SKULPTUR BERGEN, Bergen Kjøtt 16.09–02.10.

J: Utgangspunktet for å lage utstillingen kommer veldig tydelig og konkret fram gjennom tittelen, Skulptur Bergen– fortell.

M: Jeg hadde lyst til å lage en skulpturutstilling av flere grunner, og én var rommet her på Bergen Kjøtt. Det lokalet her er jo utrolig stort og har en veldig egenartet arkitektur, med mange forskjellige volum og irregulariteter. Det funker ikke så bra for veggarbeider p.g.a muren, men rommet passer bra til lage skulptur i, og har helt andre kvaliteter enn en tradisjonell hvit kube. I tillegg synes jeg at skulptur kan fortjene litt fornyet oppmerksomhet i Bergen, da. Så synes jeg det var gøy å ta en sånn tittel, det høres jo ut som noe veldig offisielt noe, organisert av en inistitusjon som har eksistert i årevis.

J: Det er interessante er jo nettopp kombinasjonen av rommet her, som er veldig dramatisk, og det som har blitt til av skulpturer her inne. Som en helhet har jo utstillingen blitt særdeles homogen. Noen av kunstnerne har vært her før selvfølgelig, men andre ikke. Kan du snakke litt om hvordan  prosessen i forhold til å gå i gang med utstillingen ble til?

M: Det var meg, Kent (Fonn Skåre) og Bjørn (Mortensen) som diskuterte dette, hvem vi kunne invitere til å bli med, så det begynte med en samtale mellom oss egentlig. Når vi sendte ut invitasjoner, ba vi folk om å jobbe med skulptur innenfor deres egen definisjon av hva skulptur kunne være, så det lå ikke noe ønske om at utsillingen skulle ta noen konkret form. Mange av kunstnerne har jo vært her før og vet at det er et stort rom, så dét er nok noe som har stimulert folk til å jobbe i stor skala når de har hatt sjansen.

Kent Foss Skåre, Rasjonell Rotasjon

J: Det er en ganske stor følelse av forening mellom alle skulpturene, materialer som går igjen og det at en arkitektonisk eller strukturell (anti) idé eller metode går igjen i arbeidene.

M: Ja, det var en overraskelse for meg, noe jeg synes var spennende å oppdage. Niklaus Wenger, f.eks, kom med den serien med skulpturer der han har en kubekonstruksjon, noe som var liknende det som Bjørn snakket om. Når vi hadde et møte med kunstnerne var det ikke sånn at jeg bestemte hvor alle verkene skulle stå, vi hadde et møte sammen der vi diskuterte og ble enige– og det var da gikk det opp for meg at det kom til å være en del ting som ville ha masse av det samme språket. Så det var en overraskelse, men det er klart at det har noe med kunstnerne vi inviterte, og hvordan hvordan de forholdt seg til rommet. Alle verkene er nye verk til utstillingen her, så stedet har nok påvirket produksjonen.

J: Ja, det er en del bygningsverk-aktig og grid-aktig-liknende strukturer som går igjen i mange av skulpturene, og det er jo interessant, for det kan jo også handle om en slags skulpturell trend?

M: Ja, jeg tror kanskje det er noe med det. Særlig med materialet, all mdfén, det er jo f.eks. en veldig tydelig trend, tenker jeg da. Men det trenger man ikke å gå her for å oppdage, det blir bare veldig tydelig nå man setter det sammen og kaller det for en skulpturutstilling. En annen påfallende ting med å lage en sånn type utstilling, er undersøkelsen av nettopp de tingene, ikke sant, hva er det som ser ut som en trend, og hvordan er det folk tolker den ideen om å lage en skulptur, noe som var helt åpent. Så det var veldig gøy å se hvordan kunstnerne har grepet an ideen. F. eks. Anja Ulset har jeg ikke sett noen skulpturelle arbeider av før, bortsett fra arbeidet med boka hennes Bergen Art Guide, som viser masse skulpturer, ikke sant.

J: Utstillingen heter som sagt Skulptur Bergen, og som du sa tidligere ønsker du at skulptur skal få en fornyet oppmerksomhet i byen?

M: Ja, det er mye nytt som skjer med skulptur f.eks i Oslo, de har Skulpturbiennalen, Skulpturarena öst, utstillingen Giant Bowl On Monuments Day på Bislett Stadion ifjor, altså en del storskala prosjekter som jeg synes vi godt kan sette fokus på her i byen. Utendørs også, i byrommet… det er ikke så ofte man ser en ny samtidsskulptur i byen, for å si det sånn. Så jeg tenker at det finnes et stort potensiale i å gå den retningen der, da.

J: Har du lyst til å gjøre dette om igjen, er det mulighet for en fortsettelse? Er Skulptur Bergen en manifestajon av en ny tradisjon her i byen?

M: Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å gjøre det om igjen, men jeg tenker egentlig at det kanskje er best å sette all energien inn i det én gang. Jeg kommer til å fortsette å lage en skulptur, og kunne gjerne gjort det en gang til, men det er ikke derfor jeg gjør det, for å starte en årlig greie. Det jeg kan si noe om i forhold til det samlende i utstillingen, som er skulpturmediet, er at vi har ikke har noe overordna tema vi knytter oss til utover det, og det synes jeg er fint, at alle enkeltprosjektene kan komme fram og være seg selv på en ærlig måte, utenat de skal sees gjennom et filter som er presentertert fra en kurator.

J: Du tenker at det kuratoriske grepet har ikke vært tilstede bortsett fra at du har hatt en idé, og invitert til en utstilling. Det er det som er ganske morsomt her, for utstillingen virker jo ganske gjennomkuratert, og du kunne altså gjort en kurator skikkelig envious med det som har blitt til her…

M: Hehe, jeg ville legge best mulig tilrette for at kunstnerne kunne vise sine verk på den best mulige måten, ikke sant. Jeg har prøvd å organisere det sånn som jeg selv skulle ønske å ha deltatt på en utstilling, hvor egenkonseptet til verkene kan kommunisere tydeligst mulig.

Deltakende kunstnere: Anne Marthe Dyvi, Anja Ulset, Bjørn Mortensen, Ingrid Furre, Katla, Kent Fonn Skåre, Magnhild Øen Nordahl, Niklaus Wenger og Stein Rønning

Tekst/fotografi: Julie Lillelien Porter

Afterthoughts from visiting the contemporary art festival, ART IST KUKU NU UT in Tartu, Estonia. Open from 15.09. to 15.11. 2011. For Norwegian text, scroll down.

Art Must Be Beautiful. Exhibition with works by Marina Abramović at Tartu Art Museum.

Foaming spit blended with pieces of half-chewed onion runs down Marina Abramović´chin in her piece The Onion (1996). The video shows a close up of her beautiful and aged face suffering from the pain it takes to eat a raw onion. At the same time we can hear her mutter;

I’m tired of changing planes so often, waiting in the waiting rooms, bus-stations, train-stations, airports. I am tired of waiting for endless passport controls. Fast shopping in shopping malls. I am tired of more career decisions: museum and gallery openings, endless receptions, standing around with a glass of plain water, pretending that I am interested in conversation. I am tired of my migraine attacks. Lonely hotel room, room service, long distance telephone calls, bad TV movies. I am tired of always falling in love with the wrong man. I am tired of being ashamed of my nose being too big, of my ass being too large, ashamed about the war in Yugoslavia. I want to go away.

Abramović´ art is for me countless attempts with redefining femininity through bodily presence. There is a crack, a crack in everything, that is where the light gets in, Leonard Cohen sings. The sentence appears in my consciousness when I am digesting the exhibition together with the other impressions from Tartu. The intensity in Abramović´s art is to show her own incompleteness, and how she is striving with accepting herself. She is stunningly beautiful, but always falls in love with the wrong man, and apparently she has taken several plastic surgery operations lately.

One could ask whether there lies a contradiction in her feministic approach and her self-obsessed works? I am thinking that this mistake, the vanity, her weak point, makes her such an interesting and successful artist. The awareness of her own beauty is the driving power in many of her pieces. The Hero (2001), dressed in black, she is sitting on a white horse holding a white flag that floats in the wind. Who is it she wants to make peace with, and why?

The work that also holds the title of the exhibition, Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) shows a naked, young Abramović combing her hair with frenetic energy, whilst repeating to herself these two declarations again and again. In the video where she is eating the onion her beauty is abjected out of her body. The curse, the reason why she always fall in love with the wrong man gutters out of her eyes as bitter tears, but repeatedly choking on the onion she coercively continues to eat. This insane mixture of beauty and the grotesque makes Abramović´s art to an attraction and shows how the dualistic battle in our own culture that divides mind and body, man and woman, good and evil, is not happening between two sides (me and you, us and the others) but is a deeply twisted conflict in the subject´s fight with herself.

Põhjamaade Paviljon. Ytter participate at ART IST KUKU NU UT 2011.

In the beginning were the words; ART IST KUKU NU UT. A contemporary art-festival in Tartu, the city that lies deep inside the Estonian forest, where the river Emajõgi floats with no haste, like a swelled atrium, the front court of the heart. Apparently Tartu is a small sleepy town that you only reach after a two and a half hours bus drive from Tallin, the capital of Estonia.

ART IST KUKU NU UT has the ambition to speed up the pulse of the city by injecting contemporary art from national and international artists into its vains.

Ytter were invited by Rael Artel og Kaisa Eiche, the curators of ART IST KUKU NU UT, to participate in the festival with a seminar about the role of the curator versus the role of the artist. This resulted in a Nordic Pavilion, a Põhjamaade Paviljon, in Gallerii Noorus. We brought and mounted our pink parachute and made an exhibition with post-capitalistic works that underlined an atmosphere of Eutopia. In this space, the Nordic Pavilion, where it was good to be, artists and curators from Baltic, European and Nordic countries were gathered to give presentations and conversate with each other. Egg and bacon was fried on a Saturday morning for the guests that arrived both Tartu and Ytter at this specific occasion.

Fortsett å lese A person doesn´t always know what She is longing for →

Following images are from the Seminar at the Nordic Pavilion and The Hung-over Brunch Saturday 17th of September 2011 in Tartu, Estonia.

The seminar was about the relations between curators and artists, arranged by Ytter in collaboration with ART IST KUKU NU UT, with the speakers:

Rael Artel (curator and art historian/Estonia), Neringa Cerniauskaite (art critic, curator, and editor / Lithuania), Marie Nerland (curator and artist /Norway), Anders Härm (curator, art critic and museum director/Estonia), Ali MacGilp (curator and editor/Great Britain), Ytter (artist group and online art magazine/Norway)

The 15th and 16th of September Ytter arranged two conversations between Ytter and Steffen Håndlykken (artist and curator, Institute for Color and 1857/ Norway) Helen Tammemäe (editor of MÛÛRILETH, Estonian paper for arts and culture), Roberto N. Peyre (artist and curator, Blot and the exhibition XISM in Stockholm/ Sweden).