Gesten som dominerer i utstillingen til Jorunn Hancke Øgstad, er den potensielle reduksjonen og abstraksjonen som det maleriske språket kan romme, og hvor det finnes en smal vei inn. Jeg setter pris på knappheten og det «anti–e» i maleriene, og de gjør bare følelsesmessig overflatisk inntrykk på meg. Om dette er en bevisst malerisk-konseptuell tilnærming klarer jeg ikke helt å avdekke; flere av verkene med titler henspeiler til ideer om et språks autonomi, mens selve maleriene likevel ikke helt berører. Det mest interessante er måten rommet blir tatt i bruk på– skjeletter av gallerivegger bestående av bygningsplanker– for på den måten også å synliggjøre lerretenes bakside og oppbygning og spinkelhet.

Den «hjemmelagde» katalogen fungerer gjennom sin formale nakenhet. «Being a painter today, means trying to forget», sier kunstneren selv, noe som for mange har en relevans i forhold til kunstnerisk utøvelse generelt, men kanskje spesielt i forhold til maleri? Det visuelle uttrykket til Hancke Øgstad minner om noe man har sett før,  bortsett fra det åpenbare eller tilsynelatende lettvinte med det,  en slags tviholdelse på ulike kombinasjoner av motoriskbevegelige materialbearbeidelser. Her er det noe interessant utilpass, som jeg kan forholde meg til.