Dra til Alvøen!

På den 45 minutter lange kronglete bussturen ut til det nyåpnede visningsstedet ”Prosjekt Alvøen” er det anledning til å få en prat med kjente og bekjente. Tross en fornemmelse av å bevege seg ut av det urbane, har initiativtagerne Sam Iravanian , Solvor Holan og Ann Kristine Aanonsen klart det beundringsverdige; å få folk i Bergen til å bevege på seg. Halvparten av bussens passasjerer ser ut til å ha samme mål, nemlig de hvite trehusene til den gamle papirfabrikken på Alvøen. Det er ikke alltid slik at det er mindre attraktivt å bo et godt stykke utenfor bykjernen, i alle fall ikke når det finnes hav, vakker natur og hester i nærheten. Men jeg undres over hva som får tre nyutdannede kunstnere til å sette inn kreftene akkurat her?

To viktige elementer blir trukket frem av kunstnerne selv som avgjørende. Lokalene Prosjekt Alvøen benytter har allerede i en årrekke blitt drevet av kunstneren og kuratoren Gitte Sætre, slik at visningsrommet var klart til å ta i bruk med det samme. Avtalen er at Prosjekt Alvøen skal stå for driften i to år fra januar 2009. Solvor Holan vektlegger også fordelen ved å slippe byens påtrengende signaleffekter. Hun blir inspirert av stedets beliggenhet og vil gjerne at dette skal smitte over både på utstillere og publikum.

Den halve busslasten blir møtt vennlig på tunet av kunstnere og gallerister, og går videre inn i mørket. Det første inntrykket er at her finnes en gjennomtenkt visuell strategi, alt er rent og enkelt. I det avlange rommet vises to store videoprojeksjoner, tilsynelatende motsatser; Eva Drangsholt sitt videoarbeid er langsomt og søvngjengeraktig; fra en flytende parade på en kanal i Amsterdam; unge, vakre, dansende kropper i saktefilm. Ved siden av Christian Bøens arbeid ”Piracy kills”som viser sekvenser av voldsforherligelse i underholdningsfilmer han har lastet ned via nettet; igjen og igjen i korte klipp ser vi konstruksjonen: skudd, blod, død. Litt lenger inn i lokalet, i et eget rom, skimtes et annet av Bøens arbeider i samme sjanger. Og inn en åpning til høyre står et bord med en skjerm der Jørgen Blitzners overvåkningskamera fra Gazastripen viser sine hverdagsbilder.


“Piracy Kills” av Christian Bøen til høyre i bildet, “Carnival” av Eva Drangsholt til venstre.
Christan Bøen i silhuett i bakgrunnen.

Jeg tenker at denne utstillingens sammensetning viser at her er det noen som vil noe. Utstillingen oppfordrer betrakteren til å reflektere over seg selv som betrakter; Bøens arbeid er kanskje det mest intense visuelle bidraget; hva er underholdning? Jeg opplever ikke at Bøen forsøker å være moraliserende, men det som slår meg med det samme, er meningsløsheten i mye av underholdningsfilmene. Samtidig er Blitzners arbeid ”Interim” intenst på en annen måte; Gazastripen, som til de grader hele tiden er fremme i media som en konfliktsone, som virkelighetens svar på Bøens underholdningsfilmer, viser en hverdagslighet som grenser mot det kjedelige. Han sier selv at bruken av web-kameraet som medium samsvarer med kikkeraspektet som reality-industrien produserer. Resten har jeg måttet gjette meg til ettersom overføringen ikke har virket noen av gangene jeg har vært inne på siden hans for å se; http://kunst.no/blitzner/
Også Drangholts videoarbeid ”Carnival” aktualiserer betrakteren; forgrunnen i filmen viser tre betraktere, som samtidig er en del av denne feiringen av kroppen og (homo) seksualiteten. Mens vi, som kunstpublikum, blir de utenforstående. Vi ser på dem som ser på paraden, og på paraden i bakgrunnen, og samtidig ser vi på et kunstverk. Hva handler dette om? Virkeligheten som konstruksjon? Den konstruerte normen som skaper avviket?

Ann Kristine Aanonsen mener at det som gjør Prosjekt Alvøen aktuelt i et lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt kunstrom er at de selv, kuratorene, er billedkunstnere og vet at behovet for utstillingsplass er stort. Hun legger også til at Prosjekt Alvøen blir aktuelt fordi de ønsker å fange opp noe av det som ikke får innpass i mer tradisjonelle Gallerier og Visningsrom. En slik satsning vil styrke det lokale og regionale kunstmiljøet og gjøre det mer synlig utad, mener hun.
Sam Iravanian som gikk ut med en master i kunst fra Kunsthøyskolen i Bergen i 2008, er ikke spesielt begeistret for kunstscenens bruk av ”trendord” for å gjøre seg selv mer spennende. Selv om prosjekt Alvøen presenterer sin virksomhet med fokus på ”det relasjonelle” og ”temporære”, ønsker han å si noe mer; Hele hans verden og alt inne i den har bestandig fortonet seg som relasjonelt og temporært. Han ser på det som en skala, og mener at mange av livets onder baseres på misforståelser rundt disse begrepene. Han ønsker at publikum skal kjenne seg igjen i kunstprosjektene som vises, men vil samtidig bli utfordret selv gjennom å undersøke andre muligheter til å vise kunst.
Det er tre svært selvstendige og på ulikt vis sterke personligheter som har satt i gang et nytt initiativ i Bergens kunstliv. En fjerde person, Linda Rogn, er også på vei inn i prosjektet. Det er alltid beundringsverdig med folk som gjør noe mer enn å snakke om hva som kunne vært fint å gjøre. Og jeg tenker at de som ser denne første utstillingen vil komme tilbake; her fins et rom som ambisiøst søker å være med å sette dagsorden.

Prosjekt Alvøen har også klokelig alliert seg med den lokale cafeen ”Alvø Kroen” som hadde rimelig og spennende utvalg. Slik blir en utstillingsåpning på Prosjekt Alvøen en begivenhet, som kan diskuteres på bussen tilbake til byen.

Neste utstilling åpner lørdag 9.mai. Da har Linda Rogn kuratert Arsha Arshad.

Tekst/foto: Vilde Andrea Brun

Share on Facebook

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


7 − three =

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>