“Arket er strekens verden”, er en del av utstillingen Looking is Political, som vises på Bergen Kunsthall, i perioden 16.januar-19.februar 2009.
Samtale med Ane Hjort Guttu med utgangspunkt i videoen “Arket er strekens verden”. Her vises klipp sammensatt av flere samtaler kunstneren hadde med daværende kunststudent Ina Åsheim, som forteller om det å tegne, og hva den handlingen betyr for henne.
J: Kan du forklare litt om ideene bak videoarbeidet?
A : Det er en film om å være kunstner, men også om å være menneske i det hele tatt. Et slags selvportrett – selv om det ikke er meg som snakker. Den handler om det engasjementet som man må ha, på et eller annet nivå, for å være kunstner, tenker jeg.
Et utgangspunkt for mine arbeider i utstillingen Looking is Political på Bergen Kunsthall er interessen for pedagogikk eller læring. Det å lære om kunst som et symbol på det å være kunstner, for du er alltid i en læringsprosess, som kunstner. Det er vi jo som mennesker også. Helt fra vi er født er det alltid ting vi strever med å lære oss.
Jeg er veldig interessert i hvordan læring foregår, frigjøringspotensialet som kan ligge i en pedagogisk situasjon, samtidig som jeg er opptatt av kunst som modell for livet. Særlig videoen “Arket er strekens verden” handler om det. Ina Åsheim snakker om veldig marginale prosesser som foregår på et papirark, men etter min mening har alt hun snakker om en overføringsverdi – til verden. Ikke bare det personlige og psykologiske nivået, men også på et politisk nivå.
J : Nettopp. Det er det som jeg ser på som styrken til kunsteren, det at man beveger seg i rom som er litt annerledes, og som har veldig mye potensiale, nettopp fordi det kan overføres til andre deler av livet. Går det an for deg å formulere hvordan disse elementene har et nedslagsfelt i det politiske?
A: I denne utstillingen ønsket jeg å arbeide med å utvide idéen om hva det politiske er for noe. Hvis man behandler politikk og kunst som to atskilte områder, får man jo en veldig tradisjonell opplevelse av hva politisk kunst er (at det hele tiden skal være spor av sakpolitikk i et kunstprosjekt, for eksempel). Mens jeg er opptatt av det erkjennelsespolitiske som ligger i en kunstnerisk prosess. Hvordan bare det å tenke noe annet, f.eks. å si til seg selv at “en annen verden er mulig”- er en politisk handling i seg selv. Fordi det muliggjør handling og det muliggjør aksjon. Og det har jo vært en veldig viktig del av frigjøringspedagogikk, for eksempel. Hvordan undertrykte folk først må få en opplevelse av at de kan agere, at de kan tenke selv, og at de kan forandre sin situasjon, før de faktisk kan reise seg. Derfor handler dette her mer om erkjennelse enn om sakpolitiske prosesser.
Jeg ønsker å se kunst som en arena der man kan holde på med frigjøring. Og frigjøring er for meg, alltid politisk, eller har et politisk potensiale.
J: Da jeg så videoen første gang, ble jeg dratt med pga måten intervjuobjektet snakket på, som var så intenst, artikulert og fokusert. Men etter en liten stund, så begynte jeg å lure- om det var hennes eget arbeid hun snakkket om, om det var en iscenesettelse-jeg ble usikker på min egen oppfatning. Jeg skjønte jo etterhvert at det var hennes egen kunst og prosess hun snakket om- og at det var ærlig talt. Som tilskuer møter man sine egne begrensninger, oppi sitt eget hode, i forhold til hva man tror på. Har du lest kritikken til Øystein Hauge BT?
A: Ja- og det var vanskelig å vite hva han synes om den videoen, for det virket jo som om han trodde på den, samtidig som at han distanserte seg veldig fra hun som blir intervjuet. Og det tror jeg er et valg man må ta når man ser filmen, for hun kan kanskje oppleves som vel intens, hvis man distanserer seg fra det hun gjør, og ser det “utenfra”. Hvis man velger å ta henne på alvor, og ikke prøver å gjennomskue det hun sier, så mener jeg at man kan identifisere seg med henne.
J: Noen jeg snakket med så på videoen som en parodi. De mente at det hun snakket om opplevdes som banalt, og at arbeidet bygget opp under en oppfatning av kunsteren som rar og annerledes. Du nevner at du følte det som et risikoprosjekt å ha med denne videoen i utstillingen. Kan du forklare hvorfor?
A: Underveis klarte jeg ikke alltid å se filmen utenfra, eller artikulere hva det var jeg synes var interessant med den. I arbeidet med et prosjekt kan man jo være redd for at alt det fine foregår oppi hodet på seg selv, at andre ikke vil oppleve det slik jeg gjør. Jeg har selv en stor beundring for Ina. Men det er tøft å stå fram på den måten hun gjør i videoen, på den tiden var hun jo også kunststudent. Jeg så at det var et skjørt arbeid som kan misforstås.
Det som kommer fram i filmen er at hun er opptatt av overskridelse. Tegningene hennes er øvelser i å bryte grenser.
J: Ja, hun sier på et tidspunkt at tanken er begrensende, og det synes jeg også er så treffende i forhold til det som har blitt sagt og skrevet om filmen. Det er virkelig mange lag.
A: For meg har det vært veldig lærerikt, fordi jeg er opptatt av det lokale- altså det store og det lille. Ina gjør jo disse overskridende øvelsene i det lokale, som er papirarket. Hvis man kan frigjøre seg i det lille, så kan man vel også frigjøre seg i det store. Men det handler om å ta utgangspunkt i der hvor du selv er da.
J: Øystein Hauge skriver at han blir urolig på intervjuobjektets vegne. Hvorfor tror du han oppfatter dette arbeidet som skremmende?
A: Det er et interessant spørsmål. Ina er jo ung, tilstedeværende og engasjert med et veldig sårbart prosjekt. Så det er jo lett å latterliggjøre det, men jeg synes det er utrolig lite interessant å skulle ta henne for noe. Det er ikke en kvalifisert kritikk. På den annen side finnes det en enorm diskurs rundt politikk og estetikk, som er mye mer kompleks enn det han legger opp til.
For meg handler alle arbeidene om erkjennelse, og om å utvide et felt, på en eller annen måte. Jeg er opptatt av at man må prøve å være den andre personen for å forstå hva den personen snakker om, og hvis man skal forstå den videoen, så kan man heller ikke stå utenfor henne, man må tørre å være med henne i all sin skjørhet.
tekst: Julie Lillelien Porter