Vilde Andrea Brun – Ytter

Takk!

Vilde Andrea Brun — Fri, 11 Nov 2011 13:18:23 +0000

Å være en del av Ytter har vært ubeskrivelig berikende både på et personlig og profesjonelt plan. Det er vanskelig å slutte. Men jeg gjør det i Ytter sin ånd; Ytter tåler ikke sensur eller begrensinger, noe som ville ha vært vanskelig å unngå hvis jeg skulle forsøke å balansere to så forskjellige hatter som det er å være kunstner i Ytter og å være rådgiver for visuell kunst i Bergen Kommune, min nye jobb fra og med 14. november. Jeg er svært entusiastisk og ydmyk i henhold til mitt eget fagfelt når jeg skal være med å forvalte og gi råd til kommunen om saker som angår visuell kunst. Men, før jeg kommer så langt:

Takk, Julie for din ettertrykkelige evne til å holde fast ved det du mener er riktig, din fantastiske intuisjon og sans for å se nyanserte sammenhenger. Takk, Anne Marte for din enorme raushet, impulsivitet og ditt vidd med brodd. Takk, Anngjerd for din sofistikerte og underfundige språkrikdom, din grundighet og stahet. Takk for meg, og hurra for Ytter!

Å være en del av Ytter har også betydd å hele tiden være i kontakt med fagmiljøet i Bergen og mange andre steder i verden. Det behøver jeg heldigvis ikke å slutte med om enn det blir under nye forutsetninger. Takk for alt godt og berikende samarbeid! Og takk for meg som bidragsyter og medredaktør til dette nettstedet.

Alt godt, Vilde Andrea*

Thanks!

It has been incredible enriching, both on a personal- and on a professional level, to be part of Ytter. It is difficult to quit. I do it in the spirit of Ytter; Ytter can not be restricted or censored, something that could have been difficult to avoid if I tried to balance between being an artist in Ytter and at the same time adviser for visual art in Bergen Municipality, my new job from the 14^th of November. I am very enthusiastic and humble towards my own field according to advise the Municipality about visual art. But before that time:

Thank you, Julie for your empathic ability to hold on to what you think is right, your fantastic intuition and your way of seeing nuanced connections. Thank you, Anne Marthe for your enormous generosity, your impulsiveness and your sharp humour. Thank you, Anngjerd for the sophisticated and cunning richness in your language, your thoroughness and your stubbornness. Thank you for having me, and hurray for Ytter!

To be part of Ytter has all the time also involved to stay in contact with the professional art-scene in Bergen and many other places in the world. I am happy that I will continue with this, even if the premises changes. Thanks for all the good and enriching collaborations!

All the best, Vilde Andrea*

A person doesn´t always know what She is longing for

Vilde Andrea Brun — Mon, 26 Sep 2011 18:50:03 +0000

Afterthoughts from visiting the contemporary art festival, ART IST KUKU NU UT in Tartu, Estonia. Open from 15.09. to 15.11. 2011. For Norwegian text, scroll down.

Art Must Be Beautiful. Exhibition with works by Marina Abramović at Tartu Art Museum.

Foaming spit blended with pieces of half-chewed onion runs down Marina Abramović´chin in her piece The Onion (1996). The video shows a close up of her beautiful and aged face suffering from the pain it takes to eat a raw onion. At the same time we can hear her mutter;

I’m tired of changing planes so often, waiting in the waiting rooms, bus-stations, train-stations, airports. I am tired of waiting for endless passport controls. Fast shopping in shopping malls. I am tired of more career decisions: museum and gallery openings, endless receptions, standing around with a glass of plain water, pretending that I am interested in conversation. I am tired of my migraine attacks. Lonely hotel room, room service, long distance telephone calls, bad TV movies. I am tired of always falling in love with the wrong man. I am tired of being ashamed of my nose being too big, of my ass being too large, ashamed about the war in Yugoslavia. I want to go away.

Abramović´ art is for me countless attempts with redefining femininity through bodily presence. There is a crack, a crack in everything, that is where the light gets in, Leonard Cohen sings. The sentence appears in my consciousness when I am digesting the exhibition together with the other impressions from Tartu. The intensity in Abramović´s art is to show her own incompleteness, and how she is striving with accepting herself. She is stunningly beautiful, but always falls in love with the wrong man, and apparently she has taken several plastic surgery operations lately.

One could ask whether there lies a contradiction in her feministic approach and her self-obsessed works? I am thinking that this mistake, the vanity, her weak point, makes her such an interesting and successful artist. The awareness of her own beauty is the driving power in many of her pieces. The Hero (2001), dressed in black, she is sitting on a white horse holding a white flag that floats in the wind. Who is it she wants to make peace with, and why?

The work that also holds the title of the exhibition, Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) shows a naked, young Abramović combing her hair with frenetic energy, whilst repeating to herself these two declarations again and again. In the video where she is eating the onion her beauty is abjected out of her body. The curse, the reason why she always fall in love with the wrong man gutters out of her eyes as bitter tears, but repeatedly choking on the onion she coercively continues to eat. This insane mixture of beauty and the grotesque makes Abramović´s art to an attraction and shows how the dualistic battle in our own culture that divides mind and body, man and woman, good and evil, is not happening between two sides (me and you, us and the others) but is a deeply twisted conflict in the subject´s fight with herself.

Põhjamaade Paviljon. Ytter participate at ART IST KUKU NU UT 2011.

In the beginning were the words; ART IST KUKU NU UT. A contemporary art-festival in Tartu, the city that lies deep inside the Estonian forest, where the river Emajõgi floats with no haste, like a swelled atrium, the front court of the heart. Apparently Tartu is a small sleepy town that you only reach after a two and a half hours bus drive from Tallin, the capital of Estonia.

ART IST KUKU NU UT has the ambition to speed up the pulse of the city by injecting contemporary art from national and international artists into its vains.

Ytter were invited by Rael Artel og Kaisa Eiche, the curators of ART IST KUKU NU UT, to participate in the festival with a seminar about the role of the curator versus the role of the artist. This resulted in a Nordic Pavilion, a Põhjamaade Paviljon, in Gallerii Noorus. We brought and mounted our pink parachute and made an exhibition with post-capitalistic works that underlined an atmosphere of Eutopia. In this space, the Nordic Pavilion, where it was good to be, artists and curators from Baltic, European and Nordic countries were gathered to give presentations and conversate with each other. Egg and bacon was fried on a Saturday morning for the guests that arrived both Tartu and Ytter at this specific occasion.

Xism. Presentation by Roberto N. Peyre in the Nordic Pavilion.

Roberto N. Peyre presented an exhibition he curated this spring and summer within the Ethnographic Museum in Stockholm, called Xism. The exhibition developed through a unexpected process where Peyre originally had the role as advisor for the exhibition Vodou, a topic the museum found a bit touchy to handle on their own. Since Roberto also is an artist it was difficult not to intervene in the process with his own ideas. The Museum got a rich program with contemporary practices dealing with vodou called Xism. Among the invited artist where Eugene, Jean Hérard Celeur og Racine Polycarpe from the Haitian artist-collective Atis Rezistans. To think of art as a type of resistance is easy to follow. But in this specific occasion the use of the notion becomes more radical; art is the same as growing resistance towards death. Atis Rezistans are situated in Grande Rue District, one of the neighborhoods with the worst reputation in Haiti’s capital Port au Prince. The source of their practice is found material or garbage. Artistic practice as a way to survive is a deeply serious situation.

One of the questions rising from this way of thinking could be: If you are not fighting against death in your work, what are you then fighting against or fighting for? The conversation Ytter had with Roberto raised several approaches to problems such as; an object could be accepted as holy when it appeared inside an exhibition about vodou, but the same object is not believed to have an inherent power when it is just art. This shows how incredibly important the context is for the reading of an object. Another question that rises, is whether it is a paradox that established institutions which represent specific ways of reading art also tries to contain the experimental or even metaphysical art that holds an immanent transcendence? What kind of room do we need to challenge how we understand ourselves? Why do we think that the rigid hierarchies in the art world can foster ground-breaking art? Or do we actually need to give form to the formless and words to the unspoken to make them communicate?

Acts of Refusal. International exhibition at Tartu Art House.

The words ÄRGE USKUGE TÕDE are written on a banner that is hanging on the façade of the building that holds the international exhibition during ART IST KUKU NU UT, Acts of Refusal, curated by Ellen Blumenstein og Kathrin Meyer. It means Don´t Believe in Truth. Or maybe; do not believe in established truth. This is a group show with 14 national and international artists. The banner is made by the artist duo Libia Castro and Ólafur Ólafsson and is the closest to the exhibition-title. Barthol Lo Mejor, with a bachelor degree in Semiotics from Tartu University, showed three works that he insisted to mention as pop-op-art, with the poetic title Shades of Gray. Three images with Dollar, Euro and Pound signs where printed on canvas. In every picture there was “a mistake” (there IS a crack in everything…) that creates an interruption in the reading. This young man proved to be insisting on diverse topics, which are impossible to think without words. But in that case he had to deal with strong resistance from Ytter.

Laura Toots is another young Estonian artist that impressed me with her work Turnaround (2011). The video shows details from an aeroplane, and makes me think that the artist must have someone in her family who is a pilot, otherwise it would be impossible to do such intimate filming at the airport. It is the security-routines that have to be done before departure that are filmed. The engine is started and turned off again. The plane as a symbol has in many ways become heavily loaded after 11.09.2001. Toots uses this in her work, and manages to build up an intense narrative without too many elements. The stunning thing about this work is in the end how the aesthetics of the plane, or the beauty if you want, are stronger than the trauma made by propaganda the last few years. So this work is part of a healing process that the Western World has added to its own history. Toots is changing how we read the plane as a symbol.

Leaving Tartu. Y-gallery. Work by four Estonian artstudents.

I take a ticket for the queue, but understand that there is no reason to wait as the numbers are randomly pulled out of the machine. If I should follow the logic of standing polite in a line, I would probably never get into the artwork itself. And that is maybe why it is so difficult to leave Tartu? This piece Another work (2011), electronically controlled spatial installation created by Toomas Thetloff, forces the viewer to make decisions. When the entrance-door opens with a electronic sound every now and then, one person at the time can pass into the work. You enter into a dark room where nothing happens. I reason that noone came out again, so there must be a way further in to the darkness. There is door after door. No light. One door goes the opposite way than the others, and I think it is locked. What now? Where are the others? And then I realize that I have to pull the door instead of pushing it, and the walk in darkness can continues.

Open questions

I found the way out of Thetloff´s work, but I am not sure whether I managed to leave Tartu as the title of the exhibition problematize. There are some questions hanging in the air afterwards; what would be a relevant written language to accompany contemporary art? Why do Nordic artist write more about their own and other artists art than they do in the Baltic countries? Or like Marie Nerland posted in her presentation in the end of her presentation:

I think there is a lot of work to do in terms of inventing new formats. And how we think of, write about and curate contemporary art. To end with some open questions – What one wants to work with and fight for?

What kind of art one would like to defend, for whom and why?

For further reading: http://www.artistkukunuut.org/en/

Du kan lengte, uten å vite etter hva.

– spredte tanker fra Ytters besøk I Tartu på samtidskunstfestivalen ARTISTKUKUNUUT.

Art Must Be Beautiful. Utstilling med verk av Marina Abramović på Tartu Art Museum, kuratert av Rael Artel.

Frådende spytt blander seg med biter av halvtygget rå løk som renner ut av munnen til Marina Abramović i verket The Onion (1996). Videoen viser nærbildet av hennes vakre, men eldede ansikt som lider under smertene hun gjennomgår ved å spise en rå løk. Samtidig hører vi henne mumle;

I’m tired of changing planes so often, waiting in the waiting rooms, bus stations, train stations, airports. I am tired of waiting for endless passport controls. Fast shopping in shopping malls. I am tired of more career decisions: museum and gallery openings, endless receptions, standing around with a glass of plain water, pretending that I am interested in conversation. I am tired of my migraine attacks. Lonely hotel room, room service, long distance telephone calls, bad TV movies. I am tired of always falling in love with the wrong man. I am tired of being ashamed of my nose being too big, of my ass being too large, ashamed about the war in Yugoslavia. I want to go away.

For meg handler Abramović sin kunst om utallige forsøk på å redefinere femininitet gjennom fysisk tilstedeværelse. There is a crack, a crack in everything, that is where the light gets in, synger Leonard Cohen. Denne setningen dukker opp i min bevissthet når jeg fordøyer denne utstillingen og alle opplevelsene fra Tartu. Styrken i Abramović sitt kunstnerskap er å vise frem sin egen ufullkommenhet, og hvordan vi som individer strever med å akseptere oss selv. Hun velger alltid feil menn, hun er smellvakker, hun har i senere tid tatt flere plastiske operasjoner, blir det fortalt. Ligger det ikke en selvmotsigelse i hennes selvopptatthet blandet med feministiske ytringer, kan en spørre seg? Men jeg tenker at det er denne feilen, forfengeligheten, hennes svakhet, som gjør at hun er en så stor kunstner. Bevisstheten om sin egen skjønnhet er drivkraften i mange av arbeidene hennes. The Hero (2001) , sortkledt sitter hun, en voksen kvinne, på en hvit hest med et hvitt flagg som vaier i vinden. Hvem er det hun vil slutte fred med? Og hvorfor? Utstillingens tittelarbeid; Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) viser en ung naken Abramović gre sitt eget hår med en rasende kraft mens hun igjen og igjen gjentar lavt for seg selv disse to påstandene. I arbeidet med løken abjekteres skjønnheten ut av kroppen, hun kaster sin egen skjønnhet ut, forbannelsen, årsaken til at hun alltid ender opp med feil menn? Den renner ut av øynene som bitre tårer, den fråder om munnen som stadig brekker seg, men allikevel tvangsmessig fortsetter å spise. Det er denne vanvittige blandingen av motsetningene, det skjønne og det groteske, som gjør Abramović sine arbeider til en attraksjon. De viser at den dualistiske kampen i vår kultur som skiller kropp og sinn, mann og kvinne, godt og ondt, i all hovedsak ikke forgår mellom to parter, oss og dem, men er dypt sammenfiltret i subjektets egen kamp med seg selv.

Nordisk Paviljong

I begynnelsen var ordet; ARTISTKUKUNUUT. En samtidskunstfestival i Tartu, byen langt inne i de baltiske skogene, der elva Emajõgi flyter uten å forhaste seg, som en svulmende atrie, hjertets forgård. Tartu er tilsynelatende en liten sovende by som du først kommer til etter en to og en halv times kjøretur med buss fra Estlands hovedstad, Tallin. ARTISTKUKUNUUT er en ambisjon om å speede opp byens puls ved å injisere samtidskunst fra inn og utland.

Ytter ble invitert av Rael Artel og Kaisa Eiche, kuratorene for ARTISTKUKUNUUT, til å bidra på festivalen med et seminar som skulle ta for seg kunstnerrollen versus kuratorrollen. Dette resulterte i en Nordisk Paviljong, en Põhjamaade Paviljon, i et av byens visningsrom, en søylehall ved navn Galleri Noorus. Der spente vi opp vår rosa fallskjerm, viste arbeider som har en post-kapitalistisk undertone og samtidig underbygger en følelse av Eutopia . Dette stedet, i den Nordiske Paviljongen, hvor det er godt å være, samles kunstnere og kuratorer fra baltiske, europeiske og nordiske land til presentasjoner og diskusjoner. Her stekes det egg og bacon på en lørdagsmorgen, til gjestene som for anledningen har kommet til både Tartu og Ytter på samme tid.

Xism. Presentasjon av Roberto N. Peyre i Nordisk Paviljong.

Roberto N. Peyre holdt en presentasjon i den Nordiske Paviljongen om utstillingen han kuraterte på Etnografiska Museet i Stockholm, Xism, denne våren og sommeren. Utstillingen kom til gjennom en uforutsigbar prosess der Peyre opprinnelig skulle være rådgiver for utstillingen Vodou, en tematikk museet fant det ømtålelig å jobbe med på egenhånd. Men siden Roberto også er kunstner, var det ikke lett å la være å blande seg inn med egne ideer. Og til slutt fikk museet et fyldig program med samtidskunst, Xism, som aktualiserer vodou i vår egen tid. Blant de inviterte kunstnerene var Andre Eugene, Jean Hérard Celeur og Racine Polycarpe fra det haitiske kunstkollektivet Atis Rezistans. Å ta utgangspunkt i kunst som motstand er en tanke det er lett å forstå. I denne konkrete sammenhengen dreier det seg om en mer radikal bruk av begrepet; at kunst er det samme som å bygge opp motstand mot døden. Atis Rezistans holder til i distriktet Grande Rue, et av de mest beryktetde nabolagene i Haitis hovedstad Port au Prince. Utgangspunktet for deres praksis er funnet materiale, dvs søppel. At kunst utøves som en måte å overleve på er et dypt alvorlig anliggende. Et spørsmål som fødes av denne holdningen til kunst er; Hvis du som kunstner ikke kjemper mot døden i ditt kunstnerskap, hva er det du da kjemper for eller mot? Samtalen Ytter hadde med Roberto reiste blant annet problemstillingen; et objekt kan aksepteres som hellig når det opptrer innenfor en utstilling som handler om Vodou, men regnes ikke for å ha en iboende kraft når den vises som kunst. Dette viser hvor viktig rammen eller konteksten kan være for lesningen av objekter. Er det et paradoks at etablerte institusjoner som representerer en rekke uskrevne lover for lesning av kunst, også skal romme det eksperimentelle eller endog det metafysiske som innehar en iboende overskridelse? Hva slags rom må skapes for å utfordre vår egen forståelse av oss selv? Hvorfor tror vi at kunsthierarkienes rigide systemer kan fostre banebrytende kunst? Eller er det slik at det formløse må gis form for å eksistere, og at det ordløse må uttales for å kommunisere?

Acts of Refusal. Internasjonal utstilling på Tartu Art House.

Ordene, ÄRGE USKUGE TÕDE, står skrevet på et banner som henger utenpå bygningen som rommer den internasjonale utstillingen under ARTISTKUKUNUUT kuratert av Ellen Blumenstein og Kathrin Meyer. Det betyr ikke tro på sannheten. Eller også, ikke tro på etablerte sannheter, tenker jeg. Dette er en gruppeutstilling med 14 kunstnere fra inn og utland. Banneret er laget av kunstnerduoen Libia Castro og Ólafur Ólafsson og er det som ligger tettest opptil utstillingstittelen.

Barthol Lo Mejor, med bachelor i semiotikk fra Tartu, viste tre verk som han selv insisterte på å kalle pop-op-art med den poetiske tittelen Shades of Gray. Verkene er tre print som viser flater fylte med tegnene for dollar, euro og pund. I hvert bilde er det en «feil» (ther IS a crack in everything…) som skaper et brudd i lesningen. Denne unge mannen viser seg å insistere på litt av hvert, blant annet at det ikke går an å tenke uten ord, men her møtte han sterk motstand i Ytter.

En annen Estlending som etter min oppfatning utpeker seg er Laura Toots med verket Turnaround (2011). Videoverket viser detaljer fra et fly, som får meg til å tenke at kunstneren må ha bekjentskaper eller familie som er flygere, ellers ville ikke denne intime filmingen av flyets inventar vært mulig. Uten at jeg vet det, er det flyets sikkerhetssystemer som filmes, alt som må gjøres klart før det skal lette. Motoren startes og skrues av igjen. Flyet som symbol har blitt ladet mange hakk etter 11.09.2001. Dette benytter Toots seg av og klarer å bygge opp en intens spenning med minimal historiefortelling. Det slående er allikevel at flyets estetikk, eller skjønnhet om du vil, overdøver traumene skapt av propagandaen vi har vært utsatt for de siste årene. Slik at dette videoarbeidet er med på å hele sårene Vesten har påført seg selv. Toots arbeid endrer måten vi leser flyet som symbol på.

Leaving Tartu. Y-gallery. Verk av 4 Estiske kunststudenter.

Jeg trekker en kølapp, men skjønner snart at det ikke er noen grunn til å vente på tur fordi kølappene er vilkårlig nummerert. Hvis jeg skulle følge logikken I å stå høffelig I kø ville jeg sannsynligvis aldri entre selve verket. Her ligger kanskje hemmeligheten bak hvorfor det er så vanskelig å forlate Tartu? Verket Another work (2011), en elekronisk konrtollert rommelig installasjon av Toomas Thetloff, tvinger publikum til å ta avgjørelser. Når inngangsdøren åpner med en inntrengende lyd kan én person av gangen entre verket. Jeg kommer inn i et bekmørkt rom hvor ingenting hender. Fordi jeg ikke har sett noen komme ut igjen av inngangsdøren, resonerer jeg meg frem til at det må være en vei videre i mørket. Jeg går gjenneom dør etter dør. Det er helt mørkt. En av dørene går motsatt vei av de andre, noe som resulterer i at jeg tror at den er låst. Hva nå? Hvor har det blitt av alle sammen? Og så skjønner jeg plutselig at jeg må dra istedenfor å skyve, og ferden i mørket kan fortsette…

Åpne spørsmål

Til slutt fant jeg vegen ut an Another work, men jeg er ikke sikker på om jeg virkelig har forlatt Tartu, slik tittelen på utstillingen problematiserte. Noen åpne spørsmål henger igjen I luften. Hva er et relevant språk for samtidskunst? Hvorfor er det slik at nordiske kunstnere skriver mer om sin egen og andren kunst enn sine baltiske kolleger? Eller slik Marie Nerland avsluttet sin presentasjon under seminaret I den nordiske paviljongen:

Kunstpolitikk i forkant av valget

Vilde Andrea Brun — Wed, 07 Sep 2011 10:50:27 +0000

Bildende
Kunstneres
Forening
i
Hordaland
-‐
BKFH
har
gjennomført
en
liten

spørrerunde
til
de
politiske
partier
i
forbindelse
med
kommune-‐
og
fylkestingvalget
2011.
noen

Spørsmålene:

1:
Hvordan
vil
dere
følge
opp
kunstplanen
for
Bergen
med
midler?
(Kunstbyen
Bergen

2008
–
2017)

(Bevilgningene
-‐
-‐
4,5
-‐
20
-‐
Frie
midler
i
2011
var
830.000
kr
inkl
50.000
kr
til
produksjon
og
formidlingsarenaer,
mens
i
følge

planen
skulle
dette
ha
nådd
2
mill
+
600.000
til
produksjon
og
formidlingsarena).

2:
regelen?
Hvorfor/
hvorfor
ikke?

(Bergen
kommunale
årlig

Ikke sov!

Vilde Andrea Brun — Fri, 26 Aug 2011 12:51:16 +0000

Den 6. Momentum Biennale; Imagine being here now. 18. juni – 2. oktober, i Moss.

Også utgangspunktet for denne teksten er på mange måter begrenset av tid og rom, slik tittelen til Momentum 2011 peker på. Mine refleksjonene er bygget på kun en del av Momentum; de tre utstillingshallene som ligger i den gamle møllebyen i Moss sentrum.

Bak skranken, på vei inn i Momentum Kunsthall befinner det seg en trapp. Den brer seg utover ett av hjørnene i rommet, og når helt opp til taket. En trapp som tilsynelatende ikke leder noen steder hen, disfunksjonell, og lettere klaustrofobisk hvis en forestiller seg at en skal forsøke å bruke den slik vi vanligvis bruker en trapp. En ville havne helt opp under taket, fastklemt, uten å ha kommet noe bestemt sted. Men som skulptur er den slående, hvis en bare kan forestille seg at den ikke skal brukes slik en vanligvis bruker en trapp. (Det viser seg at dette “verket” ikke er et verk, men en arkitektonisk finesse, et slags amfi, bygget til forrige Momentum. Bygget av kunstnere, vel og merke).

Fra videoarbeidet Versions av Oliver Laric. Foto: Vilde Andrea Brun.

Det arkitektoniske grepet til Øystein Aasan, å bygge en labyrintisk utstillings-situasjon der hvert verk får operere alene i sitt eget hjørne av labyrinten, oppleves som noe av det mest vellykkede i Momentum Kunsthall. Gjentakelse og repetisjon i arkitekturen danner en fysisk ramme for betrakteren som etterhvert også kan se dette som et større tema i mange av arbeidene som stilles ut. Et slående eksempel på dette er Versions av Oliver Laric, en video som handler om å sammenligne, eller at alle kunstverk imiterer eller er beslektet med andre verk, at alle verk er en Versjon. Dette verket problematiserer også opphavsrett innen kunstverdenen; hvor ligger verkets autonomi, er det mulig å løsrive seg fullstendig fra tidligere versjoner?

Chess Cube Project av Paulo Bottarelli. Foto: Vilde Andrea Brun.

En annen kunstner som på snedig vis bruker repetisjonen som tema i sine verk under Imagine being here now, er Chess Cube Project av Paulo Bottarelli. Betrakteren forholder seg til en lukket kube som er så stor at det ville være mulig å gå inn i den. Ved siden av kuben vises en videoprojeksjon av et maleri, og det er nærliggende å tenke seg at maleriet befinner seg på innsiden av kuben. Inntil en beveger seg rundt hjørnet, eller snur seg rundt, og ser det originale maleriet henge på veggen. Hva som befinner seg inne i kuben forblir et mysterium. Maleriets motiv er vagt, og vanskelige å tolke. Det er vanskelig å si hva en her står ovenfor. Denne opplevelsen blir forsterket da verket «gjentar seg» i neste utstillings hall, bare at motivet på maleriet er et annet. Undertegnede fant det mer givende å befinne seg i sin egen undring rundt dette arbeidet, enn å lese katalogteksten.

Dont´t sleep yet, Fiete Stolte. Foto: Vilde Andrea Brun.

Dont´t sleep yet, en installasjon av Fiete Stolte, viser en sirkel av monitorer montert på gravstøtter. På skjermene som vender innover i sirkelen vises bilde av lys og skygge på vegger eller forholdsvis rene hvite flater. Etter en stund er det mulig å oppfatte at det er lysets gang gjennom ett eller flere rom som vi er vitne til. Tiden er forvrengt, den er kraftig skrudd opp, slik at vi kan se hvordan det faller inn i rommet og vandrer over disse flatene. Tittelen får meg årvåken; her er det noe som forgår, her er det noe jeg ikke må miste. Eller er det en melankolsk refleksjon over hvordan tiden umerkelig smyger seg gjennom livene våre, berører oss, før den helt sikkert også forlater oss og kommer til syne gjennom nye objekter, nye mennesker, nye liv?

Dont´t sleep yet (detalj) Fiete Stolte. Foto: Vilde Andrea Brun.

Mens jeg gikk omkring i dette virvaret av rom og følte meg litt som … left by an Ariadne´s thread, leading through its own labyrinth, skjedde det noe uventet; en journalist fra Moss Avis dukket opp som troll av eske og «ville stille noen spørsmål», hvis det var greit? Ettersom jeg er født og oppvokst i Moss følte jeg en viss forpliktelse ovenfor lokalsamfunnet, for ikke å si lokalavisa. Overskriften på dobbeltoppslaget i Moss Avis dagen etter (12.08.2011) ble «Støtter pengebruk uten å ha sett biennalen». Saken handlet om økonomi, og uttalelsene til meg og min samboer, Semund Svelle, ble brukt for å krydre en tilsynelatende ferdig skrevet tekst av journalisten Torgeir Snilsberg.

Veggtegning av Michael Baers

At billedkunst «stjeler» kulturmidler fra annen kultur er en myte mange kunstnere er lei av. Det sier seg selv at de 8 millionene som er brukt på Momentum 2011 ikke først og fremst kommer fra kommunale midler, men tvert i mot bidrar med en stor andel friske kulturmidler til Moss i form av en samtidskunstutstilling av høy kvalitet, og alt det den fører med seg. Å måle Momentums verdi i kroner og øre er en kompleks affære; en del av regnestykket handler om hva tilreisende publikum legger igjen av midler i byens hoteller, kaffeer og resturanter. Et annet moment er hva dette betyr for byens omdømme. Imagine being here now omtales i svært mange nasjonale og internasjonale medier.

Men den viktigste biten i regnestykket er umulig å tallfeste; kunstens egenverdi. Hva betyr billedkunsten for samfunnene som eksisterer i dag, lokalt og globalt sett? Jeg mener det er nødvendig å anerkjenne viktigheten av den konseptuelle og visuelle refleksjonen billedkunst representerer. Billedkunsten, sammen med de andre kunstartene, utgjør rom for det ordløse, det imaginære, det som ligger i grenselandet for rasjonaliteten. Billedkunsten inngår i store, globale samtaler som skjer på kryss og tvers av landegrenser og kontinenter. Den gjenspeiler en mangefasettert gjentakelse og uendelige variasjoner over politiske, emosjonelle, kulturelle og intellektuelle spørsmål vi står ovenfor som mennesker. Slik jeg oppfatter det handler billedkunst om hva det vil si å være et menneske. Jeg mener det er grunnleggende nødvendig at ethvert samfunn til enhver tid reflekterer over dette på sine egne måter, og at kunsten kan romme det som ikke får plass andre steder i samfunnet, det vi enda ikke forstår, det vi enda ikke kan snakke om.

Når det er sagt, er det kanskje de kunstfaglige miljøene sitt ansvar å synliggjøre hva de 8 millionene til Momentum 2011 er brukt på. Hvis en tenker seg at de skal lønne over 50 kunstnere, 5 kuratorer, samt administrative og tekniske ansatte er ikke summen så svimlende. Vi kunstnere har et problem; det kan virke som om det er liten forståelse for at vi vil ha lønn for arbeidet vi gjør. Når Odd Nerdrum igjen dekker forsidene på avisene, sier dette vel så mye om medienes fordreining av hva det vil si å være billedkunstner, som om hans uaktsomme håndtering av egen økonomi. En kunne ønske seg at mediene anerkjente billedkunst som et variert fagfelt, der den enkelte arbeidstaker ikke jobber mindre for lønna enn den norske gjennomsnittsborgeren.

Swirler av Caroline Achaintre. Foto: Vegard Kleven.

Etter en lang digresjon vil jeg avslutte med arbeidet Swirler av Caroline Achaintre, en diamantaktig formasjon vevet og/eller sydd sammen i et energisk uttrykk. Dett er noe av det jeg personlig kunne ha ønsket meg mer av i denne utstillingen (eller det jeg fikk med meg av den); mer umiddelbar energi, litt mer trøkk, for å bruke et lokalt uttrykk. Med så mye stimuli til den intellektuelle delen av hjernen hadde det vært deilig å balansere det med mer impulsive, umiddelbare arbeider.

En reise mellom fjell

Vilde Andrea Brun — Sat, 13 Aug 2011 12:25:57 +0000

I forbindelse med utstillingen til Anngjerd Rustand, En gradvis organisasjon av våre suksessive fornemmelser, i Galleri N. Bergslien, Eidfjord, 22. juli–21. august 2011 (åpent hver dag 12-18), bega Vilde Andrea Brun og Julie Lillelien Porter seg avgårde på den lange reisen mellom Bergen og Eidfjord. Her vises bilder fra de to Ytter-delegatene sin ferd mellom fjord og fjell.

Utsikt fra MS “Vøringen”

Det var fler enn oss som besøkte Eidfjord den dagen.

Et av verkene til Anngjerd Rustand; Erratic, 2010

Rustand sin beskrivelse av verket (klippet fra Underskog):

Erratic, 2010

Skulptur, stein og nylontråd, 2×2×2 m

Erratic består av rundt 800 små steiner knyttet fast hengt opp i nylontråder slik at den antyder omrisset av en kampestein. Det er et porøst og ustabilt objekt. De 3-5 meter lange trådene hver stein henger i gjør formasjonen svært følsom for luftstrømninger; steinene dirrer når noen går forbi eller dører i nærheten åpnes eller lukkes. Steinene er naturlig nedslipt grus, hovedsakelig gneis og kvartsitt fra proterozoikum (2,5 mrd.–542 mill. år siden). Erratic (fra latin: errare, å vandre, gå seg vill eller feile) er den geologiske betegnelsen for en (kampe)stein som befinner seg på et annet underlag enn det den stammer fra. Det er isbreenes bevegelser, tvunget frem av gravitasjonen, som har brakt de erratiske steinblokkene til den – i geologisk tidsperspektiv – nye beliggenheten. Adjektivet erratic kan bety uforutsigbar eller ustabil («an erratic heartbeat»; «an erratic comet»).

Anngjerd Rustand sine arbeider, Det handler ikke om flukt, 2011, sett gjennom skulpturen Erratic, 2010

Anngjerd Rustand, Det handler ikke om flukt, 2011

Rustand sin beskrivelse av verket (klippet fra Underskog):

Det handler ikke om flukt, 2011

Kollasj, 3,5×3,5 m

Det handler ikke om flukt er et arbeid som tar utgangspunkt i Hergés tegneserie Månen tur retur (Objectif Lune og On a marché sur la lune) fra 1950-53. Alle tegneseriefigurer, bygninger og romskip i bøkene er malt over – tilbake står øde landskaper og landskapsfragmenter sett fra jorda, fra rommet og fra månen. Til utstillingen er alle de 128 boksidene montert i en sirkulær formasjon.

Anngjerd Rustand, Det handler ikke om flukt (detalj), 2011

Utsikt fra MS “Vøringen”

Tekst og foto: Vilde Andrea Brun

Hørte Annualen 2011

Vilde Andrea Brun — Wed, 22 Jun 2011 19:27:00 +0000

Hørte Annualen 2011 er et prosjekt initiert av Mari Haugerud, Helga Nyman og Christiane Lieungh der 15 kunstnere vil jobbe i og rundt Hørte Dampfargeri i løpet av en uke. Arbeidene resulterer i en utstilling som åpner Fredag 17.06. og er åpen for publikum frem til 26 juni.

Kunstnere er:

Lars Brekke
Margrethe Kolstad Brekke
Vilde Andrea Brun
Anita Bruvoll
Ingrid Skåland Eriksen
Are Marius Foss
Hilde Frantzen
Mari Haugerud
Hanne Grieg Hermansen
Ingrid Sunde Koslung
Christiane Lieungh
Kristin Loekegaard
Tarjei Nygård
Øystein Wyller Odden
Semund Svelle

Margrethe Kolstad Brekke, Silke bak gran.

Margrethe Kolstad Brekke, Silke og ull.

Margrethe Kolstad Brekke, Silke og hestetagl.

Semund Svelle, Indisiet.

Hilde K. Frantzen, Cartoon Camo.

Lars Brekke, Ape Genious (detalj).

Installasjon av Mari Haugerud.

Vilde Andrea Brun. Kammerset.

Vilde Andrea Brun, Kammerset (detalj fra innsiden).

Hanne Grieg Hermansen, Blyant på papir og tre (detalj).

Uten Tittel (1823), Margrethe Kolstad Brekke, Mari Haugerud, Vilde Andrea Brun og Finn Rønning

Akkurat nå svever Luftskipet

Vilde Andrea Brun — Mon, 23 May 2011 19:02:54 +0000

Luftskipet, et mobilt rom for kunst, er på vandring i de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden Kommune som ligger på Vestlandet i nærheten av Bergen. Gitte Sætre er produsent og kurator for denne arenaen for samtidskunst. Den siste tiden har det vært en opphetet debatt omkring bygget, blant annet fordi enkelte av disse kommunenes innbyggere og politikere ikke ønsker videre drift. Les mer på Luftskipets egen hjemmeside www.luftskipet.net

Jeg deltok som aktiv publikummer i debatten «Trenger vi luftskipet?» i forrige uke, som ble avholdt inne i det oransje signalbygget som for øyeblikket lyser opp den grå asfalten utenfor et kjøpesenter i Sund Kommune. Er dette utstillingsrommet for stygt til å brukes? Eventuelt for ukunstnerisk? Er ett år en urealistisk kort levetid for et så omfattende prosjekt? Har Luftskipet allerede bidratt til friske kulturmidler til regionen? Diskusjonen gikk kontinuerlig. Over halvparten av de omlag 40 fremmøtte hadde noe de ville ha sagt. Det ble en svært interessant, intens og god debatt.

Samtalene gikk mye rundt økonomi. For meg virket det som om flere av de fremmøtte mente at kunstens verdi ligger i dens markedsverdi. Bjørn Inge Follevaag (kurator) kom i denne sammenheng med et forløsende poeng;Hvis vi tror at kunsten kan måles og veies, hvis vi tror at kunsten er som andre produkter i en markedsøkonomisk tankegang, da har vi feilet. Kunst er ofte det vi ikke forstår, det som unndrar seg vår verbalisering av virkeligheten, det som utfordrer oss, og det som kommuniserer utover ordene.

Hvorfor trenger vi kunst? Jeg tror vi trenger kunst fordi vi ikke forstår oss selv som mennesker. Det er mye vi strever med rent teknisk; uendeligheten i verdensrommet, hvordan lage en måleenhet for solenergi, eller hvorfor det har vært så kalde vintre i Bergen de siste årene. På et emosjonelt plan er det uendelig mye jeg ikke fullt ut forstår; hva er intuisjon? Hvorfor oppstår god eller dårlig kjemi mellom ulike personer? Hvor mye påvirkes humøret mitt av hormoner osv osv For meg fyller ofte kunst inn mellomrommene mellom det jeg kan snakke om fordi jeg skjønner det, og det jeg ikke kan snakke om fordi det mest er en vag og ubestemmelig fornemmelse, eller en for kompleks og paradoksal opplevelse.

For å si det på en helt anen måte: kunst kan sammenlignes med d-vitaminer eller kalsium; kosttilskudd vi vet vi trenger for å styrke kroppen. Kanskje kan vi få et lignende «immaterielt kosttilskudd» gjennom mye frisk luft og vakker natur, noe Sund, Fjell Øygarden Kommune virkelig er rike på. Men i mange tilfeller, under livets mange plikter og lange timer foran offentlige eller private datamaskiner, kan det allikevel hende at vi trenger noe mer! Gi gjerne barna korps, kor, kulturskole og besøk på gallerier og i teater sammen med melken og tranpillene! Men samtidskunsten er som oftest ikke først og fremst for barna. Det er når livets uhåndgripelighet brer om seg i puberteten at kunsten kan begynne å ha en virkning på linje med et imaginært kosttilskudd (da gjelder det å ha etablert gode vaner!). Og når vi etterhvert ikke er så unge lenger, når vi er midt oppe i voksenlivets mange dilemmaer,utfordringer og smertefulle livskriser, er det helt sikkert at vi trenger steder å hente inspirasjon til livene våre. Jeg tror ikke alle finner inspirasjon i enhver opplevelse av samtidskunst, slik ikke alle bøker appellerer like mye til alle lesere. Jeg forventer ikke at hele befolkningen i Øygarden, Sund og Fjell skal besøke Luftskipet. Heller ikke at alle de som faktisk kommer skal få det de forventer. I en større sammenheng er kanskje prosjekter som Luftskipet den ubehagelige skjeen med tran som hele kroppen/samfunnet har godt av i det lange løp?

Er ikke Luftskipet også sitt eget potensial? Hvis dette rommet ikke driftes videre, er det ikke bare å fylle allerede eksisterende rom for kunst i disse kommunene med det samme innholdet. For innholdet er nært knyttet til det mobile konseptet til Luftskipet. Og til Gitte Sætres engasjement. I bestefall kan det kanskje oppstå «noe annet», et annet friskt samtidskunst-prosjekt? I øyeblikket er det hypotetisk. Hvem skulle gjøre det? Og hvordan? Uten politisk og økonomisk støtte vil ethvert lignende prosjekt strande. Som oftest angrer vi på det vi ikke gjorde.

Tegning på innsiden av Luftskipet av billedkunstner Kirsti Van Hoegee som også deltok i debatten “Trenger vi Luftskipet”.

Gallerirunde i Oslo 13.februar 2011

Vilde Andrea Brun — Tue, 15 Feb 2011 14:20:08 +0000

Det er alltid spennende å se hva som skjer på student-galleriet til Strykejernet Kunstskole. Det er noe med energien i verkene til de helt unge kunstnerne, som dessverre altfor ofte bukker under innenfor akademiene. Kanskje det handler om en optimisme på kunstens vegne? Det ga i alle fall et lite kick å se disse arbeidene i Galleri Brenneriet.

Maleri (uten tittel) av Eirik Mikkelborg. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri.

Installasjon av Sindre Hustveit. Galleri Brenneriet, Strykejernet Studentgalleri. Foto: Vilde Andrea Brun.

Videre vises bilder fra to fotoutstillinger, en på Stenersenmuseet og en på Fotogalleriet.

Fotografi fra utstillingen “As We Are” av Just Loomis. Foto:Vilde Andrea Brun.

Trine Lise Nedreaas, Incident, 2011, Fotogalleriet. Foto:Vilde Andrea Brun.

Trine Lise Nedreaas, Neither Here nor There, 2011, Fotogalleriet. Foto: Vilde Andrea Brun.

Anna Christina Lorenzen og Marianne Darlén Solhaugstrand

Vilde Andrea Brun — Fri, 28 Jan 2011 19:51:27 +0000

Her vises en bildeserie fra utstillingene An Evolutionary Line av Anna Christina Lorenzen og Bøy Meg av Marianne Darlén Solhaugstrand som for tiden vises i Haugesund Kunstforening. (7.-30.01.2011)

Portrait (Caritas), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

An Evolutionart Line (Olympia, Eques, Caritas) , av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

Detalj fra An Evolutionary Line (Caritas), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

An Evolutionary Line (Triumph), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

Portrait (Triumph), av Anna Christina Lorenzen. Foto:Vilde Andrea Brun.

Voodoo Heartbeat, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.

Åpenbaring 6, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.

Christ/Feast of Flesh, av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.

Akvareller av Marianne Darlén Solhaugstrand. Foto: Vilde Andrea Brun.

KNIPSU -et nytt kunstnerdrevet initiativ i det Bergenske kunstliv

Vilde Andrea Brun — Tue, 30 Nov 2010 19:33:33 +0000

Kunstnerduoen H&M (Hilde Jørgensen og Maya Økland) har startet KNIPSU, et galleri for kunstnere drevet av kunstnere, midt i Bergen sentrum. 300 kvadratmeter fordeles på visningsrom, video-prosjekt-rom, bibliotek (snart), atelierplasser og kontor. Deres viktigste motivasjon er lystprinsippet; den dagen driften av KNIPSU føles som en plikt, legger de ned. Med KNIPSU vil H&M skape et rom for kunst som appellerer til mer enn bare intellektet. Død og galskap er også viktig, sier de, og ler. Men det er ingen tvil om at de mener alvor. KNIPSU åpnet for 3 måneder siden, den 27. august 2010, og allerede har de rukket å arrangere 3 utstillinger og en workshop. Prosjektene spenner vidt: Finsk samtidskunst, en utstilling med utgangspunkt i en workshop på Grønland, kurs i gamle fototeknikker i Lodz i Polen, samt visning av kunstnere fra Danmark, Tyskland, USA, og Norge.

Initiativtakerne til KNIPSU; Hilde Jørgensen t.v., Maya Økland t.h. Foto: Vilde Andrea Brun.

Her svarer de på spørsmål fra Ytter v/Vilde Andrea Brun:

Hvordan oppstod ideen om å starte et eget galleri? Og hva er KNIPSU?

KNIPSU er innfall av kronisk stormannsgalskap OG at vi hadde så mye på hjertet. Siden 2008 har vi arrangert Flaggfabrikken Presenterer på Landmark og som en mobil arena for en kveld. Det fins så mye man har lyst å vise at det føltes litt lite med bare et one-night stand i ny og ne. Vi ønsket oss et mer varig forhold og hadde i lengre tid siklet over lokalene til det gamle Bunnpris. Vi søkte om å få lage gruppeutstillinger i forbindelse med programmet Nordic Art Express og fikk finansiering fra Kulturkontakt Nord, Bergen Kommune og Norsk Kulturråd. Da satset vi stort og sikret oss lokalet, selv om vi visste at det lå blodslit i vente og at vi må dekke deler av utgiftene med alternativ virksomhet.

Hva med driften femover, kan dere tenke dere å trekke inn flere personer i prosjektet?

Ja, ikke nødvendigvis i våre egne kuraterte prosjekter men absolutt ønsker vi at driften av KNIPSU som visningsrom kan deles av fler, både praktisk og innholdsmessig. Framover vil KNIPSU også bli mer utadrettet og blant annet delta på alternative kunstmesser i Stockholm og Bryssel. Det sier seg selv at det er for mye arbeid for to personer. Allerede er Kristin Tårnesvik innlemmet i KNIPSU og vi tar gjerne imot henvendelser fra andre. Men kjemien må stemme.

Jeg hører rykter om at dere har ledige altelierplasser?

Det har vi og de vil tilfalle våre fremtidige samarbeidspartnere. Dvs at atelierplassene på KNIPSU er ledig for kunstnere som også har tid, lyst og anledning til å involvere seg i galleridrift.

Fra utstillingen Blackout med finsk samtidskunst i oktober. Foto:KNIPSU.

-Hvorfor er det viktig at kunstnere har egne gallerier?

Kunstnere jobber på kunstnernes side. Et av våre prinsipper er å kunne tilby for eks. vederlag, reise, opphold og noe prosjektmidler, det til tross for at våre budsjett neppe er de høyeste i byen. Vi tror mye handler om viljen til prioritering, samt at vi som utøvende kunstnere vet hvor mye gratisarbeid som er skjult i kunstens rekker.

– Hvilken rolle ønsker dere å ha i en større sammenheng; både regionalt, nasjonalt og internasjonalt?

Vi ønsker å bidra med et variert program. Og produsere uventede utstillinger, vi følger ikke en bestemt agenda. Men det er viktig for oss å opparbeide et varig forhold til de vi samarbeider med. Dette skjer jo også gjennom de mobile eventene til KNIPSU, for eksempel når vi reiser ut og viser en screening med nordisk videokunst i de Baltiske land, eller arrangerer en helaften på Kulturhuset Sermermiut i Ilulissat, Grønland.

– Hvordan finner dere kunstnerne dere velger å stille ut i KNIPSU?

Vi har jobbet forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Som kunstnere er det jo naturlig å følge med på det man digger. Og det startet med at vi visste om noen kunstnere vi ville vise i Bergen. Siden da har vi vært på omfattende atelierbesøk i bl.a Helsinki og Reykjavik. Vi er åpne for gode forslag, men har også benyttet oss av metoder som støvsuging av internett og open calls. I Finland har de en god ordning med tilgjengelige kunstnerportofolier som fungerer som et godt grunnlag for videre atelierbesøk ved interesse.

-Hva slags rolle ønsker dere å ha; er dere billedkunstnere eller kuratorer?

Billedkunstnere med kuratoriske ideer.

– Hva tenker dere om definisjonsmakten innen kunstfeltet, og deres rolle i dette? (Hva som er interessant kunst i dag?)

Jo større institusjon desto sterkere definisjonsmakt, men størrelse sier jo ikke nødvendigvis noe om innhold. Derfor er det også viktig å skape sin egen arena.

Fra utstillingen Blackout med finsk samtidskunst i oktober. Foto:KNIPSU.

Å være åpen

Vilde Andrea Brun — Tue, 02 Nov 2010 18:54:14 +0000

B-open er en stor mønstring med blant annet åpne atelierer, utstillinger og seminar, arrangert av og for kunstnere og kunstinteresserte i Bergen. Her kommer noen smakebiter fra årets arrangement (27.10.-01.11.2010). Det er viktig å understreke at bildene kun viser fragmenter fra en omfattende og spennende kunstbegivenhet. Her ser vi hvordan og hvorfor Bergens kunstscene er så intens som den er i dag; først og fremst fordi kunstnerne selv jobber iherdig og stadig skaper nye initiativer. Men også fordi god dynamikk, åpenhet og samarbeid preger hele kunstfeltet.

Fra åpningen av kunstnergruppen Katla sitt prosjekt på Galleri Fisk

For mer informasjon:http://www.khib.no/gallerifisk/current_norsk.html

Fra åpningen av utstillingen Comfortable Battleground med arbeider av Fredrik Berberg, Lina Kristin Holme, Juha Laatikainen og Linda Rogn.

For mer informasjon: http://www.b-open.no/default.asp?act=medleminfo&EN=C&MID=486&IN=TRUE

Fra åpent atelier på Bergen Kjøtt: http://www.b-open.no/default.asp?act=medleminfo&EN=C&MID=504&IN=TRUE

Åpning på Tag Team Studio: Bjørn Frode Larsson (1965-2005) “Confessions from the funky bunker”

For mer informasjon: http://www.b-open.no/default.asp?act=medleminfo&EN=C&MID=480&IN=TRUE

Samtale mellom Lars Korff Lofthus og Anja Ulset på Landmark 28.10.2010 om arbeidet

Bergen Art Guide av Anja Ulset. Arrangør:Dokken Diskuterer v/Kirsti van Hoegee

Fra seminaret: Å produsere en kunstscene: http://www.b-open.no/default.asp?k=28&id=173&a1=Program&a2=Seminar

Isotop Fellesatelier: Tom Stian Kosmo sin arbeidsplass

Isotop Fellesatelier: http://www.isotop.no/

Jeanett Ann Goodwin på Galleri Format; So close, yet so far

http://www.b-open.no/default.asp?act=medleminfo&EN=I&MID=159&IN=TRUE

Tekst: Vilde Andrea Brun. Foto: Vilde Andrea Brun, Julie Lillelien Porter, Semund Svelle.