Hei, jeg er en kunststudent. Jeg er også voksen, og har vært regnet som voksen siden ca 1999. Jeg feirer mitt tiårsjubileum som voksen i år.
Det rare med studentstatusen er at voksenbegrepet ikke gjelder helt for oss. Helt voksen blir du når du er FERDIG med å studere. Så en yrkessjåfør på 20 år med fast jobb er faktisk litt mer voksen enn en studerende tobarnsmor på 30, som meg.
Denne introduksjonen om min identitetsfølelse kommer i kjølvannet av det ny-følte behovet for etiske retningslinjer fra min skoles ledelse, ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg skriver ny-følte, fordi jeg tenker at det er en følelse som ligge til grunn for disse planlagte etiske retningslinjene. Og følelsen er redsel eller rädsla som er svensk for redsel, og høres mer redd ut enn det norske redsel, og som passer fint til en hendelse som skjedde i Sverige . Da en av Konstfacks masterstudenter, Anna Odell lot seg innlegge på psykiatrisk sykehus som del av sitt masterprosjekt. Og etterfølgende mediestorm. Er dette en kunsthøgskoles værste mareritt? En oppmerksomhet omkring kunsten som de sliter med å håndtere. Når media tar over kontrollen. Ja, Øystein Hauge – jeg tror også det handler om tillit. Å stole på at Anna Odell kan ri stormen av.
Og hva er de redde for? At kunststudentene skal lage kunst som sårer, skremmer , sjokkerer, og fornærmer. Eller faktisk lage denne farlige kunsten som noen driver og maser etter. Både Trond Giske og Vetle Lid Larsen ser ut til å savne farlig kunst. Vi skal vel som kunstnere ta litt høyde for publikum også?
Men et samfunns etikk er vel forhåpentligvis ikke en konstant konstruksjon, men noe som kan og bør utfordres og være i bevegelse. Følge kulturen vår.
Som med alt som er dumt – så lenge vi snakker om det etterpå, er det vel til å leve med?
*
Hvordan skal en skoles ledelse forholde seg til disse ustyrelige studentene? For studenter er jo noe annet enn de erfarne voksne som styrer skolen. For studentene er jo bare brukere av skolen. (Selv om den grusomme sannhet er at det ikke ville vært noen skole i det hele tatt hvis det ikke var for at det var noen studenter der). At det er et hierarki der er jeg til dels med på, og forstår jeg. Men det jeg gjerne vil frem til er at studenter er voksne mennesker. Og kunststudenter er selvstendige og kunnskapsrike voksne mennesker med den samme dannelsen som staben ved skolen (herregud, vi er jo fra middelklassen hele gjengen…)
Vårt etiske fundament er jo noe vi tok i bruk lenge før vi passerte dørstokken til Kunsthøgskolen. Og vi kunststudenter er også såpass med i offentligheten at vi kjenner når vi går for langt. Det er jo egentlig en ganske flott ting ved menneskers kultur.
Men selv jeg som feirer dette voksenjubileet i år, ønsker ikke å diktere andres etiske ståsted. Jeg tror ikke det har noen effekt for de med en hullete moral, og jeg finner det meget ubehagelig å sette noen over noen andre, som etisk vokter. Være seg om det er rektor eller Jørgen Hattemaker. Det får da holde at man nok får kollektiv motstand likevel. Det er der den etiske utformingen virkelig foregår. I «Hva vil de andre si.»
For min egen del er jeg faktisk ganske interessert i å vite hva de som tør å utfordre etablissementets enighet, og skolens tilstedeværende reglement , har på hjertet. Enhetskunsten er det vel ingen som ønsket seg? Og i hverfall ikke en kunsthøgskole?
Mitt velmenende råd til skolens ledelse er såre enkelt. Dropp oppdragelsen – det er for sent, vi er blitt voksne.
(Illustrasjon: Anne Marthe)
