Illustrasjoner fra bøker som ikke finnes

Tom Kosmo åpnet separatutstillingen, Ape and Essence, på Galleri Langegården 8.januar. Ytter viser noen bilder derfra, og har i samme anledning stilt Tom Kosmo noen spørsmål.

Goliat etter Caravaggio, Olje på plate.

Historien om mezzotint

AMD: Jeg har lest at du er ganske alene om å bruke den grafiske teknikken mezzotint i dag. Kan du fortelle litt om teknikken og hva som karakteriserer arbeidene ved bruk av den?

TK: I min generasjon kunstnere er det få som jobber aktivt med tradisjonell mezzotint, men generelt har interessen for denne teknikken tatt seg veldig opp de senere årene internasjonalt. Mezzotint er en dyptrykksteknikk som kjennetegnes av en unik tonal kontroll. Mezzotint betyr halvtone på italiensk. Tonaliteten oppnås ved å grundere trykkeplaten med en fin tekstur som holder på trykksverte, for så å skrape eller polere ned denne teksturen til lysere og lysere toner. Denne gradvise fremgangsmåten gir et helt unikt spekter av subtile toner, teksturer og detaljer.

AMD: Kan du kort si noe om teknikkens historie?

TK: Mezzotintens gullalder var på 17- og 1800-tallet. Fra 1500-tallet var dyptrykket den dominerende reproduksjonsteknikken frem til litografiet tok over midt på 1800-tallet. På den tiden var dette allerede en enorm industri over hele Europa, spesielt i England og Frankrike. Mezzotinten var den til da mest sofistikerte dyptrykksteknikken og revolusjonerte dyptrykkets muligheter til å gjengi toner, teksturer og maleriske effekter. Her kan nevnes grafikere som John Smith, John Martin og Alexander Browne.  Teknikken kom frem i lyset igjen i etterkrigstiden da enkelte moderne kunstnere tok den i bruk, mest merkbart i Frankrike, Japan og USA. Viktige kunstnere som har brukt teknikken er f.eks M. C. Escher, Yozu Hamaguchi, Carol Wax og ,selvfølgelig, Erling Valtyrson.

Nøktern og tørr skjønnhet

AMD: Historien blir jo nettopp bevart i kunsthistorien, på en annen måte enn i vitenskapens nedtegnelser. I dine motiver er det flere vitenskapelige referanser fra utstoppede dyr, til glasskupler med ulikt innhold. På hvilken måte er historien og vitenskapen viktig for deg i utviklingen av motivene?

TK: Når det er snakk om grafikkens historie er den jo snarere knyttet til vitenskapshistorien enn kunsthistorien. Grafikkens historie er historien om mangfoldiggjøring av informasjon; naturvitenskapelig dokumentasjon, bibelillustrasjoner, reproduksjoner av berømte malerier osv. Grafikk som kunst er jo et nytt fenomen, og interesserer meg lite. Dette er de viktigste inspirasjonskildene for mitt arbeid. Jeg ønsker imidlertid ikke å formidle objektiv informasjon, men ambivalent, symbolsk informasjon. Jeg jobber med forelegg og referanser fra gamle graverte illustrasjoner av dyr, eventyr, bibelhistorie og slikt. Dette stoffet har en egen nøktern og litt tørr skjønnhet som jeg elsker. Det bærer i seg en innsikt i vårt forhold til historie og tradisjon, til vår tro på det rasjonelle og på det moralske. Det er jo bare gjennom kunnskap om historien man kan forstå sin egen tid. Nå jobber jeg jo også med andre medier, som oljemaleri, men foreleggene og forankringen i det tradisjonelle er den samme. Jeg føler at det foregår en kamp eller en dans i mine arbeider, mellom troen på det rasjonelle intellektet og det siviliserte på den ene siden, og bevisstheten om det instinktive, irrasjonelle og basale på den andre. Dette må jo være et av de mest sentrale ekistensielle spørsmålene i vår tid; er menneskets oppgave å beherske naturen, eller å være en integrert del av den? Arbeidene mine svarer ikke på dette, de er ikke politiske, jeg er interessert i det eksistensielle spørsmålet.

AMD: På hvilken måte lar du deg inspirere av historiens formspråk?

TK: Kunst i seg selv er jo et bilde på menneskets kontroll over naturen, man behersker den gjennom avbildningen. Kunst er også et totalt overflødighetsfenomen, et kjennetegn på en høyt utviklet sivilisasjon. Kunst har alltid vært til for de rike og kultiverte. I vår tid er dette et slags tabu, vi dyrker det naturlige og folkelige, og skammer oss over det moralske og borgerlige som ligger i historiens formspråk. Jeg tar for meg all slags dekadent estetikk og klassiske sjangre, og lar dem krasjlande i vår tids eksistensielle krise. På den ene siden nitidig jobbing med tradisjonell teknikk og estetikk, på den andre siden surrealisme og populærkultur. Det tradisjonelle er interessant bare i kraft av å være tradisjonelt, det skal så lite til for å forrykke de forventningene folk har. Jeg er ikke så interessert i det spontane og fantasifulle i seg selv. Det blir mye mer interessant i en kontekst av orden, tradisjoner og håndverksmessig finesse. Arbeidene mine tematiserer også forholdet mellom det nostalgiske og det urovekkende. Det er mye humor i nesten alt jeg lager, men jeg er ikke ironisk overfor det klassiske og tradisjonelle, som man kan se hos en kunstner som John Currin. Jeg leter vel egentlig bare etter en måte å jobbe i tradisjonen etter de gamle mestrene, men vil ha med meg min egen identitet og samtid inn i det.

Visuelle historieforløp

AMD: Bildene dine opptrer som illustrasjoner fra bøker jeg ikke har lest. Er litteraturen en kilde for deg?

TK: Ja, bildene mine er jo illustrasjoner fra bøker som ikke finnes! Det ligger i deres natur, de er veldig narrative og basert på gamle illustrasjoner, men samtidig rene fabuleringer. Litteraturen er en kilde, absolutt, men kanskje mer i en utvidet betydning. Jeg opptar meg for tegneserier, animasjonsfilm, illustrerte eventyr osv, altså mer visuelle historieforløp. Men jeg lager ikke arbeider basert på tekster som sådan, som man ser hos f.eks Sverre Malling.  De er illustrasjoner fra historieforløp som ikke finnes. Hva som er forut og bakut for bildet er helt opp til betrakteren. Det har en enormt suggererende effekt, fordi det gir et klart inntrykk av noe skjult, akkurat utenfor rekkevidde. Den samme følelsen jeg får av å se på gamle bilder uten å kjenne til historien bak…

AMD: For meg blir bildene vinduer inn til en egen verden, eller en billedlig representasjon av menneskets psyke. Her tenker jeg spesielt på Selvportrett, Territory og Goliat etter Carravagio. Hva representerer motivene for deg?

TK: Du satte fingeren på det, bildene er representasjoner av menneskets psyke. Altså, de er jo åpenbart bare representasjoner av min egen (skrudde?) psyke, men i henhold til surrealismen og jungiansk psykologi skal min psyke ha berøringspunkter med det kollektivt ubevisste dypt der nede. Det virker jo som publikum påvirkes, men om det er på et rent estetisk eller psykologisk plan får bli opp til en annen faggruppe å avgjøre. Jeg liker å se på det jeg gjør som å fotografere en drøm. I drømmen er alt visuelt avklart, men hendelsesforløpet er irrasjonelt og virker styrt av noe utenfor ens egen bevissthet.

En publikummer tar skulpturen, Ondatra zibethicus, nærmere i ettersyn.
Ondatra zibethicus, skulptur av tre og glass.
Betrakter foran maleriet, Territory.

F.v: Kompanjonger, Eksperimentet og Den mekaniske kaninen

Dyrenes herre, linosnitt.

Les Vilde Andrea Brun sin tekst om utstillingen på Kunstforum

Tom Kosmo sin hjemmeside

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi

Share on Facebook

(Post)idyllisk postindustri– Magnhild Øen Nordahl på TAG TEAM

Rett før jul stilte den unge kunstneren Magnhild Øen Nordahl ut en tettpakka serie med skulpturer i utstillingen Velkommen til Damsgårdssundet, på det nyetablerte galleriet Tag Team på Laksevågsiden av byen.
Utstillingen til Magnhild ble laget i relasjon til omgivelsene i Damsgårdsveien, hvor galleriet ligger. Veien har i mange år vært en bortgjemt turgåer–perle, med sine gamle industribygg og arbeiderboliger i (u)skjønn forening. Det hersker imidlertid ingen tvil om at det skjer store forandringer her i strøket. Fra å ha vært en shabby gate på den feile siden av byen, skal Damsgårdssundet i løpet av de neste par årene bli det hotteste stedet å bo i Bergen. Den påbegynte gentrifiseringen av området er en realitet. Jeg kontaktet Magnhild for å gå en kombinert tur gjennom området og for å høre mer om hvordan hun har jobbet.

Én av skulpturene til Magnhild er en projeksjon av en filmet skatesession, der bl. a en av triksene som filmes er det som på skate-terminologi heter en wallride. På vei ned mot Puddefjordsbrua, skjønner jeg etterhvert at det nettopp er her wallriden gjennomføres;– opp det loddrette understellet. Korrespondansen mellom måten skaterne forholder seg til arkitekturen i byrommet, og hvordan de bruker gjenstandene de finner, er på mange måter sterkt beslektet med hvordan Magnhild selv jobber metodisk. Aktiviteten har en sterk tilknytning til arkitektur, og skatere har et intenst forhold til byrommet. På detaljnivå blir de kjent med gjenstandene rundt seg, underlag, trappetrinn, helninger og vinkler. De får en intens fysisk forbindelse til byrommet, som Magnhild synes er veldig interessant i forhold til hvordan hun selv jobber med skulptur og form.
Jeg tenker i forhold til skating at det ligger en anarkistisk holdning i bånn, sammen med en konstant øving av tekniske ferdigheter. Mulighetene som ligger i selvfølgeligheten av å kunne bevege seg hvor man vil (kan man ikke det?), og å ta den friheten i bruk. Skaterne skater sikkert ikke for å være politiske, men handlingen er likevel et slags statement. Spesielt synes jeg dette kommer fram i resten av konteksten som preger utstillingen. Bl.a refererer Magnhild til situasjonistene, og en fenomenologisk tilnærming til byrommet i skulpturene sine. Formspråket refererer til minimalismen og modernistisk arkitektur, filosofisk sett knyttet til den utopiske byen. Selv om disse to retningene kanskje er noe som ofte anses som adskilte eller motsatte verdivalg, er det noe som for Magnhild henger tett sammen, og hun viser like stor interesse for begge deler.

Skala, strukturer, retninger og bevegelser utgjør en slags kjerne i det Magnhild har jobbet med i produksjonen av de nye skulpturene. Sammen med ideer rundt byplanlegging og utvikling av byen, formet dette retningen for utstillingen. En dvelning over industrien som forsvinner, og hva som kommer inn i mellomrommene, også før de nye boligbyggene står ferdige.
Selv sier hun: “Det at et område er i en transformasjonsperiode, det gir det jo kvaliteter, som at forskjellige typer materialer og ting ligger og slenger rundt omkring. Midlertidigheten er noe som skaper muligheter, som man selv kan definere. Tittelen på utstillingen var Velkommen til Damsgårdssundet– og da tenker jeg velkommen til Damsgårdssundet her og nå; idag. Det er en utstilling her, i motsetning til reklamen som viser en solrik framtid i sjøkanten. Jeg er opptatt av det som blir produsert her, før det på reklameplakaten blir realisert”.

Se mer av Magnhild sine arbeider her.

Tekst: Julie Lillelien Porter/foto: Anngjerd Rustand

Share on Facebook

Share on Facebook