Bachelorutstillingen 2010
Kunsthøgskolen i Bergen
Strømgaten 1, Vaskerelven 8, Marken 37 og Kong Oscars gate 62, 19.-23. mai
2 cool 4 school, Bergen Kjøtt, Skuteviken, 19.-30. mai

FØRSTE AKT

Om fem utvalgte arbeider fra utstillingen(e).

Hilde Skevik: Abstract Absence
I det dunkelt belyste rommet, et stykke fra hverandre, står en lenestol og en sofa. Fra under putene i stolen stikker det frem to armer og to bein, som om det sitter noen der og som om det er slik man sitter, det er ihvertfall en grunn til at hun sitter slik. Kan man sitte så urørlig? Jeg overveier det en stund, men tar ikke på armen hennes, for jeg velger å tro at hun er virkelig. I sofaen løper en katt – en videoprojeksjon av en katt som løper og hopper forholder seg så presist til sofaens topografi at man kan forestille seg at den faktisk er der – bortvendt, i sin egen sluttede verden. Hvem er mest til stede, hun i lenestolen eller katten? Jeg vet ikke, ingen av dem er helt her/vi er ikke alene.

Trine Hylander Friis: Voice Work #1 (Air), #2 (Wood) og #3 (Horizontal)
Med Horizontal går det opp for meg at det hele tiden har vært stemmen som griper inn i landskapene og ikke motsatt. Jeg har sett de to andre videoene i Voice Works-serien, Air og Wood, på mindre skjermer. Den skjøre og skadede, men også kraftfulle, ordløse sangen følger videoene: den første svart, noen glimt av tretopper som spinner rundt, et glimt av et brennende hus – den andre bevegelser forbi et skogholt, gjentagende og hakkete, med små forskyvninger. Horizontal fyller en hel vegg, himmel og hav driver forbi og stemmen tiltar og nesten umerkelig, først, tar himmelen opp i seg noe av havet, det forsvinner igjen, men kommer tilbake med ny kraft, gradvis blir himmelen hav og havet himmel før det løser seg opp og de blir seg selv igjen, det er stemmen som maner.

Gabriel Johann Kvendseth: «First We Take Manna Hatta», «Farmer Scrubs´s Preparations for a Post-Carbon Lifestyle»
og «Warning»
Alt skal snart ta slutt betyr inskripsjonen – noe man forsåvidt kan gjette seg til, og derfor får det en umiddelbar appell. Kvendseths postapokalyptiske tilnærmelser er spredt rundt i lokalet på Bergen Kjøtt, og det passer godt å få det slik i små stikk. En samling fantasifulle våpen spiller sammen opp mot et bloggutdrag som diskuterer overlevelsesstrategier og våpenbruk. Denne gutteromsleken får et slags tilsvar i den litt bortgjemte, høytidelige marmorplaten. Men denne inneholder samtidig en avgjørende selvmotsigelse: For hvis enden er nær og monumentet laget for å vare en stund, hvem er da ordene myntet på? Det er ikke en advarsel, det er et vitne om en menneskelig konstant. Og slik blir det hele blir en avstemt miks av lek, patos og eksistensielt alvor.

Else Ciljan Jakobsen: EMMA
To profiler mot hverandre: en ung kvinne og avstøpningen av hodet hennes – i et materiale jeg må anta er sjokolade. Hvit og svart. Hun bøyer seg mot henne og kysser henne, lenge, og langsomt løses skulpturens munnparti seg opp og hun tar det opp i seg, glupsk og alvorlig, til det er et åpent gap der, og hun blir stående og se på det hun har fortært.
Det å spise kan jo romme hva som helst. Skam og nytelse er alltid så nære hverandre. Her balanserer det i midten av alt, like deler erotisk, grotesk, fråtsende, kjærlig og tvangsmessig. Og så er det jo seg selv hun tar for seg av.

Espen David Haagaas
Scenen som utspiller seg i det lille kjellerrommet er forholdsvis bisarr. Kombinasjonen fylkesmuseum, art brut og skrekkabinett (noen sjangre som vel ikke ligger så fjernt fra hverandre i utgangspunktet) har endelig gått opp i en høyere enhet. I et i utgangspunktet mørkt rom famler jeg meg frem og oppdager at det er to slags modi: black light og vanlig lyspære. Natt og dag, på en måte, for i black light-versjonen lyser de påmalte detaljene med et tydelig måneskinnspreg. Der sitter en gammel mann frosset i det han løfter en bit av måltidet flesk og poteter mot munnen. Han sitter alene ved bordet, kona (med enda fjernere blikk) er plassert i sofaen ved siden av. Detaljer trer frem i det blålige lyset: som spor av bare føtter oppetter en vegg. I gult lys er det det samme, men annerledes. Innredningen er utstudert. Diverse kreative anretninger peker i retning av at han var en sjelden en, denne mannen (eller kona?) I ene hylla kommer jeg over et glass med et syltet romvesen.

ANDRE AKT

En liten tilstandsrapport fra bachelorutstillingen 2010 med hovedvekt på institusjonelle forhold (delvis som erstatning for den semesterevalueringen dere vet).

Tross busstransport, rød teip og programflyere: Det er alltid en utfordring å tråle gjennom Kunsthøgskolens lokaler og klare å finne frem til den årlige bachelorutstillingens mange avkroker. Noen fortalte meg etterpå at det også var utstilt arbeider i det røde rommet (og nå snakker jeg om kunstdelen, har ikke tatt for meg design), og hvis det var tilfelle er det jo litt synd at det ikke var annonsert noe sted. Men det at det oppstår rykter om bortgjemte skattkamre er kanskje noe i seg selv? Det har vært så lite mytedannelse i det siste.

Akademiklassen har gledelig nok droppet skolens labyrinter og fått ordnet seg et eget utstillingslokale i nystartede Bergen Kjøtt i Sandviken. En utmerket løsning for begge parter: Avgangsstudentene har fått mulighet til å lage en skikkelig utstilling, og mange besøkende har fått øynene opp for BK, inkludert studentene (opptil flere av dem har fått seg atelierplasser der nå etter ba-studiet). Initiativ og innsatsvilje – når alt kommer til alt er det det som kan føre en noe sted hen. Gjennomført og godt er det også, både utstillingen som helhet og enkeltarbeider.
Men det ville sikkert ikke vært så dumt om skolen (for eksempel neste år) gjorde noen grep i retning av samlet utstilling med litt bedre forhold for flere. Slik det er nå virker det som en åpen dag hvor det er et poeng å promotere skolens bygninger og fasiliteter, og det virker jo noe regimeaktig. Selvfølgelig er det den enkleste løsningen, så jeg skal kanskje ikke legge så mye mer i det. Men det ville uansett trolig vært mangedoblet promoteringsverdi i å skaffe et tomt lokale og legge til rette for en avslutning som står i stil med arbeidet som er nedlagt av studentene.
Når det er sagt ble jeg faktisk positivt overrasket over lokalene i Vaskerelven i år: Rom 8 er et anvendelig (om enn lite) sted, og arbeidene gikk godt sammen. Men det som løftet det enda noen hakk var nok rommene bakover og oppover i lokalet, det at de seks utstillerne her virkelig hadde tatt i bruk plassen og bygget opp forseggjorte romlige installasjoner. Da henger man seg ikke opp i verkstedinventaret rundt.

Én ting til vil jeg benytte sjansen til å si. Det er fem-seks av avgangsstudentene som bruker tekst som bærende eller viktig element i arbeidene. Det vil si at tekst som kunstnerisk uttrykksform/materiale/metode er like mye brukt som for eksempel maleri, tegning, keramikk eller tekstil. Og da er det vel snart på tide at Kunsthøgskolen vurderer å få inn noen lærekrefter på feltet? Bortsett fra Hanne Ørstaviks årlige femdagerskurs for masterstudenter (som forøvrig er veldig lærerikt), finnes det ikke noe tilbud og fint lite kunnskap. Det er flinke teorilærere på skolen som nok fyller noe av behovet, men kunstteori og kunstnerisk tekstproduksjon er jo allikevel to totalt forskjellige ting.

FINIS

Anngjerd Rustand, tekst og foto (bortsett fra stillbilder fra videoene – kunstnernes egne)

John Audun Hauge «Bøyg» skulptur, fra inngangspartiet. Permanent skulptur utenfor Haugesund Billedgalleri.

Haugesund Billedgalleri sitt faste publikum, og noen flere, har sett den delen av Vestlandsutstillingen som vises i Haugesund . Mange lar seg begeistre av kunsten, men noen har også vært kritiske til at Vestlandsutstillingen i år ikke vandrer rundt. De føler seg «snytt» for resten av utstillingen. Var dette alt de fikk se?  En ting er å få det faste publikummet til å komme til galleriet, å få de til å reise rundt til andre gallerier er en større bøyg.

Det er 190 kunstforeninger i Norge. Det utgjør mange nysgjerrige kunstentusiaster på landsbasis. I Haugesund finnes Haugesund Billedgalleri og Haugesund Kunstforening. Galleriet er en kommunal institusjon, foreningen er privat. Og de samarbeider så det er vanskelig for en utenfra å skille enhetene fra hverandre, noe som kanskje ikke er nødvendig heller. Det som holder dem samlet er et fantastisk hus i Byparken i Haugesund. På utsiden ser det kanskje ikke så forlokkende ut, men det intakte interiøret fra da bygget ble til i 1978 er tidstypisk og kledelig for en kulturinstitusjon.

Samtiden i Haugesund Billedgalleri blir synliggjort av de historiske omgivelsene, med en del arbeider som kontrasterer stedet, og noen som absolutt ikke gjør det. Det er gitt god plass til verkene, selv om noen av de bærer preg av å ha blitt «plassert» i den store salen. Videoverket, «Heaven is another place» til Helene Selvåg burde vært vist et annet sted da det ødelegges fullstendig av overlyset i salen. Salen er ikke spesielt egnet for video, men svært godt egnet for skulptur og arbeider med en omfangsrik koloritt.

Indre gemakker, pauserommet til de ansatte.

Som ved de fleste utstillinger er noen utstillere heldigere enn andre når det kommer til plassering, og  den lille salen har Nils-Thomas Økland fått for seg selv. Det er blitt et spennende rom.

«I Dionysos Hage; Stammen», installasjon av Nils-Thomas Økland. Tegniner og skulpturer.

«I Dionysos Hage; Stammen», installasjon av Nils-Thomas Økland. Tegniner og skulpturer.

Arbeidet «I Dionysos Hage; Stammen», til Nils-Thomas Økland kan minne om mobiler, kinetiske skulpturer, som hadde sin storhetstid i femti og sekstiårene, og de henger stille i sin lille sal. Fargene og materialene derimot skriker i en ganske annen oktav. Ledningsstumper, fluoriserende maling og fjær fra en svart fugl kan tyde på at et samtidig urfolk har slått seg ned i institusjonen. Tegningene på veggen bak skulpturene er tegninger av de samme skulpturene. Tredimensjonaliteten,  speiler seg i todimensjonaliteten; nett som i virkeligheten.

Når to blir tre

En annen kunstner som utfordrer vårt forhold til to- og tredimensjonalitet er Randi Nygård og hennes «Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner». Arbeidene er gamle bøker og blader som er skåret så de ikke lenger kan være det de er ment å være. Innsidene er vrengt ut og kun fragmenter av innholdet i trykksakene avsløres. Som tilskuer forsøker jeg å danne sammenhenger mellom tilstedeværelse og fravær i møte med arbeidene. Hva er skåret vekk, hvorfor, og hvilken verdi har en trykksak i vår tid?

Randi Nygårds «Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner.»

Randi Nygårds «Komplekse system oppstår gjennom en rekke enkle interaksjoner»

Tingenes verdi

I Mona Nordaas sin installasjon Hoppe Paradis er det verdien av tid og verdien av ting som artikuleres. Tusenvis av små gjenstander er sortert etter farge og form og lagt ut i et større system som danner formen av et «paradis».  Et arbeid med utallige referanser til oss som ser. På grunn av at gjenstandene ofte er masseproduserte, er det leker, nips og dingser som både du og jeg har eller en gang har hatt. Vårt felles magasin av ting og tang. For fine til å kaste? For ubrukelige til å bruke. Vi møter vår egen historie fortalt gjennom det vi en gang har eiet og sett verdien av.

Mona Nordaas sin installasjon «Hoppe Paradis» i forgrunnen. Sten Are Sandbeck sin «Drivved» i bakgrunnen.

Detalje fra Mona Nordaas sin installasjon «Hoppe Paradis»

Dette er ikke en båt

Sten Are Sandbeck sine skulpturer «Drivved» av tre, maling og lerret er overraskende tilpass i interiøret anno 1978. De seiler rundt på et hav av linoleum og strutter med vant og seil. «Drivved» kontarsterer ikke fortiden, men er direkte kontakt med den, og med et formspråk som skreddersydd til åpningsdagen i 1978 der det sikkert ble servert små kanapeer med grønn oliven. I en kort tekst som er å få som vedlegg til utstillingen kommer det frem ett og annet om samtidigheten i «Drivved»: …»Kunstnerens atelier er en øde øy der alskens materialer reker i land. ….Betrakteren betrakter det ilanddrevne»… I gallerirommet seiler så kunsten rundt. Med den entydige referansen til kunstens vesen blir arbeidene liggende på overflaten, og jeg lurer på om kunstneren egentlig tror like mye som meg at galleriet er et hav?

Sten Are Sandbeck sine skulpturer «Drivved»

1:1

I tillegg til flere innholdsrike arbeid under Vestlandsutstillingen, avdeling Haugesund, vil jeg nevne galleriets faste samling som også er verdt et besøk. Med Haugesund Billedgalleris beliggenhet i Byparken, kan det minne om en skalamodell av kunstmuseet Louisiana utenfor København, for de som har vært der. Med skulpturpark og arkitektur fra flere perioder som står skulder ved skulder. Et sted for kunst man godt kan tilbringe noen timer. Fordelen er at det er mye raskere og billigere å ta Kystbussen til Haugesund! I hvertfall hvis du som jeg allerede befinner deg i vest.

Helene Selvåg sitt videoverk fra 1993 «Heaven is another place»

Kari Kalstø Storø «Si det til veggen». Et tekstarbeid med flyttbare bokstaver .

André Tribbensee dokumentasjon eller digitale presentasjon av et arbeid som har foregått siden 2006: «The Tea Ceremony Project»

følg prosjektet på www.world-wide-tea.blogspot.com

André Tribbensee «The Tea Ceremony Project»

Gjertrud Steinsvåg sine perlebilder med motiver fra samtidskunsten,» Attempts to make you breathless»

Gjertrud Steinsvåg ,» Attempts to make you breathless» til venstre. Den faste samlingen i galleriet skimtes i bakgrunnen.

Les mer om utstillingen og Haugesund Billedgalleri her

Kystbussen – med plassgaranti, finner du her

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Galleri Bergslien 06.05.-13.06. 2010

Jeg har problemer med å skrive en rapport fra Vestlandsutstillingen avdeling Eidfjord. Det var noe forlatt og feil over den, noe som hadde med stedet, gallerilokalet og arbeidene som var satt sammen der å gjøre. Jeg håpet at dette endelig ville være stedet der en liten plass på Vestlandet huset en sær opplevelse av samtidskunst, og noen dager etter at jeg var på besøk tok ett av de enorme, gjennomreisende cruiseskipene som hadde stått til kai der fyr. Og kanskje denne merkeligheten er noe symptomatisk for Vestlandsutstillingen generelt iår, at sammenhengene den omgir seg med og i,  på en eller annen må måte korny. Hvordan skal disse regionale utstillingene klare å fungere? Det hele blir enda mer tydelig når galleriet fungerer med åpningstider for cruiseskip anløp…

Dyrenes Herre/ Ruler of Beasts av Tom S. Kosmo

Og felles for de tre utstillerne på Galeri Bergslien var en gjennomgående bruk av dyr i verkene. Tom S. Kosmo skilte seg til en viss grad ut med sine forseggjorte og innrammede trykk. En omrokkering av hierarkiet mellom mennesker og dyr preger tematikken i arbeidene hans. Symbolikken som han bruker skaper en form for imaginær narrativitet som jeg mener kan være en styrke hos han. I tillegg til å være en dyktig grafiker, bruker han rammen som et bærende element sammen med trykkene. Overdådig «utskjærte» og tunge i uttrykket, blir det mye detaljer å få med seg.

Verdensborger 2009 av Britt Sorte

En geitekilling betrakter seg selv i et gullforgylt speil.

Hero av Magnhild Opdøl

Også Magnhild Opdøl tar i bruk et utstoppet dyr, nærmere bestemt en hvit mus. Den rir på en steilende hest av bronse eller messing. Den heter «Hero». Sett det sammen med de andre verkene hun stiller ut i lokalet, begynner jeg å gjette meg til hva for slags mening dette skal gi… på endeveggen i galleriet, har hun laget et stort, tegneserie-aktig veggmaleri med en skikkelse som minner om Disney sin representasjon av Snøhvit, som holder noe som kan likne en sol i hendene. Stilliserte fly herjer omkring på himmelen. To dyreaktige figurer slåss, alt i denne tegneserie-aktige stilen. En kobling mellom artikulasjoner av krig og fred, liv og død, uten at det går særlig dypere.

Oversiktsbilde

Tekst :Julie Lillelien Porter

Foto: Vilde Andrea Brun og Julie Lillelien Porter

Natland SB art Galleri is inviting to participate in the:

Natland SB how much less is more Seminar 2010

12 June – 10.00 – 22.00 – Bergen Norway.

(exact location will be revealed in a later stage)

Read more about it on Natland SB outdoor activities.

host is the former contemporary artist Ron Sluik

Visit Natland SB art Galleri or contact us:

postnatland@gmail.com

Jeg har tatt meg den frihet å bruke den ene tittelen til Lisa Him-Jensens arbeider, i forbindelse med denne artikkelen om Vestlandsutstillingen på Kube i Ålesund. Skulle jeg ha hatt et slags overkompensert og lett selv-ironisk mantra for den dagen jeg oppholdt meg der, så passer den perfekt. Dagen begynte nemlig med at hard-disken på computeren min ble ødelagt, midt i et påbegynt skriv om denne uelegante turen min til Jugendbyen. «Admit you feel calm….»

Det var lyspunkter. Kube, det fem år gamle kunstsenteret, som egentlig har vært en bank, var imponerende. Tre store, lyse, åpne etasjer med samtidskunst. Litt synd at Vestlandsutstillingen hadde blitt satt i den labyrintiske kjelleren, men når jeg tenker etter, så var det kanskje en mening med det. De mange små rommene. Noen som tidligere har fungert som safer og andre oppholdsrom for penger og gull gir egentlig en meningsfull assosiasjon til nettopp samtiden… Samtiden som er det overbærende temaet for årets Vestlandsutstilling, og hvor det står i skrivet til kuratorene står at vi gjennom årets Vestlandsutstilling kan finne bruddstykker av det som opptar oss nå.

Lisa Him-Jensens tre malerier er vel et prakteksempel på en manifestasjon av samtiden, hvis det i det hele tatt har noen hensikt å finne et prakteksempel på det. Det dystre, dystopisk-atmosfæriske i hennes bilder er en gjenkjenbar virkelighet i forhold til en idé om samtid. The grid, det fengsels- og bur-aktige i komposisjonene gir en apokalyptisk følelse av forlatthet, og det er her titlene blir så geniale– «Admit you feel calm», «You cannot win you cannot break even you´ll always lose», og «Based on my exposure to the damned universe».

Lisa Him-Jensen, «Admit you feel calm», «You cannot win you cannot break even you´ll always lose», «Based on my exposure to the damned universe»

Utstillingen på Kube er sammensatt av kun kvinnelige kunstnere i år. Om dette er en tilfeldighet, eller om det er en indikasjon på samtiden og hva/hvordan ting opptar oss, så er det uansett et interessant symptom. I mine håndskrevne notater ser jeg påfallende mange stikkord som: natur og/eller kontroll over natur, vekst, kaos og orden, fruktbarhet, mor og barn-symbiose, og sammenhengen mellom menneskets nærvær og/eller fravær. Heftige saker og tematikker.

Da er det i tillegg interessant at utstillingen domineres av det firkantede formatet (sammen med arkitekturen og selve navnet på institusjonen), og at kunsten har mange sammenlignbare tråder. Det finnes to skulpturelle innslag i utstillingen; Magnhild Øen Nordahls Vertikal organisering av horisontaler og Guro Gomos Hysteria. Førstnevnte preges av et lineært og formalt språk, sistnevnte er blitt satt alene i et eget rom (som lager en sammenheng med noen av de andre bunkersaktige rommene i den tidligere banken, som viser imponerende samlinger av nasjonalromantiske malerier).

Guro Gomo, Hysteria

Hysteria er en ironisk og kitchy installasjon hvor elg i solnedgang-estetikken brukes for alt den er verdt. Her projiseres en loop av soloppganger, fullmåner, torden og lyn, piperøyk, rød himmel og rennende bekker i sin endeløse gang.  Utstillingen er ellers en saklig affære. Kurateringen er proff og ordentlig, det eksisterer en ikke-forstyrrende og ryddig sammenheng mellom de forskjellige kunstnerenes arbeider-  ikke noe spesielt utfordrende men likevel med den nødvendige omtanken tilstede.

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight

Skal jeg konkludere med en setning om det som er karakteristisk med samtiden vår, forresten, jeg mener utstillingen her, må jeg komme inn på noe jeg mener er maktkampen mellom den feminine natur-mystisismen og det maskuline og lineære i kulturen (og naturen, på en måte?). Men er det samtiden, eller den samme tiden som alltid, som er den egentlige tematikken?

Marit Victoria Wulff Andreassen, In Flight, Flow og Yes, but no

Anne Berntsen, Jeg forholder meg til hagen 2

Utstillerne på Vestlandsutstillingen, Kube, Ålesund, er Anne Berntsen, Marit Victoria Wulff Andreassen, Eva Ljosvoll, Lisa Him-Jensen, Magnhild Øen Nordahl, Kari Kalstø Storø og Guro Gomo. Utstillingen står til den 24.mai 2010.