Etterspørsel av hva?
av Frøydis Lindén
B-open seminaret (www.b-open.no) i Bergen i november i fjor var en gledelig overraskelse. Foredragsholderne og selvpresentasjonene som seminaransvarlig Samir M’Kadmi hadde invitert, viste hvordan kunst åpner opp for både å leve i og med naturen på et mangfold av måter. Seminaret ble ikke en gjentakelse om hvor miljøvennlig kunsten er i seg selv, gjennom bruken av ready-mades i mange verk. Kunstnerduoen Ackroyd and Harvey sine gressmalerier lager fremdeles et grønt slør på netthinnen og Peter Fend sine sinnrike ideer for å løse vannressursproblemene i verden, var visjonære langt utover min fatteevne. Likevel fikk jeg behov for grave videre for å finne argumenter for hva kunsten kan bidra med i en miljødebatt.
Jeg søkte tilflukt i Arne Johan Vetlesens sammenstilling av miljøessays i boken ”Nytt klima – miljøkrisen i samfunnskritisk lys” (2008). Ulike samfunnsdebattanter og aktivister har skrevet sine analyser om miljøkrisen. Skremselspropagandaen slår til også i denne boken, med nøkkeltall som sender oss til helvete uten å nøle. Vår rovdrift på naturens grunnressurser skaper ringvirkninger som ikke bare vår generasjon vil oppleve. Vi har hørt det før, men boken ga likevel utvidede perspektiv.
Mitt eget miljøengasjement ble skapt på begynnelsen av nittitallet, hvor 10-års prognosen for når jordens eksistens skulle opphøre, ble prentet inn i vår bevissthet. Femten år etter lever jeg fortsatt og ser situasjonen som mer kompleks enn noen gang. Oppklarende var det derfor å lese Vetlesens analyse av hvordan teknologiutviklingen ført til et skifte i vår holdning til naturen:
” Det vi nå frykter – heri skiftet – er ikke naturens erfarte og mytisk konspirerte allmakt overfor oss, men vår egen vitenskapelig ervervede og teknologisk utagerte makt over naturen. Hvilket betyr: Den natur som ennå fremstår som vill, beveger oss nå ved å fremstå som skjør og sårbar.”
Troen på ytterligere teknologiske nyvinninger for å redde oss ut av knipa, og beskytte den sårbare naturen, blir kraftig kritisert i boka. Den høyteknologiske redningspakka passer uendelig godt inn i en kapitalistisk ånd, hvor eksponensiell vekst blir fremstilt som en av grunnforutsetningene. Å skape et behov for utvikling av ny teknologi for å løse miljøkrisen, gir økte inntekter til høyteknologiske bedrifter i mange sektorer i Norge. Med en slik argumentasjon har jeg endelig forstått hvorfor ”supply and demand” skrives i akkurat denne rekkefølgen. Å kreve etterspørsel før tilbud vil aldri føre til sterk nok vekst i økonomien til at verdiøkning skjer. Rovdrift på naturens ressurser blir derfor en selvfølgelig del av en rein kapitalistisk politikk – selv når det skal løse en miljøkrise.
I en slik grådighetskultur er det godt å bli minnet om filosofen Hans Jonas sin ansvarsetikk i flere av essayene etterpå. Ansvarsetikken poengterer at vi i dag har nok informasjon til å kunne vise og utøve ansvar for hendelser som ikke bare berører vår hverdag, men berører vår klode. I et slikt perspektiv blir vi ansvarlige for hendelser som fører til miljøødeleggelser et annet sted i verden, når det gagner vår hverdag her hjemme. Det er i en slik argumentasjonsrekke at Vetlesen kritiserer fenomenologiens klokkeklare tro på å studere det nære og lokale, for å kunne si noe om verden i seg selv. Det var overraskende da fenomenologi er en metodisk innfallsvinkel og teoretisk bakgrunn for mange kunstneriske prosjekter.
Det er i bokens siste essay at jeg endelig finner hint om kunstens behov i samfunnet. I en fabulerende tekst, av Freddy Fjellheim, brukes søvngjenger-metaforen som beskrivelse av hvordan vi flyter rundt og distanserer oss fra hendelser. Vitenskapelig fakta og distansering gjennom en objektivitetstro, skaper ofte passivitet og ikke handling. Handling må baseres på en følelsesrettet tilknytning basert på at noe i naturen, betyr noe for oss personlig. Med en slik oppmerksomhet vil ting få egenverdi, lik den tilknytningen Vetlesen beskriver når datteren på tre år hilsen treet farvel, etter en leikestund i skogen. Kunstens oppgave blir i en slik sammenheng en viktig stemme i det offentlige rom, som oppfordrer oss til å bruke følelser, empati og argumentere for naturens egenverdi.
Kunsten kan dermed fungere som dialogskaper og påminne oss om at kontroll og distansering, like ofte er handlingslammende som en styringshjelp. Fjellheim går faktisk så langt at han beskriver vårt patriarkalske samfunn som hovedproblemet, fordi mannen definerer maktspråket i samfunnet, hvor konkurranseinstinkt vurderes høyere en empatiske evner. Han gir derfor fedrene et større ansvar for å sørge for empatiske og sunne forhold til sine barn, som en av løsningene for en mer miljøvennlig verden. En mer empatisk holdning til omverden vil kunne gi mindre behov for maktutøvelse og lettere å få forståelse for tingenes og naturens egenverdi. Det er store og for meg, nye tankesprang, som gir håp og oppmuntring til å skape kunst innenfor et miljøengasjement.
B-open seminarets deltakere og noen informative linker om dem:
Heather Akroyd and Harvey: www.artsadmin.co.uk/projects/artist.php?id=40
Karen O’Brien: http://folk.uio.no/karenob/
Susanne Jaschko: www.sujaschko.de/en/
Tine Mareen Buddeberg: www.kulturnett.no/personer/person.jsp?id=T11504707
Peter Fend: http://en.wikipedia.org/wiki/Peter_Fend or www.mitpressjournals.org/doi/abs/10.1162/octo.2008.125.1.117
(but he promised his web-page to be finished soon!)
Samir M’Kadmi: http://everydaytrash.com/2008/04/17/trashtastic-thursday-with-samir-mkadmi/