En mor og et barn i HC Giljes Blink.

HC Gilje viser Blink på HKS i perioden 8.oktober til 9.november

Improvisasjoner med rom.

HC Gilje befinner seg i et felt som gjerne kalles New media art. Noe av det som er med New media art  er at det handler ikke bare om New media art. Det forholder seg, og kan leses av oss, som all annen kunst. Også her er mennesket, brukeren av mediet, en referanse man ikke kommer utenom. Jeg opplever Giljes arbeider som inkluderende og rause, og at de er ydmyke ovenfor meg som publikum. Gilje vil at vi skal oppleve. Og at opplevelse er noe som er viktig.

Kunstnere som arbeider med nye medier, definerer også i stor grad de samme mediene. De lager lærerbøkene og oppgavene, samtidig som de løser dem. Det er selvfølgelig problematisk. Dette hindrer dem kanskje i å få en kritikk eller tilbakemelding som er skjerpende og givende nok. Og at arbeidenes klang, ringer mer i eget innerste miljø, enn å bli formidlet ut til et allment publikum, eller til andre kunstnere som jobber i mer tradisjonelle medier. Mange mister interessen hvis det blir for mye preik om dioder og overføringer. Jeg synes ikke Gilje prakker dette på meg i utstillingen. De spesielt interesserte kan fordype seg i detaljer i en annen etasje. Der er det rigget opp rikelig med dokumentasjon om HC Giljes andre arbeider, og metoder.

Som mange andre som jobber i dette feltet er det å være en Reodor Felgen, en del av moroa. Det å lage alt fra programvaren som styrer lyset, til bindersen på informasjonsarkene.

Dette kjennetegner også HC Giljes praksis. Det er nå likevel opplevelsen vi som publikum får, som blir det kunstneren avdekker i gallerirommet. Det er med rommet han vil improvisere. Og oss han vil dele sin improvisasjon med.

I møte med HC Giljes arbeider blir jeg som de aller fleste andre som er innom HKS i  perioden, en betrakter. Stående å se inn i lysinstallasjonen. Bildene på HKS sin nettside viser også mennesketomme rom badet i lys. Sett fra utkanten. Det var en toåring som måtte til for å åpne arbeidet for meg. Hun stoppet nemlig ikke ved den skarpeste av lysstrålene i Blink. Hun ville inn i rommet og lyset. Jeg fulgte klumsete etter. I denne toåringens verden er arbeidet nå blitt en del av en nyervervet kunnskap om lys og rom.

Ved persepsjon bes sansene tas i bruk.

Å skape skygge.

Som inngang til Blink, tar jeg nå utgangspunkt i erfaringen av å ha vært i arbeidet.

En komposisjon av opplevelser , er ordene HKS bruker om blink. Mine ord blir snarere opplevelsen av en komposisjon. En komposisjon med en viss lengde, med virkemidler som farger og kontraster.

I de delene der kontrastene er tydelige, som mellom lys og mørk, og mellom ulike former , er den på sitt beste. Også timingen er noe Gilje mestrer!  Men der han blir for revet med av fargenes muligheter, mister han også det taket han så til de grader har der han holder igjen. Han må gjerne spare litt på kruttet.

Arbeidet har også lyd. Den gjør meg nysgjerrig på hvordan arbeidet ville vært uten. Kanskje kunne lyden vært et eget selvstendig arbeid? I dialog med et annet rom. Lyden ender med å stjele for mye fra lyset, som er absolutt det mest interessante i rommet. I hvertfall etter at jeg entret det med hele mitt jeg. (Og det at lys ikke lager lyd er jo ganske interessant.)

Fra Blink

Spare på kruttet gjør han til gjengjeld nede i krypten, med sitt andre arbeid. En sirkelkonstruksjon, eller en lysekrone som fra en ubehagelig drøm, der elektrisiteten løper løpsk. Plasseringen i krypten tilfører arbeidet en mystikk, som om krypten er et gjemt bakrom til byens maskineri. Gilje sier på sin blogg at arbeidet animerer den besøkendes skygge. Et arbeid der lys og skygge galopperer omkring seg selv. Intenst og tilsynelatende ute av kontroll. Arbeidet gir en snikende frykt for denne elektrisiteten og teknologien, som vi er så avhengige av, men ikke helt forstår oss på. Hvem styrer denne konstruksjonen? Hvem står bak? Jeg håper å få se flere artikulerte skygger fra HC Gilje .

HC Giljes lysekrone i krypten

Mer om HC Gilje

Tekst og foto: Anne Marthe Dyvi