Tekst: Anne Marthe Dyvi
It takes time to understand an art institution. And parts of the art institution tend to be a bit anonymous. For instance the Fellow Researchers. What do they do?
I know of the description done by the institution, and by The National Norwegian Artistic Research Fellowships Programme. But I wanted to know what it is like from the inside.
What is artistic research? What does a Fellow Researcher do?
Pedro Gómez-Egaña is a researcher in art at Bergen National Academy of the Arts, and he has kindly answered some of my questions.
Fortsett å lese The A-B-C of Artistic Research
(or should we say the A-R-T)
Kategoriarkiv: bildeserie
The A-B-C of Artistic Research
Flere bilder på flickr
Nå er Ytter også på flickr! Se flere redaksjonens bilder på http://flickr.com/photos/ytter
«…arkitektur, maleri, skuespill, litteratur etc.»
Stem den 14. september (men les dette først!!!)
Her er et lite ekstrakt av Fremskrittspartiets holdning til kunstnere, kunst og kultur.
Verdt å lese så ikke stemmesedlen ramler ned i FEIL urne…
Dette mener Frp: Foto: Anne Marthe Dyvi
-«At kulturpolitikk skal være for publikum, ikke for kulturarbeidere.
-La folk selv bestemme hva som er god kultur.
-Stille krav til alle som mottar offentlig støtte, slik at de må tilby noe som publikum vil ha.
-Kutte garantilønn og stipender, slik at kunstnere må leve av det de selv skaper.
-At mer av den offentlige støtten skal gå til frivillig og deltagende kultur, slik som amatørteatre, kor og korps.
-At foreldre og den enkelte skole skal bestemme hvordan de vil bruke penger fra den kulturelle skolesekken.
-Verne om og sikre den norske kulturarven. Blant annet foreslo Frp i Stortinget å lage en liste over de viktigste verk innen hver sjanger: arkitektur, maleri, skuespill, litteratur etc.»
(Kilde: Frp sitt partiprogram / frp.no)
Det har skjedd ting på Visningsrommet USF den siste tiden. Selv vi som er alle andre steder enn i Bergen har ikke kunnet unngå å få med oss hvordan Summer of Production har utviklet seg. Det foregår nemlig et parallelt løp på co-visningsrommet-usf.no
Om den egentlige utstillingen er noe helt annet enn dette vi ser her, utenfor, det vil vi ikke få svar på. Men nå kjenner vi jo det meste her i verden gjennom kopiene, reproduksjonene, uansett, gjør vi ikke? Dessuten gir Christian Hjelle og Héctor Piña-Barrios kryss oss grunn til å tro at det er vi her ute som sitter med den riktige versjonen.
Vi har tatt oss den frihet å fryse fast et øyeblikk en mørk nattetime
og vil samtidig benytte sjansen til å anbefale alle som har anledning å ta en tur innom finissagen førstkommende lørdag kl 19.
Rädslan, den rädslan…
Hei, jeg er en kunststudent. Jeg er også voksen, og har vært regnet som voksen siden ca 1999. Jeg feirer mitt tiårsjubileum som voksen i år.
Det rare med studentstatusen er at voksenbegrepet ikke gjelder helt for oss. Helt voksen blir du når du er FERDIG med å studere. Så en yrkessjåfør på 20 år med fast jobb er faktisk litt mer voksen enn en studerende tobarnsmor på 30, som meg.
Denne introduksjonen om min identitetsfølelse kommer i kjølvannet av det ny-følte behovet for etiske retningslinjer fra min skoles ledelse, ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg skriver ny-følte, fordi jeg tenker at det er en følelse som ligge til grunn for disse planlagte etiske retningslinjene. Og følelsen er redsel eller rädsla som er svensk for redsel, og høres mer redd ut enn det norske redsel, og som passer fint til en hendelse som skjedde i Sverige . Da en av Konstfacks masterstudenter, Anna Odell lot seg innlegge på psykiatrisk sykehus som del av sitt masterprosjekt. Og etterfølgende mediestorm. Er dette en kunsthøgskoles værste mareritt? En oppmerksomhet omkring kunsten som de sliter med å håndtere. Når media tar over kontrollen. Ja, Øystein Hauge – jeg tror også det handler om tillit. Å stole på at Anna Odell kan ri stormen av.
Og hva er de redde for? At kunststudentene skal lage kunst som sårer, skremmer , sjokkerer, og fornærmer. Eller faktisk lage denne farlige kunsten som noen driver og maser etter. Både Trond Giske og Vetle Lid Larsen ser ut til å savne farlig kunst. Vi skal vel som kunstnere ta litt høyde for publikum også?
Men et samfunns etikk er vel forhåpentligvis ikke en konstant konstruksjon, men noe som kan og bør utfordres og være i bevegelse. Følge kulturen vår.
Som med alt som er dumt – så lenge vi snakker om det etterpå, er det vel til å leve med?
*
Hvordan skal en skoles ledelse forholde seg til disse ustyrelige studentene? For studenter er jo noe annet enn de erfarne voksne som styrer skolen. For studentene er jo bare brukere av skolen. (Selv om den grusomme sannhet er at det ikke ville vært noen skole i det hele tatt hvis det ikke var for at det var noen studenter der). At det er et hierarki der er jeg til dels med på, og forstår jeg. Men det jeg gjerne vil frem til er at studenter er voksne mennesker. Og kunststudenter er selvstendige og kunnskapsrike voksne mennesker med den samme dannelsen som staben ved skolen (herregud, vi er jo fra middelklassen hele gjengen…)
Vårt etiske fundament er jo noe vi tok i bruk lenge før vi passerte dørstokken til Kunsthøgskolen. Og vi kunststudenter er også såpass med i offentligheten at vi kjenner når vi går for langt. Det er jo egentlig en ganske flott ting ved menneskers kultur.
Men selv jeg som feirer dette voksenjubileet i år, ønsker ikke å diktere andres etiske ståsted. Jeg tror ikke det har noen effekt for de med en hullete moral, og jeg finner det meget ubehagelig å sette noen over noen andre, som etisk vokter. Være seg om det er rektor eller Jørgen Hattemaker. Det får da holde at man nok får kollektiv motstand likevel. Det er der den etiske utformingen virkelig foregår. I «Hva vil de andre si.»
For min egen del er jeg faktisk ganske interessert i å vite hva de som tør å utfordre etablissementets enighet, og skolens tilstedeværende reglement , har på hjertet. Enhetskunsten er det vel ingen som ønsket seg? Og i hverfall ikke en kunsthøgskole?
Mitt velmenende råd til skolens ledelse er såre enkelt. Dropp oppdragelsen – det er for sent, vi er blitt voksne.
(Illustrasjon: Anne Marthe)