Kollektiv bevisst-/ubevissthet

MA Kunstfag, KHIO
«Collective» 05.06–20.06.10
0047, RAM, GAD, Format

Det slår meg når jeg besøker første post av årets firdelte avgangsutstilling på 0047, at jeg alltid husker dette galleriet som større enn det det er. Sånn føles det også her på åpningen. Et vell av forskjellige uttrykksformer pluss fullt av folk muliggjør ikke noe særlig plass for iakttagelse, det føles uansett at for mye er presset inn i lokalet, noe som blir til et visuelt støy. Her er tekstilkunst, grafikk, video, tegning og kinetisk skulptur pakket sammen i ett og samme rom. Det er selvfølgelig alltid en utfordring å få det kuratoriske prosjektet en avgangsutstilling er til å fungere.

Dette kullet er altså de som i 5 år har studert på en av de spesialiserte linjene ved KHIO, det som før i tiden het institutter, hvor studiet var rettet mot en undersøkelse og spesialisering innenfor et materiale eller medium som keramikk, grafikk, tekstil eller metall. Dessverre virker det ikke som at noen gjennomgående eller dyp utforskning innenfor de respektive medier har vært noen selvfølge for dette avgangskullet, med unntak av noen få studenter. Man kan jo begynne å lure på hvorfor dette er tilfelle. Selv kan jeg ikke begynne å psykoanalysere utdanningsideologien på KHIO, jeg kjenner ikke skolen godt nok. Jeg vet bare at jeg kan merke tendensen av en manglende retning eller kompleksitet innenfor de spesialiserte områder. Men hva er grunnen til denne mangelen?

Jeg vet ikke om det er en fordel eller ulempe, at avgangsutstillingen er delt opp og plassert rundt i byen på fire forskjellige gallerier. På en måte virker det ok å oppstykke inntrykkene noe, men samtidig føles det som noe uhelt, noe uferdig, bare ikke i en positiv forstand.

Tine Semb, GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA)

«Når kunstnere velger materialer som allerede er i omløp på det kulturelle markedet, artikler som allerede er informert av andre, overføres en «scenarisk» verdi: når scenarioer blir form, så å si. De eneste kunstnerne som interesserer meg er de som bruker sin lokale og nasjonale kultur (altså deres biologiske særpreg) som råstoff, og kobler dem til andre nettverk av mening».

Min oversettelse av et sitat av Nicholas Bourriaud, som Tine Semb har tatt i bruk, blant annet, i sin fiktive samtale mellom nettopp Bourriaud, Rosalind Krauss og seg selv.

Ned den trange trappa til kjeller-bunksersen på GAD, viser Tine Semb verket GAD CAMP AND THE CLOUDS OUTSIDE (THE SACCO OF BEUYS AND A HOMMAGE TO LOBODA). Installasjonen består av fire innrammede fotokopier, Pink Xerox 1-4, en sakkosekk av resirkulerte ulltepper og en hylle (også resirkulerte materialer) med publikasjonen «The Bubble Clouding Project and other stories».

Her kan jeg gjøre følgende observasjoner: det er et nøysomt og tidkrevende prosjekt som har pågått over lengre tid, på forskjellige plan. Publikasjonen til Semb er en imponerende dokumentasjon av en arbeidsprosess, både gjennom en teoretisk, konseptuell og materiell tilnærming. Det er tydelig at Semb er seg meget bevisst en politisk og estetisk kvalitetet, noe som kommer fram gjennom valgene av materialer i installasjonen og boka.

Gjennom å kikke nærmere på boka forstår jeg at prosjektene hennes har et konseptuelt utgangspunkt i forhold til materialet (keramikk), som beveger seg videre til å gjøre inngrep i stedspesifikke fysiske rom gjennom avbildninger av observasjoner. Semb pikselerer og forstørrer den fotografiske avbildningen– disse overføres og monteres (på f.eks elektriske bokser i urbane landskap–hvor avbildningen i første konsekvens er tatt). På denne måten gesterer hun mot sammensatte og lagdelte prosesser og idéer med politiske og kunstteoretiske retninger. Senere i boken finnes en inngående teoretisk, «nesten reel» chat mellom kunstneren selv, Nicholas Bourriaud og Rosalind Krauss. Semb har en fiktiv samtale hvor hun artikulerer sine tanker og observasjoner i forhold til samtidig kunstteori.

Christina Christensen, Det lille barnet/ The Little Child

Christina Christensen sitt prosjekt Et Morshjerte, på 0047, som på åpningsdagen besto av både en video(-installasjon?) og et rollespill var også et prosjekt med flere lag å gå inn i. Prosjektet er selvbiografisk og innehar en potensiell brutalitet– videoen, som er en dokumentasjon av en filminnspilling hvor Christensen selv spiller regissøren i en fiktiv skrekkfilm, med sin egen datter som hovedrolleinnehaver av offerrollen. De metaforiske kvalitetene av innspillingen glir over til å bli tydelig virkelige, og videoen utvikler seg til å bli et ganske ubehagelig rollespill. Videoen vises på en vanlig tv- skjerm, på en tv-hylle, med en samling av dybdepsykologiske bøker under om den kompliserte morsrollen. Det virker som om det «hjemlige» skal forsterkes, men akkurat det synes jeg ikke fungerer. Jeg savner en mer sensitiv visning av videoarbeidet, som jeg tror hadde fungert bedre projisert i større format, uten høretelefoner, men høy nok lyd. På åpningsdagen hadde Christensen også et samarbeidsprosjekt med Laivfabrikken, hvor de sammen hadde komponert tre rettssalsituasjoner som belyste en alenemors ofte vanskelige livssituasjon, og hvordan dette potensielt kan «skade» barnet.

Elizabeth Schei, Mitt eget rom

I Elizabeth Schei sin installasjon Mitt eget rom på RAM brukes også den personlige stemmen. Schei jobber hovedsaklig med tekst; tekster om private situasjoner hvor temaene morsrollen, eller kvinnerollen går igjen. Elizabeth Schei er en av de opprinnelige fire studentene som initierte kunstnergruppen Institutt for farge, da KHIO valgte å avslutte studieretningen i 2006. Siden da har riktignok ikke Schei fortsatt i gruppen, men det er tydelig tilstede en egenartet arbeidsprosess og et konsentrert kunstnerisk uttrykk gjennom prosa som kjennetegner arbeidene hennes. Vegginstallasjonen hennes på RAM, som er et sitat av den franske feministen Hélène Cixous er sprayet stort og svart på veggen og gulvet, og har dermed for meg en forfriskende, direkte gjengangerfunksjon i konteksten av MA Kunstfag sin avgangsutstilling. Forhåpentligvis til ettertanke for skolens ledelse, tenker jeg.

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter