis det 110 millioner kroner per år til billedkunstnere i form av stipender og galleristøtte. Ingen instanser kontrollerer bruken av pengene. Ingen demokratiske prinsipper eller krav til produksjon eller kvalitet ligger til grunn for tildeling og utvelgelse. Og nettopp fordi miljøet er så tilfeldig, uavklart, nesten metafysisk, tør ingen ta bladet fra munnen og lage støy. Jeg innså at jeg var i en unik posisjon, fordi jeg hadde innsyn og erfaring, men ingen risiko for økonomiske represalier. En slik posisjon gir visse forpliktelser. Hør på denne: På generalforsamlingen i FFF/ Fotogalleriet 2009 ble leder av valgkommitéen valgt til ny leder for FFF etter å ha foreslått seg selv som eneste kandidat! Og denne gjengen forvalter statlige kulturmidler! Det gjelder å være venner med dem, ikke sant?-)

    Forfatterforeningen har en annen praksis. Vi har et permanent litterært råd der alle har arbeidsstipend (slik at man ikke kan mele sin egen kake). Alle medlemmene leser alle norske bøker som blir gitt ut, med tanke på søknad om medlemskap og stipender. Alle medlemssøkere blir vurdert på ett eneste kriterium; litterær kvalitet og språklig dyktighet. Alle forfattere vurderes for kvalitet for hver eneste bok de skriver av kulturrådet, for evt. innkjøp til bibliotekene. Hvorfor i alle dager er billedkunstnere så livredde for litt kvalitetskontroll? Kritikk og kvalitetsikring er en god ting, ikke sant?

    NBK bør opphøre å være fagorganisasjon, og bør heller bli et laug. Stipendkommitéen bør ha arbeidstipend og reisekasse slik at de får sett alle store utstillinger. Avgangsstudenter fra Akademiet bør nektes å søke Høstutstillingen i avgangsåret. Private galerister bør ha en innkjøpsordning med staten, overvåket av kulturrådet og stipendkommitéen. Opptakskriterier til NBK bør være 3 poeng, samt en kvalitetsvurdering av stipendkommitéen. Medlemmene av stipendkommitéen bør sitte i 2 perioder á 2 år. Stipendutstillingen bør avskaffes til fordel for en Høstutstilling som antar minimum 200 verk hvert år.

    Dette vil gi en gjennomsiktighet, samt gi kunstnere mulighet til å kritisere, som per idag er absolutt fraværende i norsk samtidskunst.

    Og til slutt:

    Den dybden og refleksjonen du etterlyser kommer i boken jeg skriver nå, men på bekostning av den mer direkte humoren fra “Ingenting …”. Du har dessuten gitt meg noen nye idéer, og det takker jeg for. I neste bok bor Frank og Trine i Berlin (selvfølgelig:-), og Frank prøver å bli pornograf. Jon Kristian har stukket av for å starte sin egen religion, og Andreas er igjen sikker på at noen vil drepe han. Det er vinter, og det er mørkt og kaldt…

    Takk igjen for kritikk, og ha en fremragende sommer. Alt godt!

    M-)

  2. Glemte kilde til Faldbakkens bibliotek-stunt. Dette fotografiet er gjort av Allan Grant for Life i 1949. http://gfsnt.no/oen/foto/Allan%20Grant%20Library%20WA.jpeg
    Selv om jeg ikke når fyren til knærne, så tok det meg bare 2 minutter å finne dette bildet. Faldbakken er 60 år for sent ute. Og jeg gjentar: Alt for mange konseptkunstnere er lettvinte, kunnskapsløse, historieløse og arbeidssky unge menn, som tror seg geniale, og fordi man ikke kan kritisere innad i miljøet så holder alle kjeft og klapper hverandre på skuldrene.

    Ikke meningen å kverulere, men å si at jeg ikke når Faldbakken til knærne er skikkelig, skikkelig, skikkelig provoserende, og det gjør godt å finne konkrete referanser for påstander som viser det motsatte.

    M-)

  3. ­Hei Morten, og tusen takk for fyldig kommentar!

    Jeg setter pris på at du følger opp omtalen min. Det gjør det jo mer spennende å skrive kritikk. Jeg er også glad for at du ser at jeg har gått grundig til verks. Det har jeg. Jeg tar prosjektet ditt på alvor. Jeg mener, som det også kommer frem i teksten min, at noe av kritikken din er berettiget. Og uansett er tilstanden i kunst-Norge er noe som bør kunne diskuteres åpent og fritt.

    Nå er det imidlertid (minst) to ulike diskusjonstemaer du har lagt opp til her. Det ene er hva som er kvalitet i kunsten og hvem som bestemmer hva som er kvalitet, om det er noe som er råttent her i landet, og hva det i såfall er. Det er jo en eviglang diskusjon, og her har vi fortsatt ulike oppfattelser av en del ting. Det andre dreier seg om det som var mitt utgangspunkt, nemlig om eller i hvilken grad boka di er interessant/viktig/godt skrevet. Og la dette stå helt klart: Uansett hvor ille det måtte stå til med norsk kunstoffentlighet, kan jeg ikke se at dette virker inn på kvaliteten på din bok.

    Jeg ser at rundt en femdel av kommentaren din dreier seg om boka – de øvrige fire femdelene omhandler alt som er galt i kunstverdenen. Så la meg ta det mest overkommelige – boka – først. Du tar opp noen ting der som det kan være interessant å kikke nærmere på. Det handler om overfladiske, hvordan beskrive overfladiskhet. Jeg tenkte litt over disse tingene da jeg leste Mara Lees Ladies nylig. Den faller lett å sammenligne den med Ingenting … da handlingen begge bøkene delvis finner sted i et kunstmiljø, mye dreier seg om overfladiskhet og hykleri, og det hele ender, i begge tilfeller, i det rene galleriharmageddon. Uansett, det som slo meg med den boka var hvor uengasjerende den var sånn rent utover den faktiske handlingen. Spennende, medrivende, og med mange potensielt interessante momenter og problemstillinger, ikke minst i forhold til kjønnsproblematikk. Men hva er det jeg fant en gang i Mara Lees lille novelle i antologien Perversioner som er nesten totalt fraværende i Ladies? Dybde? Uro? Sjel? Jeg tenkte at kanskje er det en logikk i at det som handler om overflate må være overfladisk skrevet. At en overfladisk beskrivelse fremhever det overfladiske som tematikk. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Det har antakelig noe med å gjøre at jeg ikke tror overfladiskhet er en avsondret tilstand som kan beskrives uavhengig av øvrig menneskelig adferd og følelsesregister. Den overfladiske tilstanden, om man kan kalle den det, er et ytterst komplekst spill. Den omfatter og involverer også alle tilstøtende følelser. Frykt, lengsel, skam, hevngjerrighet, bare for å nevne noen. Det er derfor jeg tror at en overfladisk beskrivelse ikke nødvendigvis er den beste eller mest interessante måten å vise en grunn karakter eller en overfladisk oppførsel på.
    Når det er sagt synes jeg faktisk dette er mer problematisk i Ladies enn i Ingenting … Det har noe å gjøre med hva dere prøver å oppnå. Lees prosjekt virker på meg en god del mer ambisiøst enn ditt, og da kan man også stille strengere krav. Det ser ut som du først og fremst er opptatt av å kritisere noe konkret og skape underholdning samtidig, og det er jo en ærlig sak.

    Jeg tror ikke jeg kan si meg enig i at din appropriasjon av tekststykker bidrar til å si noe av betydning om appropriasjonskunst som sådan. Hva skulle i såfall det være? Boka virker knotete og platt, aha – det må være fordi han har stjålet den, læreregel: man skal ikke stjele?
    Du kaller nesten konsekvent appropriasjon for stjeling. Betyr det at du setter likhetstegn mellom lav moral og dårlig kvalitet? Er i såfall høy moral og god kvalitet også det samme? Jeg tror appropriasjon i mange tilfeller kan være fruktbart – dersom det kan plassere det opprinnelige i en større kontekst og si noe som kan få oss til å se tingene på en ny måte. Men selvsagt kan det bli utrolig dårlig og platt, det også.

    Angående Faldbakkens knær og kunstscenen for øvrig: Jeg vil presisere at jeg skriver «når Øen tilsynelatende ikke når Faldbakken til knærne». Jeg beskriver noe som handler om posisjon og status, og jeg sier ikke at dette er ensbetydende med kunstnerisk kvalitet – tvert i mot, jeg påpeker at man skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom de to. Hvordan man iscenesetter seg selv virker inn på hvordan arbeidet ens blir oppfattet. Faldbakken fremstår som en dyktig strateg.
    Ta ikke det med knærne så ille opp. Jeg er ikke sikker på om det var hensiktsmessig av meg å komme med sammenligningen mellom dere to, prosjektene deres har tross alt langt flere forskjeller enn likhetstrekk. Jeg er ikke egentlig noen stor tilhenger av terningkast, det blir sjelden noen fruktbar diskusjon utav slikt.

    Beskrivelsen du har av kunstscenen har jeg vanskeligheter med å kjenne meg igjen i. Min erfaring er i grunnen stikk motsatt. Vi må da ha vært borti en del av de samme folkene? De siste årene har jeg nesten bare møtt usedvanlig sympatiske, entusiastiske, kunnskapsrike, hjelpsomme og hardtarbeidende kunstnere, kuratorer og andre innenfor kunstfeltet.
    At «alle er enige» og at muligheten for å kritisere er absolutt fraværende, er en litt for unyansert beskrivelse. Jeg opplever at det meste blir diskutert åpent blant dem jeg snakker med. Samtidig er det klart at mange av uenighetene holdes innenfor mindre grupperinger og aldri blir noe offentlig samtaleemne. Det er alltid en balanse mellom å være ærlig og å være høflig her i verden, og det virker som kunstnere jevnt over er for høflige og greie med hverandre. Jeg kunne veldig godt tenke meg mer åpen og synlig diskusjon og uenighet. Litt mer (saklig og velbegrunnet) kritikk av hverandres arbeider og strategier såvel som av støtteordninger og maktforhold tror jeg kunne være sunt for oss alle.

    Når du skriver at «Samtidskunsten i Oslo er styrt av homofile gallerieiere som har en forkjærlighet for unge, støyende og rufsete menn» er du ute på rimelig tynn is. I tillegg til at det er grunn til å tvile på sannhetsgehalten i dette utsagnet, er det dårlig folkeskikk, for å si det mildt, å blande inn seksuell legning her. Det burde heller ikke være nødvendig. Du vet antagelig like godt som meg at menn fortsatt i stor grad favoriserer menn helt uavhengig av de involvertes seksuelle preferanser. Så det ser ut til at vi er enige om at kunstfeltet fortsatt er for mannsdominert (jeg har skrevet noen ord om det her forresten). Skal vi se – hva skal vi gjøre med det da?

    Fortsatt god sommer (høst?) til deg også!

    Mvh Anngjerd

  4. Om dette og hint … (Sic et non)

    Jeg har valgt å skrive om slett konseptkunst, og om slett appropriasjon, fordi det på samme tid er tragisk og komisk. Slett konseptkunst kan uten problemer kalles søppel- eller drittkunst. Slett appropriasjon kalles å stjele. Det man trenger er kvalitetskriterier slik at kunstnere i disse genrene ikke dummer seg ut så ofte. Kvalitetskriteriene må defineres av kunstnerne selv, men fremfor alt av (kunst)historien.

    Men noe jeg tenker mer på er dette:
    Kunstnere er så opptatt med å definere kunsten ut av/vekk fra kunsten (les grenseoverskridende sjokk-kunst) at de (uten kvalitetskriterier) ender opp i et ingentingland. Drillo sier, og det står uimotsagt, at Carew er en “fotballkunstner”. Utflaggingen fra kunsten av kunstnere kan kanskje være viktig, men man må ha nok gangsyn til å se at mye av det grenseoverskridende ikke er det. Man emigrerer bare til et annet fagområde. Kunsten (fremdeles den grenseoverskridende) er mindre i kunsten enn den er i sport, filosofi, litteratur, psykologi, medisin, kriminalitet (bråket i Sverige, Viskum i Italia), osv. Kausland hadde ikke trengt å stille opp i en MMA-kamp. Bildene hans er bedre uten denne type stunt. Faldbakken er viktigere for meg dersom han ikke hadde herpet Deichmanske. Som jeg skriver i boka mi, så er det sørgelig når folk gjør ting de ikke vet noe om. Jeg kaller det “den emigrerende kunsten”, for dette er ikke lengre en postmodernistisk collage. Kunstnere etablerer seg faktisk i fagfelt de er kunnskapsløse om. Og så vidt jeg skjønner er vi enige om at mange kunstnere og kuratorer som f.eks. bruker tekst, dummer seg ut alt for ofte. Jeg har kompetanse (høyskole) innen flere andre fagfelt enn kunstfoto og litteratur, som klassisk musikk, anatomi og fysikk, og tro meg når jeg sier at få ting ser så hjelpesløst ut som kunstnere på dypt vann …

    Jeg synes imidlertid en artikkel med tittelen “den emigrerende kunsten” burde skrives av andre enn meg, noen som har mer kildemateriale enn det jeg rår over, og et sted der man kan illustrere med kilder og eksempler. For vakuumet, som er i ferd med å oppstå, fraværet av kunst i kunsten, er urovekkende. Vakuumet fylles av fotballspillere, husmødre, bygdemalere, krystallterapeuter og bryllupsfotografer. Ta det tilbake!

    Dette er ikke nostalgi. Jeg blir alt for ofte beskyldt for å være reaksjonær. Å påpeke at mange kunstskoler utdanner elvene sine til et samfunn som ikke eksisterer, at mye kunst er lettvint og ikke-kommuniserende, at de færreste kunstnere kan livnære seg av en 5-årig utdannelse på høyskolenivå, er ikke reaksjonært, men pragmatisk. Og her, istedenfor å “stjele” fra filosofien, burde man lære av den. Moderne filosofi er i hovedsak basert på pragmatisme, og “fornuft”, på hvordan “folk flest” oppfatter verden omkring seg, og hvor vidt generelle påstander (og fornuft) stemmer over ens med en fysisk virkelighet. Man prøver ikke skrive seg ut av verden, men inn i den. På samme måte bør kunstnere (og mange gjør det heldigvis nå) finne veien tilbake til kunsten. Kunstens oppgave overfor en befolkning, er utdannende/ utviklende. Men det betinger at kunsten tas på alvor.

    Ja, de fleste av mine venner er også hardtarbeidende, samvittighetsfulle kunstnere. Felles for de fleste av dem er at de ikke lærte å lage ting de kunne leve av å lage. De sitter med 300.000,- i studielån og jobber som t-baneførere og butikkmedarbeidere og får ikke stipend. Det er tragisk på så alt for mange måter. Det tror jeg vi er enige om. Her ligger det mange vonde skjebner.

    Hva er kunst? Jepp, det er det mange som spør seg om, og kunstnere jeg har snakket med svarer, med misforstått lojalitet, at “alt kan være kunst” at “kunst kan ikke defineres eller stilles krav til”. Det setter kunsten i samme bås som healing, astrologi, religion og hvalsangterapi. Å unndra seg forklaring, krav og definisjon, er, filosofisk/ logisk, en ganske streng definisjon av en gruppe. Det begrenser først og fremst mulighet til vekst og utvikling. Det finnes mao grenser for hva som kan sies/ gjøres, selv om man ikke vil vedkjenne seg dem (Wittgenstein; Tractatus). Les gjerne også Freges og Russels logiske arbeid om grupper og mengder. Det handler om matematikk og logikk, men kan transponeres til en viss grad.

    Det finnes dessuten en etymologisk definisjon av kunst:
    Kunst kommer av det tyske “kunnen”, som betyr “det å kunne” eller “ferdighet”. En usedvanlig snever, og på samme tid bred definisjon, som ser ut til å ha forsvunnet fra den kollektive kunsthukommelsen. Jeg har aldri opplevd at en kunstner har kunnet denne definisjonen når jeg har spurt om det. Hva med å benytte seg av den igjen? Eller er vi for redde for å stille krav til våre kolleger?

    Ifølge en slik definisjon er ikke det å velte bokhyller en kunst. Det krever ingen annen ferdighet enn historieløshet. Alle kan gjøre det, men de som kjenner til Reichkristallnacht vil sannsynligvis la være.

    Til slutt:
    Jeg har ingenting imot homofile, men det er forskrekkelig mye homokunst i Østlandsområdet for tiden (og har vært det i flere år). 70% av hele Vestfossen Kunstlaboratorium i år var homokunst. Nevnte det fordi jeg var drittlei (no pun intended;-P)

    Hva skal man gjøre med mannsdominansen, indeed! Hva med å gjøre noe som krever ferdighet, skikkelighet, ryddighet? Det burde få has på de fleste av dem.

    Du er veldig trivelig å skrive med, og dette ble alt for langt igjen. Nå skal jeg på Hagefesten og hilse på William Nygaard, dersom han vil ta meg i hånda da. He-he

    Cheers!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


four − 3 =

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>