Vilde Andrea Brun i samtale med Katrine Køster Holst
Kunst som fag er stort og komplekst. Et av særtrekkene er at en stor del av en kunstners kompetanse ligger i erfaringen fra den utøvende praksisen. Dette gjenspeiler seg i utdannelsen hvor det praktiske arbeidet gir de fleste studiepoengene. Det kunstfaglige språket som dannes er ofte individuelt, selv om det også kan deles inn i kategorier og overlappende fagområder/diskurser. Det er viktig å ha tiltro til den individuelle erfaringen som en basis for kommunikasjon både innad i fagfeltet og utad, i kontakt med institusjoner, publikum og presse. Jeg synes den individuelt erfarte kompetansen er et av vårt fags store styrker. Når vi setter disse inn i en sammenheng oppstår et helt eget fagspråk som verken er kunsthistorisk eller kunstteoretisk, men et kunstfaglig språk.
I lys av dette har jeg intervjuet kunstneren Katrine Køster Holst, som har sin helt særegne metode i henhold til utviklingen av sin egen praksis. Noe av det jeg umiddelbart finner fascinerende ved arbeidene hennes er at de rommer både elementer av streng struktur, og tilsynelatende tilfeldige former. Dette er også noe hun legger stor vekt på selv. Hun synes det er viktig at arbeidene balanserer mellom det organiske i ideen, materialet og det visuelle, og de konstruerte og ofte matematiske rammene hun benytter seg av.
Vilde: Du bruker ofte begrepet «metode» når du snakker om din praksis; kan du utdype dette?
Katrine: Mine prosjekter begynner alltid med å fastlegge noen ytre spilleregler, som jeg skal følge kompromissløst. De er i grove trekk basert på tallsystemer, vekt og tidsintervaller, som kombineres med diverse tilfeldighetsprinsipper. Så snart arbeidet er i gang må disse spillereglene revurderes; hvis jeg begynner å kjede meg fordi det gjentagende blir monotont, må jeg skifte retning. Opplever jeg derimot at gjentagelsen gjør meg stadig mer nysgjerrig, er jeg på rett spor. Etter å ha arbeidet med leire som mitt hovedmateriale siden 1997 er dette en prosess som går mer og mer naturlig. Denne selvfølgeligheten kan også være farlig fordi den kan redusere årvåkenheten. I sommer har jeg hatt en arbeidsperiode hvor jeg jobbet med tre som materiale, og selv om det var vanskelig, opplevde jeg det også som stimulerende. Det å ikke kjenne teknikkene som anvendes for å forme trevirket, krevde intens tilstedeværelse og oppmerksomhet. Enten det er et nytt eller et velkjent materiale må jeg holde det i hendene. Grunnleggende bygger mine prosjekter på tanken om at jeg gjennom fysisk arbeid og vedvarende gjentagelser over tid, kan komme til punkter som jeg ikke ville kunne tenke ut rasjonelt på forhånd.
Vilde: Det høres for meg ut som at sanselighet er viktigere enn det rent intellektuelle i din arbeidsprosess?
Katrine: Mitt personlige forhold til arbeidene er preget av sansning på den måten at jeg ofte begynner et prosjekt uten å vite hvor det leder hen. Det beste er når jeg arbeider frem mot ingenting. Jo mindre jeg vet om resultatet, desto bedre. Hvis jeg inntar rollen som tilskuer til mine egne handlinger og ser at prosjektene genererer seg selv, er det optimalt.
Arbeidet «Kast» fra 2008 har følgende forutsetninger og metode:
80 kg rød leire, dreieskive, hvitkalket mur 6×3 meter, og 5 dager. Regel: Dreieskiven plasseres 2,5 meter fra muren. Leiren dreies til små sylindere, i størrelser som passer til Katrines hender. Med så stor kraft som mulig kaster hun dem direkte fra dreieskiven med venstre hånd og lukkede øyne inn mot veggen. Hun kaster med venstre hånd for å gjøre bevegelsen mindre kontrollert.
Videre forløp: Leiren tørker på veggen, faller ned og knuses, for deretter å samles sammen til brenning. Disse brente restene gjeninstalleres i gallerirommet, etter en ny systematisk metode; Veggen er inndelt i gridstruktur. I sentrum plasseres det største objektet. Objektets høyde utgjør avstanden til neste objekt. Som et stamtre vokser objektene utover veggen, etter et system som utelukkende er konstruert av tall og størrelsesforhold.
Katrine mener at de ferdige resultatene av hennes arbeidsprosess tydelig avspeiler hennes inspirasjonskilde; Hun er opptatt av naturens organiske strukturer; former, formasjoner og systemer som har oppstått gjennom naturlovene. Jeg låner fra systemer jeg finner i naturen og videreutvikler dem eller omformer dem etter mine egne interesser, sier hun. I samtalens løp er dette et punkt vi vender tilbake til.
Vilde: Når går et materiale over fra å være et naturprodukt til å bli et menneskeskapt produkt?
Katrine: Mange av mine arbeider utvikles via tilfeldigheter under det utøvende forløpet; et eksempel kan være da jeg holdt på med et prosjekt hvor jeg dyppet en porselenspinne i flytende leire mange ganger; hver gang dryppet det dråper av leire som samlet seg i en ny formasjon. Dråper ble siden et hovedelement i et nytt arbeid. Kanskje gikk den dryppende leiren fra å være et naturprodukt til å bli et menneskeskapt produkt gjennom min oppmerksomhet? Det var først da jeg «oppdaget» dråpene og så et nytt potensial i dem at de ikke lenger var et rent naturprodukt.
Et arbeid har ofte verken en entydig begynnelse eller slutt i Køster Holsts kunstnerskap; i begynnelsen av en arbeidsprosess er det mer og mer det intuitive, den såkalte magefølelsen, som avgjør hvilken vending arbeidet tar. Hvis hun føler at prosessen etter hvert blir for forutsigbar avslutter hun arbeidet eller forsøker å ta det i en annen retning.
Men arbeidet «Kast» fortsetter; nå fokuserer hun på sporene av den kastede leiren på veggen. I 2010 skal en ny versjon stilles ut på Kunstnerforbundet i Oslo. Hvert arbeid har sammenheng med noe hun har gjort tidligere, og er allikevel sitt eget. Hun sier logikken i hennes metoder kommer underveis, gjennom erfaring. På denne måten mener jeg at Køster Holsts kunstnerskap balanserer samtidskunstens konseptuelle tendens over i en mer variert sanselig opplevelse.
Se også http://koesterholst.com