Discount Parachutes, masterutstillingen 2015, Bergen Kunsthall 17. april– 10.mai.
Siste uke! Denne anmeldelsen sto på trykk i Bergens Tidende 19. april:
Årets masterutstilling er ren og pen, men hvor er verden utenfor?
I år er det tiende gang masterstudendene ved Kunst- og Designhøgskolen i Bergen viser avgangsarbeidene sine i en felles utstilling i Bergen Kunsthall. Masterutstillingen er et av årets høydepunkter i kunstsammenheng, og en gyllen mulighet for et større publikum til å få et innblikk i hva som rører seg blant unge kunstnere. Det er umulig å gå inn dit uten forventninger om å finne en fellesnevner, få et grep om tidsånden. Forsøk på å tolke og oppsummere slike utstillinger blir lett kunstige når «tendensene» like gjerne er uttrykk for tilfeldigheter. Men i år er faktisk fellestrekkene og sammenhengene slående.
Umiddelbart slår det meg hvor luftige og velbalanserte rommene virker. De fleste kunstnerne har begrenset seg veldig, mens enkelte har fått plass til litt større installasjoner, noe som gir en fin dynamikk og kontraster innad i rommene. Flere av veggene er malt grå, et enkelt grep som understreker sammensetningene av ulike verk i de enkelte rommene. Dette ligner heller en gruppeutstilling med nøye utvalgte arbeider, enn en avgangsutstilling. Det samme helhetlige inntrykket gir utstillingskatalogen, trykket på avispapir. Det er en vakker og gjennomført trykksak. De fleste kunstnerne viser andre arbeider her enn i utstillingen, og den blir slik en arena for å gi plass til litt mer enn de dempede utstillingsrommene.
Uttrykksmessig skiller utstillingen seg fra tidligere år ved først og fremst å bestå av skulpturelle arbeider og performance. Video- og lydarbeider er nesten helt fraværende, det samme er tegning og foto. Jeg vil ikke si at dette fraværet peker på en generell tendens – men det skulpturelle og meterielle fokuset er definitivt tidstypisk. Vektleggingen av materialitet, sansning og komposisjon er gjennomgående. Et flertall av arbeidene kan beskrives som en slags innadvendte forskningsprosjekter, hvor forskningsobjektene er kunstnernes egne sansende kropper. Et annet gjentagende trekk er ulike overgangsformer mellom performance og materialbaserte verk. Mari Kolbeinsons «Variations 6×3» er et av de mest vellykkede, i all sin enkelhet: Et stort, oransje tekstil ligger i en brettet formasjon på gulvet, og komposisjonen endres én gang om dagen gjennom en koreografi hvor to personer løfter, folder og slipper det.
Når materialenes visuelle og taktile kvaliteter er bærende elementer, blir det lett overfladisk. Det er min største innvending mot utstillingen, og den er ikke liten: Jeg savner noen tegn på at verden utenfor eksisterer. Men på sitt beste innbyr det selvrefererende fokuset til en økt oppmerksomhet og varhet også hos betrakteren. Dette kan sies om Karin Nordgrens nennsomt utførte installasjon. Her er det inkorporert et lydverk som beskriver prosessen og valgene, et metanivå som bidrar til å gi det en dybde og følsomhet. Det gjelder også Marija G. Repšytė, som arrangerer små hendelser, opplesninger og annet med inviterte deltakere inne i egne installasjoner. Objektene som installasjonene består av, har hun laget med utgangspunkt i hendelsene, og over tid bygger hun opp lag på lag av objekter og historier som refererer til hverandre.
Verdt å nevne er også to arbeider som som ikke følger hovedstrømningen, verken i form eller innhold: Damien Rudds monument i såpe og voks, han beskriver selv kunstnerskapet sitt som et forsøk på finne alternative måter å rekonstruere fortiden på. Kristine Marie Aasvangs «Oro-ro-ra, The Secret Choir», et et korverk med 25 kvinnelige sangere, som jeg ikke har hatt mulighet til å høre live, men som jeg har store forventninger til.
Anngjerd Rustand