Det passet fint at Jørund Aase Falkenberg sin nye utstilling Portal åpnet den helga jeg skulle til Oslo, siden Ytter vanligvis dekker noe som finnes i en annen region enn Oslo.

Tematikken Portal omhandler, peker også mot en annen region – noe som muligens finnes allerede, muligens noe fremtidig.
Det eksisterte en stillhet på UKS da jeg var inne for å se denne utstillingen.
Jeg lurte først på om det var en kvalitet ved selve gallerirommet, eller om stillheten hadde en forbindelse til arbeidene som var i gallerirommet. Jeg er ikke så familiær med gallerirommet på UKS, men jeg tror altså det hadde noe med arbeidene å gjøre.

Rene i formen, med mye plass rundt og imellom de forskjellige elementene i rommet,- skapte utstillingen i sin helhet en plass å bevege seg i.

Og da tenker jeg at Jørund Ase Falkenberg er inne på noe- bl.a teksten I retning av , som også eksisterer som et arbeid i utstillingen, indikerer en forandring av posisjon. Gjennom å lese teksten får man innblikk i noen av kunstnerens refleksjoner rundt integral filosofi. Plutselig husker jeg min gamle rektor, som for mange år siden på første skoledag snakket ekstensivt om “det store paradigmeskiftet”. Den gang favnet jeg bare ikke hva han snakket om. Nå gir det mening, selv om jeg ikke forstår det fullstendig.

Portal, den største skulpturen i utstillingen er nettopp en portal. En åpning. En gjennomgang. En vei.
Jeg blir glad inni meg, trøstet, av denne utstillingen.
Gå og se den før den blir tatt ned.

Arbeider gjengitt i artikkelen: Portal, 2006, XYZ (Utover), 2010, Uten tittel (Karen), 2005
Mer om Jørund Aase Falkenberg
Mer om UKS

Tekst og foto: Julie Lillelien Porter

Ytter vil vurderes som kandidat før det er en realitet at du kan gi Ytter din stemme ved Rektorvalget den 17.mars.

***

I rollen som rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen vil Ytter (Vilde Andrea Brun, Anne Marthe Dyvi, Julie Lillelien Porter og Anngjerd Rustand),  samarbeide om å gjøre din skole til den beste kunstutdannelsesinstitusjonen i verden, og deg til den beste kunstneren du kan være!

Ytter havnet på havnefest:

Bergen ateliergruppe inviterte fredag 19.februar til storslått markering av seg selv! Hurra sier vi, og viser denne bildeserien fra arrangementet som var spekket med mat, drikke, musikk og taler. Og masse flotte folk!

Vilde Salhus Røed holt velkomsttale. Etter dette ga Anne Szefer Karlsen oss en kort oppsummering av  atelierfellesskaper i Bergen siden 1921.

3 ganger hurra!

Her holder  Karen Skog og Erik Andreas Røkland konsert . I fantastiske omgivelser!

Foto: Julie Lillelien Porter, Anngjerd Rustand og Anne Marthe Dyvi

Det er noe i situasjonen som gir meg dette som første tanke: Må forholdet mellom Agnes Martin og Johan Zöllner tilsvare det mellom tegningene og skulpturen? Det må være disse klare motsetningsparene, den voldsomme skulpturen og de sirlige tegningene, billedkunstneren Martin og vitenskapsmannen Zöllner, illusjonen i bildet til venstre og antiillusjonen i det andre. Sistnevnte er det minst åpenbare, det kommer ikke frem jeg har gått mellom bildeparene noen ganger. Eller var det noen som påpekte det?

Så tenker jeg at gjentagelsen av ulike motpoler gjør noe selvmotsigende: Det trekker parene sammen, gjør forskjellene mindre, overgangene mer flytende. Finnes det egentlig motsetninger? Er alle ting rundt oss presist konstruerte (anti)illusjoner?

På bildene (ovenfra, i denne rekkefølgen): 3D Construction, Zöllner’s illusion and Agnes Martin’s lines og Zöllner’s illusion and Agnes Martin’s lines (tilted)
Se også Toril Johannessen og Bergen Kunsthall

Tekst og foto av Anngjerd Rustand

Sveinung Rudjord Unneland viser arbeider under utstillingstittelen Palinka Pastorale på HKS i perioden 29/01/10 – 07/03/10

Ytter viser en billedserie fra utstillingen. Egészségére!

Som en oppfølger til biennaleworkshopen på Dokken i desember har Bergen Ateliergruppe laget denne diskusjonsbloggen
og Bergen Kommune lanserte sitt biennaleforum, biennaleforum.no

Malin Lennström-Örtwall
Entrée, Bergen 15.01-07.02.10

Det er spesielt gjennom katalogen som er laget i forbindelse med utstillingen, at får man tilgang til den uvanlige historien bak de skulpturelle arbeidene som Lennström-Örtwall viser på «It´s like nothing ever happened» på Entrée i Bergen. Kunstneren har gjennom opphold i Ramallah på Vestbredden utviklet tre arbeider, det delvis knuste neonskiltet «Maybe I´ll never see you again Part 2», samt postkortet «Maybe I´ll never see you again Part 1», og installasjonen «Untitled (family table)».

Ved å lese bidragene fra ulike tekstforfattere får utstillingen som helhet et direkte politisk preg. Det er, for meg i alle fall, ingen tvil om at utstillingen på denne måten setter lys på Palestina-Israel konflikten, og de ubehagelige assosiasjonene det fører med seg. Deler av teksten er en narrativ sekvens, som er svært realistisk og setter deg inn i de dagligdagse forholdene til den Palestinske befolkningen.

På spørsmål om hva som er grunnen til at Lennström-Örtwall reiste til Palestina, og om konflikten har vært en politisk sak hun har vært spesielt opptatt av, understreker hun at selv om innholdet i disse arbeidene kan tolkes politisk, så er sårbarhet en tydelig tematikk i hennes praksis. Etter at hun hørte om det nyoppstartede kunstakademiet i Ramallah, begynte hun å tenke på å reise dit for å oppleve hvordan nettopp sårbarheten eksisterer på andre plan der, enn hjemme i Norge.

Hun forteller at arbeidene i utstillingen både er en naturlig fortsettelse av tidligere arbeider, og et direkte resultat av oppholdet sitt der. Hun synes det er viktig at historien om skiltet kommer frem, hvordan den ble produsert, og at den ble sendt tilbake til Norge uten at hun visste hva som kom til å skje. Ville det blitt stoppet allerede på check point på veien ut fra Vestbredden, ville det komme frem eller ikke?
Setningen «Maybe I´ll never see you again» har hun brukt i tidligere arbeid, og den refererer til de tilfeldige møtene som oppstår mellom mennesker, men under sitt opphold i Palestina opplevde hun at ordene fikk en ny betydning.

Malin Lennström-Örtwall´s hjemmeside
Entrée´s hjemmeside

Foto: Julie Lillelien Porter og Entrée

–Du lengtet kanskje ikke så mye hjem selv?
–Nei. Men jeg simulerte hjemlengsel. Jeg ser for meg at de kanskje ikke lengtet så mye hjem de som dro til utlandet før i tiden heller. Det å være norsk og savne hjemlandet var et av triksene deres.
Lars Korff Lofthus’ tre måneders opphold på kontinentet – nærmere bestemt i Hardangerrådets kunstnerleilighet i Berlin – førte til et dykk ned i forestillinger om hva hjem kan være – sett bortefra. Maleriene, tegningene og objektene han viser Galleri Langegården i januar dreier alle rundt problematikk som blir tydeligere der, i utlendighet. En hvit postkasse godt over fullstappet med blanke ark og tomme lerretsflak («Logg over et fravær», kaller han det, «vi er aldri helt hjemme»). Et rødmalt postkassestativ som til forveksling – gjennom abstraksjonen – ligner en liten hytte. Sørfjorden i Hardanger malt etter minnet. Og en høyst ekspressiv parafrase over I.C. Dahls nasjonale ikon Bjerk i storm. For å nevne noe.

–Gjør du narr av kunsthistorien?
–Nei. For jeg er ikke hevet over den. Det her er ikke noe sånn ironiprosjekt. Jeg har bare lyst til å pirke litt i det. Jeg vil heller si det er kjærlighet.

Se flere av Lars Korff Lofthus’ arbeider på http://www.larskorfflofthus.com
Se også Galleri Langegården