Provinsielt innbrudd

Mens vi kjørte fra Bergen til Førde på svingete veier mellom fjell og fjord, med sol og sprettende løv, begynte jeg spontant å synge: Å, Vestland, Vestland, når eg ser deg slik, med fagre fjell, og fjord og trange viiiik… Nok en gang tenkte jeg på hvor genialt det er å reise rundt på Vestlandet, som en del av Vestlandsutstillingen.

Dessverre varte ikke begeistringen særlig lenge. Førdehuset fremstod klumpete, upraktisk og med dårlig inneklima, et slags folkelig kulturbygg med svømmehall, kino, kantine, galleri og idrettsbaner, og altså; en festsal hvor en liten bit av Vestlandsutstillingen skulle befinne seg. Døren var låst, og på plakaten som fremdeles hang der, stod det at utstillingen var ferdig den 30.april, to dager før min ankomst.

Jeg følte meg nærmest som en innbruddstyv der jeg entret Vestlandsutstillingen i Førde etter at en behjelpelig vaktmester hadde låst opp. Det var beklagelig nok ikke et lystelig syn som møtte meg; et dårlig opplyst gymsallignende lokale, hvor flere av pærene var gått, og hvor restene etter vernissasjen stod stuet bort i en krok sammen med noen stabler med stoler og bord. Konteksten kunne nesten ikke ha vært verre for de 6 kunstnerne som var representert med verk i denne delen av utstillingen. En murrende fornemmelse av at utstillingen aldri hadde hatt et publikum begynte å plage meg. Hvorfor skulle utstillingen taes ned to uker før tiden? Det er vilkår som dette som kan få en hardbarket kunststudent til å angre på yrkesvalg og drømme om en jobb der man i alle fall blir behandlet som en profesjonell yrkesutøver.

Kunstverkene hadde uten tvil sett helt annerledes ut i et mer egnet lokale. Dessverre klarte jeg verken å spore temaet for Vestlandsutstillingen, samtid, eller andre tankevekkende impulser som kunne overdøve de begredelige omgivelsene. Skulpturene var avgjort utstillingens høydepunkt; formsterke og visuelt fengende verk av henholdsvis Frank Åsnes og Marit E. Kloving. Bildene som følger får tale for seg. Jeg vil imidlertid understreke min dypeste medfølelse til alle kunstnerne for slett behandling. Jeg skjønner, at det å spre Vestlandsutstillingen utover i provinsen definitivt har flere slagsider; faren for verken å bli sett eller tatt seriøst.