Kunst og makt

Prosjektet Kunst! Makt!, som i sommer ble tildelt midler fra Norges Forskningsråd, er det første større forskningsprosjektet som går maktforholdene i kulturfeltet nærmere etter i sømmene.

Kunst! Makt! dreier seg om hvordan maktstrukturer i kulturfeltet produseres og reproduseres, forhandles og reforhandles. Hvem har makt over hva og hvordan gir denne makten seg uttrykk? Hva er forholdet mellom den makten som er synlig – i posisjoner, økonomi og formell myndighet – og den makten som er implisitt og uuttalt?

Prosjektet tar utgangspunkt i Pierre Bourdieus analyser av kunst- og kulturområder som særegne felt, med sine egne, feltspesifikke logikker.

Kunst! Makt! vil ledes av professor Tore Slaatta ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Universitetet i Oslo, Telemarksforsking og Høgskolen i Telemark er partnerne i prosjektet. I tillegg deltar også blant annet forskere fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Institutt for musikkvitenskap (UiO) og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (UiO).’

Telemarksforskning

(Foto: Anne Marthe Dyvi)

1
Jeg skjønner at jeg egentlig ser på masterutstillingen (og for så vidt alle andre slike utstillinger) som en slags skattejakt. Jeg må være en egoistisk betrakter, ute etter det som kan gi meg noe; en begynnelse til en ny idé eller et spor å forfølge videre. Altså greier jeg ikke å engasjere meg i helheten i de tilfellene den taler mer om trender og fluktuasjon – utslag som gjerne tilskrives utdanningspolitikken – enn om kunstneriske ambisjoner. Det gjelder stort sett alle avgangsutstillinger.

Kanskje har reaksjonen min dypest sett å gjøre med at jeg har behov for å tro at menneskene ikke primært er tegn på institusjonens tilstand, de er seg selv og gjør det de vil. Det er uansett slik det oppleves på individplan: Jeg følte meg ikke videre bundet opp av læreplaner eller konkrete forventninger da jeg gikk på skolen. En del konsekvenser av Bologna-prosessen er svært problematiske, men det ville være en løgn å si at utdanningssystemet har klart å virke negativt inn på min kunstneriske utvikling. Kunstutdanningen består fortsatt heldigvis først og fremst av medstudenter og veiledere og forelesere, høyst forskjellige enkeltmennesker som jeg både lar meg påvirke av og forsøker å forholde meg kritisk til. Les for øvrig gjerne Jan Verwoerts glimrende essay om emnet – «Free? We are already free. What we need now is a better life.» (mail meg hvis du vil ha den).

Her er jeg, kvinne, norsk, med utdannelse fra den og den skolen, en høyst målbar identitet. Slett ikke den minst fordelaktige, men like fullt en jeg ikke slipper unna. I et opplyst øyeblikk ser jeg at det vi må gjøre er å befatte oss med så mange institusjoner som overhodet mulig (da det motsatte ikke er noe alternativ om man vil leve med andre mennesker) de kommende årene, for bare slik kan vi sørge for at de kansellerer hverandre ut.

2

Hans Kristian Borchgrevink Hansens Undere i dagligstuen
er en film satt sammen av en lang rekke avbildede lokalavis-utklipp, sortert i undertemaer eller kapitler. Med bildevisningen følger fortellerstemmen, kunstneren selv, som tilforlatelig gjør rede for disse hverdagssituasjonene fra hjemtraktene i Hedmark. Gjennom fortellingen blir steder, situasjoner og mennesker knyttet sammen på tvers av det den konteksten de en gang har stått i, det bærende elementet er de enkle bildenes uendelige muligheter for å frembringe assosiasjoner og bifortellinger. Det kan tippe over i absurd humor (jeg ler høyt flere ganger i løpet av den halvtimes filmen) i møtet mellom bildene og fortellerens høyst idiosynkratiske tolkning av dem, samtidig som det hviler et alvor over fremstillingen, noe som gjør at arbeidet slår meg som uendelig omsorgsfullt.

Det ligger en parallell historie i disse utklippene, ordløse, fysiske tegn som omslutter filmen: alle nålestikkene i papiret, de tydelige sporene av at alle disse bildene har hatt en for oss ukjent tilværelse i tiden (årene?) fra de ble klippet eller revet ut. De har hengt på oppslagstavler, vegger, kjøleskap, eller de har vært lagt i mapper eller esker for ettertiden.

Kaia Hugin, Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)
Jeg tenkte på det da jeg så Pina i forrige uke, at selv noe så fysisk som dans, som man skulle tro kom best til sin rett live, i enkelte tilfeller tvert imot uttrykkes bedre gjennom kameraet – at det nærmest kan fungere som en forlengende kroppsdel eller et ekstra ledd som muliggjør andre slags bevegelser og sprang. Slik er tilfellet med Kaia Hugins kroppslige fantasi, Motholic Mobble, også. Videoen rammer inn hode, to armer og to bein og utestenger samtidig stedet de kommer fra; slik blir de én kropp, om enn oppstykket. (Nei, forresten, når jeg tenker over det igjen senere skulle jeg gjerne sett det live også, resten av kroppene dekket til og gjemt i stativet over.)

Denne konstruerte kroppen synes ny og fremmed for seg selv, og som en konsekvens av dette støter lemmene og hodet i hverandre – utprøvende først, så villere – klorer og slår hverandre til blods. Det er noe barnlig over denne voldsutøvelsen, den en instinktiv og selvmotsigende, men svært presis lek, sånn som når vi dreper insekter og små dyr og grøsser av fryd og selvforakt.

Kristine Halmrast, Such Old Friends, So Much Time
Jeg kjente ikke igjen dialogen som de to skuespillerne fremfører før jeg ble fortalt hvor den kom fra, og jeg måtte også se gjennom stykket flere ganger før det gikk opp for meg at de faktisk bare mimer til et allerede eksisterende lydspor. Men noe jeg merket meg ganske snart, er at de to brått, men naturlig bytter roller, altså bytter på hvilken stemme de beveger leppene til, flere ganger i løpet av fremføringen. Det er dialogen fra sluttscenen i There Will Be Blood som de to dresskledde mennene mimer, og alle som har sett filmen kan forestille seg at det krever et visst mot å våge seg på å appropriere disse minuttene. Kristine Halmrast klarer å fange opp og vri om på noen av den opprinnelige filmens grunnleggende elementer – forbannelsen, fordervelsen og ondskapen personifisert. Gjennom det enkle grepet å la stemmene skifte person, glir offeret og overgriperen over i hverandre, det nærmer seg ett menneskes kamp mot seg selv. Og der There Will Be Blood eskalerer mot det siste støtet, kommer ikke Such Old Friends, So Much Time lenger enn til det desperate «I am a false prophet and God is a superstition!» før vi er tilbake ved begynnelsen igjen. I sømløs loop til evig tid, som en ny og sofistikert forbannelse – den grusomme slutten blir værende i fremtiden.

Tekst av Anngjerd Rustand

Mer om masterutstillingen på pinesandpowerlines.wordpress.com
Kunstnerne som er omtalt i teksten: Kaia Hugin kaiahugin.com
Kristine Halmrast kristine.halmrast at gmail.com
Hans Kristian Borchgrevink Hansen hanskbhansen at gmail.com

Man skal være en ung mann, bosatt i New York, og helst ha lagt bak seg et høyt forbruk av dop og alkohol for å stille ut ved Astrup Fearnley Museet. Les mer hos Aftenposten.

B-open er en stor mønstring med blant annet åpne atelierer, utstillinger og seminar, arrangert av og for kunstnere og kunstinteresserte i Bergen. Tittelen for B-open 2010 var Å produsere en kunstscene. Ytter er en bergensbasert kunstnergruppe og et kunstnettsted (ytter.no), startet i 2008, som blant annet skriver om kunst og står bak arrangementer, utstillinger og publikasjoner. En av Ytters intensjoner er at vi som kunstnere er aktive i formidlingen av faget. Vi er med på å skape et språk som tar utgangspunkt i kunstpraksis i større grad enn teori. Nettstedet Ytter vektlegger særlig kunst og fagrelaterte initiativer i Bergen og på Vestlandet.

Tidligere i år ble vi invitert av B-open til å gjøre noe under høstens arrangement. Vi begynte da å planlegge Ikke kjørende og ikke ridende, en utstilling med egne arbeider. Vår posisjon som en gruppering i det flytende feltet mellom etablerte institusjoner og undergrunn, er en problemstilling vi ikke kommer utenom når vi jobber sammen. Det falt seg derfor helt naturlig at vi, da vi manglet et passende utstillingslokale, fulgte innskytelsen vi fikk om å legge utstillingen vår til parken utenfor Bergen Kunstmuseum og til åpningskvelden for museets storstilte utstilling BGO1.

Arbeidene vi viste i teltene forholdt seg på ulike måter til utstillingsformen, til teltet som symbol for reise, frihet(strang), det midlertidige, tvetydige, og skjøre. Den enorme kontrasten til åpningen på kunstmuseet gjorde stedet til en perfekt kulisse for vårt flyktige nedslag. Ikke kjørende og ikke ridende understreker hvordan Bergen Kunstmuseum med BGO1 definerer et tydelig «innenfor» og «utenfor» i kunstmiljøet i Bergen gjennom utvelgelsen de har foretatt. Samtidig viser utstillingen i små telt utenfor museet hvordan vi som kunstnere også sitter med muligheten til å skape egne rom for arbeidet vårt. Vi må aldri la de etablerte institusjonenes avgjørelser stå som de eneste bare fordi det er makt og tyngde i dem.

Utstillingen vår ble annonsert på B-opens websider. Utover det er det Bergen Kunstmuseum som har markedsført arrangementet. Vi merket oss at museets Frode Sandvik omtalte det som et «protestutstilling [mot BGO1]» på B-open-seminaret, og at byrådsleder Monica Mæland kalte det «demonstrasjon» i BGO1s åpningstale. Begge to med positivt fortegn – det er så flott med engasjement! Kunstmuseet, som ikke på noe tidspunkt har spurt oss om hva vi mente med arrangementet vårt, fremmer oss som motaksjon for å bevise sin egen åpenhet. Det ligner heller et forsøk på å umyndiggjøre oss, enn et reelt ønske om dialog med det frie kunstfeltet.

I BT 28. oktober var «protestaksjon» merkelappen vi fikk, på tross av at vi avkreftet journalistens antakelser om våre intensjoner. At media velger en vinkling som det ikke er grunnlag for, er selvsagt uheldig. Dagen etter kritiserte BTs kulturredaktør Jan H. Landro prosjektet vårt og sa at vi burde ha invitert med andre kunstnere til å «demonstrere» istedenfor å fremme oss selv. Denne kommentaren er basert på feilaktig informasjon fra samme avis, og fra en kulturredaktørburde man kunne forvente større vilje til å sjekke fakta. Som vi hele tiden har påpekt er vi en del av B-open, og Ikke kjørende og ikke ridende var bare én av en rekke kunstnerinitierte utstillinger som ble avholdt under denne paraplyen forrige uke. Hvorfor skulle man invitere noen som allerede er med? Det er usedvanlig høy aktivitet når det kommer til kunstnerorganiserte fellesskap, utstillinger og arrangementer her i Bergen, og det er stor vilje blant kunstnerne til å støtte opp om hverandres initiativer. Det er denne gløden, mer enn noe annet, som gjør det verdt å være her.

Av Vilde Andrea Brun, Julie Lillelien Porter, Anne Marthe Dyvi og Anngjerd Rustand

Denne teksten er trykket i sin helhet i dagens utgave av BT.

FØRSTE AKT

Om fem utvalgte arbeider fra utstillingen(e).

Hilde Skevik: Abstract Absence
I det dunkelt belyste rommet, et stykke fra hverandre, står en lenestol og en sofa. Fra under putene i stolen stikker det frem to armer og to bein, som om det sitter noen der og som om det er slik man sitter, det er ihvertfall en grunn til at hun sitter slik. Kan man sitte så urørlig? Jeg overveier det en stund, men tar ikke på armen hennes, for jeg velger å tro at hun er virkelig. I sofaen løper en katt – en videoprojeksjon av en katt som løper og hopper forholder seg så presist til sofaens topografi at man kan forestille seg at den faktisk er der – bortvendt, i sin egen sluttede verden. Hvem er mest til stede, hun i lenestolen eller katten? Jeg vet ikke, ingen av dem er helt her/vi er ikke alene.

Trine Hylander Friis: Voice Work #1 (Air), #2 (Wood) og #3 (Horizontal)
Med Horizontal går det opp for meg at det hele tiden har vært stemmen som griper inn i landskapene og ikke motsatt. Jeg har sett de to andre videoene i Voice Works-serien, Air og Wood, på mindre skjermer. Den skjøre og skadede, men også kraftfulle, ordløse sangen følger videoene: den første svart, noen glimt av tretopper som spinner rundt, et glimt av et brennende hus – den andre bevegelser forbi et skogholt, gjentagende og hakkete, med små forskyvninger. Horizontal fyller en hel vegg, himmel og hav driver forbi og stemmen tiltar og nesten umerkelig, først, tar himmelen opp i seg noe av havet, det forsvinner igjen, men kommer tilbake med ny kraft, gradvis blir himmelen hav og havet himmel før det løser seg opp og de blir seg selv igjen, det er stemmen som maner.

Gabriel Johann Kvendseth: «First We Take Manna Hatta», «Farmer Scrubs´s Preparations for a Post-Carbon Lifestyle»
og «Warning»
Alt skal snart ta slutt betyr inskripsjonen – noe man forsåvidt kan gjette seg til, og derfor får det en umiddelbar appell. Kvendseths postapokalyptiske tilnærmelser er spredt rundt i lokalet på Bergen Kjøtt, og det passer godt å få det slik i små stikk. En samling fantasifulle våpen spiller sammen opp mot et bloggutdrag som diskuterer overlevelsesstrategier og våpenbruk. Denne gutteromsleken får et slags tilsvar i den litt bortgjemte, høytidelige marmorplaten. Men denne inneholder samtidig en avgjørende selvmotsigelse: For hvis enden er nær og monumentet laget for å vare en stund, hvem er da ordene myntet på? Det er ikke en advarsel, det er et vitne om en menneskelig konstant. Og slik blir det hele blir en avstemt miks av lek, patos og eksistensielt alvor.

Else Ciljan Jakobsen: EMMA
To profiler mot hverandre: en ung kvinne og avstøpningen av hodet hennes – i et materiale jeg må anta er sjokolade. Hvit og svart. Hun bøyer seg mot henne og kysser henne, lenge, og langsomt løses skulpturens munnparti seg opp og hun tar det opp i seg, glupsk og alvorlig, til det er et åpent gap der, og hun blir stående og se på det hun har fortært.
Det å spise kan jo romme hva som helst. Skam og nytelse er alltid så nære hverandre. Her balanserer det i midten av alt, like deler erotisk, grotesk, fråtsende, kjærlig og tvangsmessig. Og så er det jo seg selv hun tar for seg av.

Espen David Haagaas
Scenen som utspiller seg i det lille kjellerrommet er forholdsvis bisarr. Kombinasjonen fylkesmuseum, art brut og skrekkabinett (noen sjangre som vel ikke ligger så fjernt fra hverandre i utgangspunktet) har endelig gått opp i en høyere enhet. I et i utgangspunktet mørkt rom famler jeg meg frem og oppdager at det er to slags modi: black light og vanlig lyspære. Natt og dag, på en måte, for i black light-versjonen lyser de påmalte detaljene med et tydelig måneskinnspreg. Der sitter en gammel mann frosset i det han løfter en bit av måltidet flesk og poteter mot munnen. Han sitter alene ved bordet, kona (med enda fjernere blikk) er plassert i sofaen ved siden av. Detaljer trer frem i det blålige lyset: som spor av bare føtter oppetter en vegg. I gult lys er det det samme, men annerledes. Innredningen er utstudert. Diverse kreative anretninger peker i retning av at han var en sjelden en, denne mannen (eller kona?) I ene hylla kommer jeg over et glass med et syltet romvesen.

ANDRE AKT

En liten tilstandsrapport fra bachelorutstillingen 2010 med hovedvekt på institusjonelle forhold (delvis som erstatning for den semesterevalueringen dere vet).

Tross busstransport, rød teip og programflyere: Det er alltid en utfordring å tråle gjennom Kunsthøgskolens lokaler og klare å finne frem til den årlige bachelorutstillingens mange avkroker. Noen fortalte meg etterpå at det også var utstilt arbeider i det røde rommet (og nå snakker jeg om kunstdelen, har ikke tatt for meg design), og hvis det var tilfelle er det jo litt synd at det ikke var annonsert noe sted. Men det at det oppstår rykter om bortgjemte skattkamre er kanskje noe i seg selv? Det har vært så lite mytedannelse i det siste.

Akademiklassen har gledelig nok droppet skolens labyrinter og fått ordnet seg et eget utstillingslokale i nystartede Bergen Kjøtt i Sandviken. En utmerket løsning for begge parter: Avgangsstudentene har fått mulighet til å lage en skikkelig utstilling, og mange besøkende har fått øynene opp for BK, inkludert studentene (opptil flere av dem har fått seg atelierplasser der nå etter ba-studiet). Initiativ og innsatsvilje – når alt kommer til alt er det det som kan føre en noe sted hen. Gjennomført og godt er det også, både utstillingen som helhet og enkeltarbeider.
Men det ville sikkert ikke vært så dumt om skolen (for eksempel neste år) gjorde noen grep i retning av samlet utstilling med litt bedre forhold for flere. Slik det er nå virker det som en åpen dag hvor det er et poeng å promotere skolens bygninger og fasiliteter, og det virker jo noe regimeaktig. Selvfølgelig er det den enkleste løsningen, så jeg skal kanskje ikke legge så mye mer i det. Men det ville uansett trolig vært mangedoblet promoteringsverdi i å skaffe et tomt lokale og legge til rette for en avslutning som står i stil med arbeidet som er nedlagt av studentene.
Når det er sagt ble jeg faktisk positivt overrasket over lokalene i Vaskerelven i år: Rom 8 er et anvendelig (om enn lite) sted, og arbeidene gikk godt sammen. Men det som løftet det enda noen hakk var nok rommene bakover og oppover i lokalet, det at de seks utstillerne her virkelig hadde tatt i bruk plassen og bygget opp forseggjorte romlige installasjoner. Da henger man seg ikke opp i verkstedinventaret rundt.

Én ting til vil jeg benytte sjansen til å si. Det er fem-seks av avgangsstudentene som bruker tekst som bærende eller viktig element i arbeidene. Det vil si at tekst som kunstnerisk uttrykksform/materiale/metode er like mye brukt som for eksempel maleri, tegning, keramikk eller tekstil. Og da er det vel snart på tide at Kunsthøgskolen vurderer å få inn noen lærekrefter på feltet? Bortsett fra Hanne Ørstaviks årlige femdagerskurs for masterstudenter (som forøvrig er veldig lærerikt), finnes det ikke noe tilbud og fint lite kunnskap. Det er flinke teorilærere på skolen som nok fyller noe av behovet, men kunstteori og kunstnerisk tekstproduksjon er jo allikevel to totalt forskjellige ting.

FINIS

Anngjerd Rustand, tekst og foto (bortsett fra stillbilder fra videoene – kunstnernes egne)

Som en oppfølger til biennaleworkshopen på Dokken i desember har Bergen Ateliergruppe laget denne diskusjonsbloggen
og Bergen Kommune lanserte sitt biennaleforum, biennaleforum.no

…vi er ikke i mål ennå…

Mer om kunstnernes levekår i kommentaren til Jonas Ekeberg på Kunstkritikk.no her.

(Illustrasjon: Bilag til regnskapet 2009/ Anne Marthe)

Det rare med studentstatusen er at voksenbegrepet ikke gjelder helt for oss. Helt voksen blir du når du er FERDIG med å studere. Så en yrkessjåfør på 20 år med fast jobb er faktisk litt mer voksen enn en studerende tobarnsmor på 30, som meg.

Denne introduksjonen om min identitetsfølelse kommer i kjølvannet av det ny-følte behovet for etiske retningslinjer fra min skoles ledelse, ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg skriver ny-følte, fordi jeg tenker at det er en følelse som ligge til grunn for disse planlagte etiske retningslinjene. Og følelsen er redsel eller rädsla som er svensk for redsel, og  høres mer redd ut enn det norske redsel, og som passer fint til en hendelse som skjedde i Sverige . Da en av Konstfacks masterstudenter, Anna Odell lot seg innlegge på psykiatrisk sykehus som del av sitt masterprosjekt. Og etterfølgende mediestorm. Er dette en kunsthøgskoles værste mareritt? En oppmerksomhet omkring kunsten som de sliter med å håndtere. Når media tar over kontrollen. Ja, Øystein Hauge – jeg tror også det handler om tillit. Å stole på at Anna Odell kan ri stormen av.

 Og hva er de redde for? At kunststudentene skal lage kunst som sårer, skremmer , sjokkerer, og fornærmer. Eller faktisk lage denne farlige kunsten som noen driver og maser etter. Både Trond Giske og Vetle Lid Larsen ser ut til å savne farlig kunst. Vi skal vel som kunstnere ta litt høyde for publikum også?

 Men et samfunns etikk er vel forhåpentligvis ikke en konstant konstruksjon, men noe som kan og bør utfordres og være i bevegelse. Følge kulturen vår.

Som med alt som er dumt – så lenge vi snakker om det etterpå, er det vel til å leve med?

                                                                                                 *

Hvordan skal en skoles ledelse forholde seg til disse ustyrelige studentene? For studenter er jo noe annet enn de erfarne voksne som styrer skolen. For studentene er jo bare brukere av skolen. (Selv om den grusomme sannhet er at det ikke ville vært noen skole i det hele tatt hvis det ikke var for at det var noen studenter der). At det er et hierarki der er jeg til dels med på, og forstår jeg.  Men det jeg gjerne vil frem til er at studenter er voksne mennesker. Og kunststudenter  er selvstendige og kunnskapsrike voksne mennesker med den samme dannelsen som staben ved skolen (herregud, vi er jo fra middelklassen hele gjengen…)

 Vårt etiske fundament er jo noe vi tok i bruk lenge før vi passerte dørstokken til Kunsthøgskolen. Og vi kunststudenter er også såpass med i offentligheten at vi kjenner når vi går for langt. Det er jo egentlig en ganske flott ting ved menneskers kultur.

 Men selv jeg som feirer dette voksenjubileet i år, ønsker ikke å diktere andres etiske ståsted. Jeg tror  ikke det har noen effekt for de med en hullete moral, og jeg finner det meget ubehagelig å sette noen over noen andre, som etisk vokter. Være seg om det er rektor eller Jørgen Hattemaker. Det får da holde at man nok får kollektiv motstand likevel. Det er  der den etiske utformingen virkelig foregår. I “Hva vil de andre si.”

For min egen del er jeg  faktisk ganske interessert i å vite hva de som tør å utfordre etablissementets enighet, og skolens tilstedeværende reglement , har på hjertet. Enhetskunsten er det vel ingen som ønsket seg? Og i hverfall ikke en kunsthøgskole?

 Mitt velmenende råd til skolens ledelse er såre enkelt. Dropp oppdragelsen – det er for sent, vi er blitt voksne.

(Illustrasjon: Anne Marthe)