Tekstallianse 2011

Bilder ute på Flickr nå!

(Foto: Julie Lillelien Porter)
Share on Facebook

Kunstpolitikk i forkant av valget

Continue reading

Share on Facebook

Sex, lek og gaffateip

Utstillingen ‘Tommy Olsson’ på Premiss 2-4 september.

Still fra ‘Ceci n’est pas une pipe’

Tommy Olsson er en mann, en kunstner, og en institusjon i seg selv. Som institusjon er han lokalisert på åpninger, barer og soverom, og i transit mellom disse. Han er min generasjon kunstnere, og kanskje spesielt de litt under meg i alder, sitt idol. Han er for denne generasjonen det Rolv Wesenlund er for besteforeldregenerasjonen, det Knut Borge er for vår foreldregenerasjon. Men både Rolv og Knut er sånne feel-good representanter. Og presentert for oss gjennom vår firkant ut til verden designet av NRK. Og den firkanten har frem til nå vært ganske blottet for voldsom sex. Jeg aner for eksempel ikke hvordan penisene til Rolv og Knut ser ut, men nå vet jeg litt om Tommys. Den spiller på en måte hovedrollen i utstillingen.

Og det er Tommy Olsson selv som presenterer Tommy Olsson, ved å være overalt, og ved å skrive brorparten av det lille som finnes av kunstkritikk i avisene våre.

Still fra ‘A site specific lecture on dignity’

Tommy Olsson er ingen feel-good representant som vi kjenner det, men videoverkene vist på Premiss er i aller høyeste grad feel-good verk. De skildrer det deilige med sex, lek og gaffateip. Egennytelsen. Denne private litt flaue greia som å se på seg selv, ta på seg selv og også dokumentere seg selv, som vår nye teknologi gjør mulig. På mange måter er speilet byttet ut med kameraet, når Tommy Olsson åpenbart nyter å bli sett, og ved å stille ut verkene, nyter at vi ser. Og det ga meg en feel-good opplevelse å se denne fornøyde mannen med, om jeg får lov til å si, et flott lem! Han deiger seg  i godstolen med pipen og erigert penis i Ceci n’est pas une pipe’. Han deiger seg også rundt et et stort tomt lokale med pompen bar, og erigert penis i A site specific lecture on dignity’. Denne redskapen har sikkert gitt ham mye glede gjennom et langt liv, og andre også for den del.

Ganske underlig at en penis tiltrakk seg min oppmerksomhet i så stor grad. Mitt følge på utstillingen mente det var penismisunnelse som lå under, men selv mener jeg at penis gir så mange positive assosiasjoner at den her heller sprer glede enn misunnelse.

Denne andre
I videoen Exit wound #1′ er det en jente godt teipa sammen med gaffateip som han dytter, holder over ansiktet så hun ikke får puste og andre ubehageligheter. ‘I love cum ‘ står det på t-skjorten hennes. Dette høres jo veldig brutalt ut, men her er også gleden og nytelsen det jeg sanser ligger i bunn for dette parringsritualet. Det samme med videoen Exit wound #2′, der en person ligger pakket i plast på en plastdekket seng, litt som et lik, men åpenbart alive and kicking. Her er alle parter med på moroa. Sex er lek.  Disse menneskene fråtser i sin egen interesse, frie fra ‘de fordømmende andre’. I denne sammenhengen; et lite scruffy galleri med et publikum av spesielt interesserte er ‘disse andre’ kanskje ikke så fordømmende. Oss andre vil vel bare klemme Tommy ennå mer til vårt bryst.

Hvorfor?
Hvorfor denne litt voldsomme dokumentasjonen av sex og lekevold vekker glede undrer meg litt. Ja, klokken var vel passert ett og jeg var synlig beruset da jeg så utstillingen. Men det handler om noe mer enn nedsløvete sanser. Tommy Olsson står bak en kunst som er rik på dobbelthet; den skildrer brutalitet som en kilde til frihet. Han opptrer usensurert på den måten at han ikke estetiserer sine videoarbeider ved lekkert lys, herlige bildeutsnitt og lignende, men ved å bruke home-video liknende home-videos i en kunstsammenheng visker ut skillet mellom privatliv og kunstnerskap. Ja, dette er home-videos, for Tommy Olssons kunst er ikke bare i gallerirommet, men uløselig bundet til resten av hans kunstrelaterte aktivitet. Aktivitet som han i tekstform har aktivisert som kunstrelatert; fyllesjuke, soving, flytting, sex osv, osv. Jeg har tidligere sett på Tommy Olsson som en selviscenesetter i et kunstfelt der det ‘å være noen’  har visse fordeler. Utstillingen og verkene hans har overbevist meg om at han er mye større enn mine fordommer. Og det store understrekes av denne rollen han har som skrivende kunstner. Ut av pennen hans har det i årevis strømmet en flod av opplevelser han har hatt med, rundt og i kunsten. Og de fleste av disse er blitt skrevet i konteksten; Tommy Olsson. Han har sauset de inn med seg selv.

Projeksjon av ‘Exit wound #1′ på Premiss

Tommy Olsson har skrevet på sin egen flermediale selvbiografi i årtier. Han er billedkunstens Knausgård.  Og Tommy Olsson er på samme måte som Knausgård og den danske kunstneren Claus Beck-Nielsen/Das Beckwerk som blant annet har erklært seg selv død med etterfølgende begravelse, et kunstprosjekt i seg selv.

Helt kort til sist, for å sitere de eneste fornuftige ordene som falt denne fredagsnatten i et av Bergens kunstrom, fra munnen til en forholdsvis ung forfatter; ‹‹Mer Burzum!››

Takk.

Projeksjon av ‘Exit wound #1′ på Premiss

Mer om Premiss

Mer om Tommy Olsson

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Share on Facebook

Acknowledged

Share on Facebook